Hvil i fred

26.07.2017 - 14:44 3 kommentarer

I dag er vi så opptatte av å se på telefonen, at vi går glipp av blomstene på bakken. I dag er vi så opptatte av å prestere, at vi glemmer hva som faktisk betyr noe. I dag er vi så opptatte av å ha rett, at vi glemmer at det er to sider av enhver sak. I dag er vi så opptatte av vårt eget beste, at vi glemmer å strekke ut en hånd, gi en klem og være medmenneskelige. 

Vi er så opptatte av å prestere, være flinke og ta oss godt ut, at vi strekker oss etter en verden som ikke eksisterer. For livet er nå, og vi kaster bort så mye tid på å være misfornøyde og ikke være takknemlige for det vi har fått og for det vi er. Vi klager på rynker, skjeve neser, små lepper, dårlige karakterer og valker, og vi kaster bort så mye energi og så mye tid på noe som er uvesentlig. For vår verdi måles ikke i hvordan vi ser ut, og vår lykke ligger ikke i håret vårt, i leppene våre eller i baken vår. Vår verdi ligger i hvordan vi griper dagene, hvordan vi omfavner menneskene rundt oss og i hvordan vi verdsetter livet vi er så heldige å ha fått. 

Vi må ikke slutte å leve, slutte å sette pris på ting eller slutte å ta vare på oss selv og menneskene rundt oss, fordi vi fokuserer på feil ting. Vi må begynne å se på hverandre, vi må begynne å se inn i øynene til hverandre å se vår egen og hverandres verdi. Vi må slutte å kritisere oss selv og vi må slutte å kritisere andre. Vi skal ikke sammenlikne oss med noen andre enn oss selv. 

I går morges våknet jeg opp, og det første jeg gjorde var å klage på den nye kvisen som hadde kommet. Noen timer senere mistet jeg bestemoren min. Det setter livet i perspektiv, det gjør vondt og det tar tid. 

Det får meg til å tenke på alle gangene jeg klager over ting som ikke betyr noe, det får meg til å tenke på alle gangene jeg har fokusert på feil ting og det får meg til å innse hvor heldig jeg er. Jeg sier ikke at jeg aldri kommer til å klage igjen, men jeg tror vi alle av og til trenger en påminnelse om hva livet faktisk er og hvor skjørt livet faktisk kan være. 

For livet er ikke hvite joggesko på Instagram, solbrune ben på Facebook eller karakterkort på Snapchat. Livet er vondt, det er skjørt og det er sårt, men det er også fint, godt og vakkert. Jeg, og veldig mange andre strekker oss etter en verden som er perfekt. Men livet er ikke perfekt, for hadde livet vært perfekt hadde ikke døden eksistert. 

Jeg skal jobbe med å akseptere at ting er som de er, at nesa er litt skeiv, at jeg ikke alltid treffer blink og at livet skjer. For vi har ingen garanti for noen ting, og vi mennesker trenger hverandre - Og vi må begynne å ta vare på hverandre. 

Verden er ikke perfekt, og det trenger heller ikke vi. 

Takk for at du var du, bestemor. Takk for at du sa at jeg var bra nok. 

Hvil i fred. 

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 


 

// Marty

 

 

 

 

Uken som gikk

24.07.2017 - 21:11 Ingen kommentarer

♥ Ukens høydepunkt: Fredagen! Fredagen var sikkelig fin. Vi var på sykkeltur nesten hele dagen, badet på ukjente perler, spiste god mat og nøt ferien sikkelig. 

♥ Ukens måltid: Jeg kan faktisk ikke velge. Jeg har spist så mye god mat på ferien, og ironisk nok mye av det samme. Men, det er kanskje ikke et måltid, men jeg har fått totalt dilla på oreo-is. ALTSÅÅÅ! Nam. Jeg spiste det hver eneste dag der nede. Jeg fikk også veldig smaken på kinamat, og det spiser jeg sjeldent her hjemme. 

♥ Ukens nedtur: Det har egentlig ikke vært så mange nedtur, og jeg vet ikke om det er litt bortskjemt å si at ukens nedtur var å dra hjem fra ferii? Jeg hadde fint klart noen dager til der nede for å si det sånn. 

