I helgen har jeg vært på fjellet sammen med kjæresten min. Vi har spist den beste maten Norge har å by på, vi har vært omringet en høye fjell, snø, frost og ivrige skiløpere, og jeg har fått meg en viktig påminnelse.
Jeg har nemlig glemt noe veldig viktig i det siste og faktisk så skammer jeg meg litt. Jeg skammer meg over at jeg klagde på at det ikke er noen gode jordbær på denne tiden av året i går kveld og at det var irriterende å bli vekt av lekende barn i går morges.
Når jeg tenker på det så blir jeg flau, for jeg har glemt hvor heldig jeg er. Hvor heldige vi er.
Jeg har glemt hvor heldig jeg er som hver eneste dag kan stå opp og velge.
Jeg kan velge hva jeg skal spise til frokost, hva jeg skal ha på meg, om jeg skal ta bussen, toget eller om jeg skal kjøre, eller om jeg skal ha på meg den sorte eller grønne jakka mi.
Uansett hva jeg velger så vet jeg hvert fall at jeg er mett i magen. Uansett hva jeg velger så vet jeg at jeg kommer frem. Uansett hva jeg velger så vet jeg at jeg slipper å fryse.
Jeg kan velge om jeg vil bli lærer, sykepleier eller blogger, om jeg vil studere eller jobbe og om jeg vil trene før eller etter jobb.
Uansett hva jeg velger så vet jeg hvert fall at jeg kan velge. Uansett hva jeg velger så vet jeg at jeg har et hav av muligheter. Uansett hva jeg velger så vet jeg at det er opp til meg.
For jeg står hver eneste dag ovenfor en haug av valg og muligheter. Jeg kan til og med bli frustrert over valgmuligheter som om jeg skal orke å dra i bursdag eller om jeg skal bli hjemme på sofaen, fordi det er så vanskelig å velge.
Om jeg ikke skulle klare å velge selv, så finnes det til og med noen som kan hjelpe meg å velge.
Og jeg skammer meg.
For jeg har blitt tilbudt utdannelse, og jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har klagd over at det er slitsomt.
Om jeg brekker en arm er det noen som tar meg i mot med åpne armer, men jeg klager på at det tar litt for lang tid.
Om jeg vil spille fotball, danse, bli politiker eller veganer så er det opp til meg, og det er jeg så takknemlig for.
Jeg vet at systemet ikke alltid funker. Jeg vet at det hender det tar litt lang tid før måkebilen kommer, at avokadoen ikke er perfekt eller at det er trangt på toget, men det da kommer det stort sett et nytt tog og jeg har mulighet til å stå og vente på det, om jeg vil.
Akkurat idag så husker jeg på hvor heldig jeg er. Hvor heldig jeg er som kan bruke stemmen min, hvor heldig jeg er som kan ta på meg akkurat hva jeg vil og hvor heldig jeg er som kan velge akkurat hva jeg vil ha til middag selv.
Det er nemlig ingen selvfølge. For…
Akkurat nå.
Nå.
Og nå, er det en jente under 18 år som blir giftet bort. Samtidig som jeg og kjæresten min sitter og prater om vi skal gifte oss i Norge eller i syden.
130 millioner jenter mellom 6 og 17 går ikke på skolen. Kjønnslemlestelse har blitt utført på 200 millioner jenter og kvinner som lever i dag, og andelen ser ut til å øke. Man antar at3,1 millioner barn under 5 år dør hvert år på grunn av underernæring eller feilernæring.
Mens jeg lurer på om jeg skal studere i Norge eller i utlandet. Om jeg skal gidde å barbere meg eller ikke. Om jeg skal ha fisk eller kylling til middag.
Det er greit om du også har glemt hvor heldige vi egentlig er, for du er ikke alene. Men da har vi fått oss en påminnelse da hvert fall. Og da er det kanskje ikke så ille at det regner, at bussen er litt forsinka eller at kaffen på jobben er litt kald.
Sånn egentlig ❤️
