… Kollektivet.
Og jeg som har sagt at jeg aldri skal bo i kollektiv😅 Men, her sitter jeg, i en hybel sammen med mannen i mitt liv og lillesøster. Jeg skal ikke klage, for det kunne ha vært verre, men det må da være lov til å si at jeg er fryktelig glad for at dette er VELDIG midlertidig?
I går holdt jeg på å klikke i vinkel da jeg kom inn her og persiennene ikke var dratt opp en gang. Hvordan hun kan være lillesøsteren min og ikke ha dratt opp persiennene når klokka er 16, ha ketchupen stående på bordet og senga, som er i stua uredd?
Det hjalp ikke akkurat på da jeg nærmest ramla inn i en vektstang, drit tunge vekter og hockeyskøyter i gangen som er like stor som den ene hettegenseren min. Jeg burde sikkert tatt bilde av det som den gode bloggeren jeg er, men det var det siste jeg tenkte på da jeg spurte både hun og han om det virkelig var sånn her vi skulle ha det.
Så ja, hvilken rolle jeg har i dette midlertidige kollektivet?
Cirka sånn.
Og litt sånn:
Hvor er det? Når er det? Kan du gjøre det? Kan du hjelpe meg med det? All respekt til min egen mamma, og alle dere andre mammaer for å si det sånn. Jeg holder jo tross alt på å rive hodet av to voksne mennesker😂
Men, så er det plutselig litt koselig også. Ikke når den ene sitter og ser på TikTok, mens den andre sitter på do og ser på hockeyvideoer og mens jeg forsøker å ha en jobbsamtale da. Eller når jeg ligger og synger nattasang på tull i senga, og foreslår at jeg skal synge en ny sang hver kveld, og det kommer fra lillesøs som jeg i et sekund glemmer at ligger litt for nærme: Nei, ellers takk du.
Jeg skal huske på dette når jeg sitter alene i leiligheten vår i Stockholm til høsten, når C er på reise og jeg vurderer å banke på hos den fremmede naboen for å ha noen og prate med.
Men senga her, den kommer jeg ikke til å savne. Noe sier meg nemlig at det blir mye sofaen på med og C de neste ukene – Den er nemlig MYE større enn senga…