♥ Ukens tanke: Jeg har tenkt mye på hvor mye det faktisk har å si at vi er ålreite mot hverandre! Den siste uken har jeg fått melding fra tre andre bloggere, med bare ros. Det er altså så hyggelig, og ikke minst inspirerende. Det er så fort gjort å glemme og heie på hverandre, og dette gjelder generelt ellers i livet også. Det minner meg faktisk på at jeg også kan bli flinkere til å rose andre når de gjør noe bra! Mitt liv og min karriere blir ikke på noen måte dårligere av at jeg skal være gjerrig eller sjalu på noen andre, og jeg tror faktisk kun det gir meg positiv energi hvis jeg klarer å være mot andre som jeg ønsker at de skal være mot meg. Jeg tror det å være raus er noe av det viktigste vi kan være.

♥ Ukens kjipis: Jeg har tissa så mye på ferie at jeg nesten begynte med bleie. HAHA! Jeg har drukket liter på liter der nede, for det har jo vært så varmt. Jeg er sikker på at jeg omtrent har tissa en gang i halvtimen. #Livetproblemer

♥ Ukens boost: Den svenske avisen Expressen har skrevet om meg, og det var sikkelig stas. Du kan lese det HER. 

♥ Ukens antrekk: Garantert denne kjolen. Den er SÅÅ fin. 

♥ Ukens sang: "Vi er perfekte men verden er ikke det" med Astrid S. Den er kanonfin!!!!

♥ Ukens tåre: Jeg begynte å tenke på hvor ofte det er vanlig å gråte i stad. Haha, jeg gråt noen tårer på lørdag, men når jeg gråt før det husker jeg ikke. Og det er jo ikke SÅ lenge siden. Gråter man én gang i uka, eller hvordan er egentlig det? Hvert fall. Panikken rundt flyttinga tok meg litt, og jeg vet egentlig ikke hvorfor jeg gråt eller hvorfor jeg har panikk. For jeg gleder meg jo egentlig bare!

Nå sitter jeg ute på terrassen og skal spise en liiiiitt sen middag. Norges fotballkamp står på i bakgrunnen og jeg håper så at de vinner denne kampen. De er nødt til å vinne med hele tre mål for å gå videre, og Danmark leder allerede 0-1.... Men, det er lenge igjen, så HEIA NORGE ♥ 

I morgen skal hode mitt begynne å fungere igjen, og jeg skal klare å skrive noe bra igjen. Jeg har så mye på hjertet!

 

// Marty

Det begynner å gå opp for meg

24.07.2017 - 10:51 3 kommentarer

You jump, I jump
 

Dagene går så fort og det begynner å gå opp for meg at jeg skal flytte i løpet av en uke. Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte, danse eller bli værende under dyna. Det føles så uvirkelig og rart! Jeg angrer ikke på noen måte, men jeg er samtidig veldig redd. Det rareste er at jeg ikke aner hva jeg er redd for. Er det egentlig noe å være redd for? Leiligheten står og venter på oss, jeg vet det sitter noen jenter der nede som gleder seg til å møte meg og stedet er fint. Jeg tror det er mer det at jeg skal ta et stort steg ut av min egen komfortsone, og at jeg vet det blir en stor utfordring. Jeg skal innrømme at jeg har felt noen tårer de siste dagene, og det er så himla rart. For jeg gråter ikke fordi jeg ikke vil flytte, men fordi hele kroppen verker etter det og fordi panikken sitter i hele kroppen. Herregud, så rart. 

Jeg har så stor tro på at det kommer til å bli bra, og jeg vet jo at jeg kommer til å være mye her hjemme. Allerede etter to uker må jeg hjem fordi jeg skal på en jobb her hjemme, så den delen er ikke noe stress. Nå går vi egentlig bare og venter på å vite hvem av dagene vi kan komme inn i leiligheten, og jeg jobber til og med fredag. Jeg har vært nødt til å si opp stillingen min hos DAY, og det er også både trist og rart. Jeg har trivdes så godt, men jeg vet at jeg kommer til å bli gal av å holde på en jobb her hjemme, og aldri vite noen ting. Det er verken bra for meg, eller for jobben. Men, det kommer nye muligheter og jeg er evig takknemlig for de jeg allerede har fått. 

Jeg gleder meg til å komme på plass i ny leilighet, sove i min egen seng og kanskje falle litt til ro! Det blir sinnsykt spennende å følge med C og hvordan har fikser å spille der nede - Jeg heier hvert fall! Forhåpentligvis slipper nervene snart taket. 

xx

// Marty

Er det lov å le idag?

22.07.2017 - 18:43 Én kommentar

Jeg er redd, jeg er redd for å stille spørsmål og jeg er redd for å si noe feil. Jeg er redd for å tråkke noen på tærne, gjøre noen lei seg eller for å ikke vise nok respekt. Jeg vet jeg ikke er alene, jeg vet vi er fler, jeg vet vi er mange. Men hvor lenge skal jeg egentlig gå rundt å føle på disse følelsene? For når er det greit å spørre, snakke og når er det lov å le? Er det egentlig lov å le i dag?

I dag er det 6 år siden de tragiske hendelsene i Regjeringskvartalet og på Utøya. 6 år har gått, dagene har gått og veien fortsetter på samme måte som livet går videre.

Jeg undrer på om det er lov å feire i dag, om det er lov til å le og være glad. Jeg er nemlig redd for å gjøre noe feil, oppføre meg feil eller si noe feil. Men samtidig som jeg stiller spørsmål om det er lov til å leve, ha det bra og smile i dag, så vet jeg at barn fødes, at mennesker fyller år og at livet går videre, og jeg håper at barna som fødes og at de som fyller år kan feire og at de som ønsker å gifte seg på datoen i dag kan gjøre det, uten å trenge å være triste. Ikke misforstå meg, for det er lov å gråte, det er klart man skal gråte - jeg vil bare ikke være redd for å le, eller være redd for å være glad. For terror er ikke komisk, det er ikke gøy og det skal ikke les av, men hvordan skal man overvinne og bekjempe frykt, hat og redsel uten latter, nyfødte og bursdagsfeiringer? For meg symboliserer alt dette kjærlighet, og det er vel til syvende og sist kjærligheten som skal og burde vinne. Det er ikke redselen om å gjøre noe feil, si noe feil eller terroren som skal vinne. Redselen burde aldri vinne og jeg syntes ikke den skal det heller. Verden skal ikke styres av ugjerninger og hat, for det finnes så mye som er sterkere enn dette.

Jeg vil så gjerne be om tillatelse til å be folk føle i dag, jeg vil så gjerne be om tillatelse til at folk skal kunne le, gråte, smile og elske - for det er ikke rom for frykt, terror og hat. Denne dagen handler ikke om gjerningsmannen, den handler om ofrene, om landet vårt og om solidariteten vi aldri må slutte å vise. 

Latter ufarliggjør. Det normaliserer og det motiverer.

Vi skal aldri glemme, vi skal aldri slutte å leve, spre kjærlighet og heller ikke slutte å minnes.

For vi har vist at størst av alt er kjærligheten.

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs

 

// Marty

Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte

22.07.2017 - 10:41 6 kommentarer


 

I dag vet jeg egentlig ikke om jeg skal le eller gråte. Det er over 100 000 mennesker som leste innlegget jeg skrev i går, og det er helt vanvittig. Jeg tror kanskje mange på en eller annen måte kjenner seg igjen, kjenner noen som kjenner seg igjen eller kanskje får seg en oppvekker. Jeg har fått så mange tilbakemeldinger og kommentarer det siste døgnet at jeg ikke er annet enn rørt, ikke fordi at jeg har fått applaus og et klapp på skulderen, men fordi jeg ser at det hjelper. Jeg har hørt så mange fine historier og fortellinger, og etter at folk begynte å heie på hverandre i mitt kommentarfelt ble jeg overveldet. Det er jo helt sinnsykt hvor fine vi kan være mot hverandre når vi gidder! 

Det dukker alltid opp noen som ikke er enige, og det er helt greit. Det hadde vært kjedelig hvis alle hadde vært enige. Samtidig må jeg le av de som trekker opp fedme som et problem, for det er overhode ikke det som er temaet. Jeg tror samtidig at vi kan diskutere fedme opp og ned, og aldri bli enige. Mitt innlegg i går handlet ikke om å få en hyllest, noe jeg også understrekte. Mitt innlegg handlet om å anerkjenne sånn jeg ser ut, og hvor lite det faktisk har å si for noen andre. 

Tusen takk til alle som leser og deler. 

// Marty

Jeg er ikke tjukk, jeg er glad

21.07.2017 - 10:31 156 kommentarer

Her om dagen publiserte jeg et bilde av meg selv i bikini, og før jeg visste ordet av det dukket det opp en kommentar om at jeg var tjukk. Som regel hever jeg hodet, ser en annen vei og klarer å ikke bry meg, men denne gangen har jeg faktisk lyst til å svare. 

For du som kalte meg tjukk, jeg har aldri spurt deg om hva du mener om min kropp - Og føler du deg bedre av å slenge ut den kommentaren? Jeg anser det ikke som din oppgave å si ifra til meg eller å uttale deg om verken min kropp eller min størrelse. 

De siste dagene har jeg vært så heldig å få ligge langflat på stranden, og på stranden bugner det av alle slags mulige kropper. Det er kropper med historie, med arr, med merker, med sår og kropper med sjel. Jeg ser kun skjoldet til disse menneskene, og jeg er fullstendig klar over at de er mer enn de kroppene de bærer. I hele år har jeg følt et misnøye til min egen kropp, helt til sommeren kom - Og jeg fikk se mangfoldet av hvor mange forskjellige kropper det finnes. 

Jeg vet ikke når det ble greit å verken kritisere eller se ned på noe på grunnlag av utseende, og jeg mener at man har et problem hvis man tar seg rett til det. For andre sine kropper har ingenting å si for verken min eller for din verdi, og da syntes jeg egentlig vi kan la det ligge. 

Jeg er ikke tjukk, og jeg er heller ikke kroppen min. I disse dager er jeg glad, jeg er fornøyd og jeg anerkjenner meg selv, og det føles godt. Det skal så lite til for å ta den gleden fra noen, og det er faktisk ikke verdt det. 

Hvordan tilstand du som slenger ut sånne kommentarer er i, det aner jeg ikke. Du vet heller ikke hvordan tilstand jeg er i. 

Jeg er fullstendig klar over at jeg ikke passer inn i malen det muligens forventes at man skal passe inn i - Men hvem gjør egentlig det? Gjør du det? Jeg tror alle, på en eller annen måte har noe de ikke er fornøyd med ved sin egen kropp, og jeg tror det er sånn det er å ha en kropp! 

Det siste jeg ønsker er en hyllest til at jeg tør å poste et uretusjert bilde av meg selv i bikini. Jeg vil ikke hylles mer enn noen andre som gjør det, for min kropp er ikke bedre eller verre enn noen andre sin - Og jeg er ikke tjukk, jeg er glad - Og det føles mye bedre enn å kritisere andre. 

PS: En siste ting... Ble du mer fornøyd med deg selv av å kalle meg tjukk?

God sommer :-)

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 



Her har'u tjukkasbildet mitt. 

 

 

// Marty

Noen bloggere er desperate etter lesere.

20.07.2017 - 19:52 2 kommentarer

Jeg elsker bloggen min, samtidig som jeg hater den. Nei, ikke hater - Men den får meg til å av og til ville kaste macen i veggen, putte hodet i sanden eller å ville slutte på flekken. Samtidig så gir den meg så mye. Den gir meg oppturer, opplevelser og best av alt: en plattform. Jeg har mye på hjertet og jeg elsker å ha muligheten til å produsere, dele og mene. Bloggen min er bare min og det kan ingen ta fra meg, til tross for at det hender folk prøver å endre på både meningene mine og det jeg skriver. 

Det hender jeg skriver et innlegg og får en kommentar som for eksempel den i overskriften. Senest i går gjorde jeg det, og som regel ser jeg forbi, men i går kunne jeg ikke la være å svare. For alt jeg skriver står jeg for, og som regel ligger det alltid mye bak. Det betyr ikke nødvendigvis at jeg har rett eller at det er en mening jeg kommer til å ha for alltid!
Jeg anser nemlig ikke meg selv som desperat fordi jeg uttrykker meg og sier hva jeg mener. Det er jo på en måte noe av det som er så fint med bloggen! Den er min, og jeg har full rett til å skrive akkurat hva jeg vil, på lik linje som at folk har full rett til å la være å lese det som blir skrevet. Men er man desperat fordi man ønsker å nå ut med et budskap?

Jeg vil påstå at alle som har opprettet en blogg har gjort det fordi man ønsker å nå ut med et budskap, fortelle en historie eller for å inspirere, og selvfølgelig er det morsommere når folk leser, enn om folk ikke gjør det - Men det betyr ikke at man er desperat. Jeg kan forstå at noen av og til blir det, og jeg prøver iherdig selv å ikke bli det, for i bunn og grunn har det ingenting å si om det er fem stykker, eller om det er femti tusen stykker som leser, så lenge jeg har lov til å mene og skrive akkurat det jeg vil! 

For å være helt ærlig så syntes jeg det er vanvittig kult med de som satser på noe, og tør å prøve på noe. Det er så mye kulere og følge drømmen, magefølelsen og stikke nesa frem, enn å sitte med nesa langt nede i et tastatur for å mene noe om alle andre! 

Nå skal jeg gjøre meg i stand for å gå ut og spise middag med gjengen min. 

xxx

// Marty



 

En gladnyhet!

19.07.2017 - 19:42 Ingen kommentarer

Saltvann i håret, sand mellom tærne (og en god del i trusa) og fregner cirka overalt. Kroppen nyter og jeg merker at jeg begynner å bli motivert igjen. Det er vel så enkelt som at kroppen sakte men sikkert lades opp, og det føles DIIIIGG. Været har faktisk ikke vært helt knall i dag, da det har vært overskyet store deler av dagen, men sånn er det - Og jeg skal virkelig ikke klage. Det er litt ironisk for jeg har haugevis av forskjellige bikinier og badedrakter, men jeg har brukt den på bildet nesten hver eneste dag. Jeg ser forskjellige instababes med masse forskjellig badetøy, men jeg vil for det første ikke få forskjellig skille og med badedrakt så blir jeg jo ikke brun må magen! Haha, livets problemer. 

MEN! I dag fikk jeg en sikkelig gladnyhet, og jeg gleder meg så mye til å fortelle dere det. Jeg vet hvor irriterende det er med teasere som det her, men altså - Jeg ble sikkelig gira, ganske nervøs og fikk egentlig mest lyst til å putte hodet i sanden. Jeg kan meddele at det innebærer Thomas Hayes, trimmings og vonde føtter. WIII!!! Jeg lover å fortelle det så fort som mulig :-) 

Nå skal jeg hive meg rundt og gjøre meg klar til middag ute med fæmmen. 

xxx

// Marty



 

Pengene dine kan støtte terrorisme, misbruk av mennesker og narkotika

19.07.2017 - 14:32 13 kommentarer

I går var jeg på et marked her nede i Spania. Bak bodene sto det alt annet enn spansktalende mennesker, og hvor enn jeg gikk sto det hvite, ferieglade turister og prutet på prisene på de falske veskene, skjerfene og lommebøkene de var i ferd med å kjøpe.

I mange miljøer blir merker sett på som status, og jeg vet ikke om det er et tappert forsøk på å passe inn som er grunnen til at vi nordmenn kjøper haugevis av piratkopier hvert eneste år, og noe sier meg at de færreste av oss vet hvilke bransjer vi støtter ved å kjøpe disse, og hvor pengene våre går.

Pengene går nemlig ikke til den stakkarslige, fattige selgeren som står bak boden. Handel med piratkopier er et av verdens mest illegale markeder og hver gang vi kjøper disse kopiene er det stor sannsynlighet for at vi støtter terrorisme, misbruk av mennesker og narkotika. Og da kan vi stille oss selv spørsmål om det faktisk er verdt det.

Jeg vet at det er lett å la seg friste av de falske Ray Ban-brillene eller de fine veskene som koster mangfoldige tusen hjemme. Jeg vet også at vi tenker at det ikke har noen ting å si, eller at det ikke kan utgjøre noe skade. Men det er akkurat det disse kjøpene gjør, og jeg skammer meg enda for den falske vesken jeg selv kjøpte for noen år siden.

Denne kriminelle aktiviteten virker så uskyldig når vi står der og skal ta en avgjørelse, men denne kriminelle aktiviteten setter også individer i fare, og kan påvirke både den lokale og globale økonomien.

Interpol har satt i gang flere kampanjer de siste årene, blant annet en med slagordet: «Organisert kriminalitet begynner med penger. Ikke la det være dine». Og hver gang vi klikker hjem billige kopier på nett eller hamstrer billige kopier på sydenferie, bidrar vi.

Oklahoma-bomben i 1995 ble finansiert av at vi lot oss friste av disse varene, og denne bomben drepte 185 mennesker.

I januar 2015 ble tolv personer skutt og drept i et terrorangrep mot magasinet Charlie Hebdo i Paris. Rapporten som ble laget etter angrepet viser at gjerningsmennene i hovedsak levde av salg av falske merkevarer. 

 Disse kopiene vi blir så overveldet av gir på ingen måte status og støtter ingenting annet enn vårt eget ego, og en bedriten bransje.

Jeg stiller spørsmål ved om vi syntes det er verdt det, og om hvorfor norske politikere fortsatt tillater piratkopier til eget bruk hjemme i Norge.

Hvis du vurderer å bruke restene av feriepengene på Nike-kopier, falske solbriller eller en falsk designerveske, syntes jeg du skal tenke deg om en gang til.

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs

// Marty

Forsvunnet.

18.07.2017 - 22:01 Ingen kommentarer

Hei snuppiser og snappiser. Jeg håper dere har det fiiint! Akkurat nå sitter jeg ute på terrassen her nede på Mallorca og jobber litt. Jeg har omtrent akkurat tatt av meg badetøyet etter å ha subbet rundt i det nesten i hele dag. Kvelden forsvant før jeg rakk å blunke, og før jeg visste ordet av det var klokken ni. Jeg har akkurat hivd innpå en pizza og skal snart spille en runde kort med C og lillebroren hans. Som dere ser er lillesøster her nede, og det er også mamma og storebror. Det er super hyggelig! Jeg hadde egentlig ikke trodd at vi skulle få til noe ferie sammen i går, men det gjorde vi jaggu. 

Vi startet dagen på marked, som bugnet av alle slags mennesker, lukter, saker og ting. Det er alltid kult å oppleve sånne ting, og storebror digga å prute, haha! Jeg syntes det er sikkelig ekkelt selv, og føler meg nesten kriminell når jeg gjør det. Jeg kjøpte blant annet en klokke, så vi får se hvor lenge den holder, heheh. Den var hvert fall veldig fin!

Etter markedet duret vi rett ned på stranden og der ble jeg liggende til halv syv. Det var SÅÅÅ digg. Det var faktisk en liten norsk 4 åring som klarte å forville seg bort på stranden idag, så vi fløy rundt og lette etter henne en god stund. Det var skremmende og det sier litt om hvor nøye man må følge med! Foreldrene var selvfølgelig rimelig hysteriske, og jeg var veldig bekymret selv. Heldigvis ble hun funnet i god behold en liten stund senere. Det slo meg hvor like de småttisene er, og det er skummelt hvor fort ting skjer. Jeg er hvert fall veldig glad for at alt gikk fint! 

Nå skal jeg spille litt kort og legge meg litt tidligere enn jeg gjorde i går... Jeg merker at det er veldig deilig å være lenge oppe når man har ferie, og at det er veldig fristende å stå opp tidlig - Noe som er en dårlig kombinasjon i lengden! 

En av sidegatene rett ved markedet! Jeg EELSKET denne gata. 



xxx

// Marty


 

hits