Takk til de to damene på raden foran

Categories Hverdagskaos 🏃🏼‍♀️, Tanker 💭

I går hadde jeg en sånn dag der jeg gjorde alt for å holde tårene tilbake. En sånn dag der klumpen i brystet var litt for tung. En sånn dag der alt var tomt. Med andre ord: Rett og slett en skikkelig drittdag.

En av mine favorittartister skulle ha konsert i byen og bare en time før jeg skulle møte opp, synge av full hals og glemme både tid og sted, var dette status:

Selv om jeg var nysminka og bestemte meg for at ‘nå skal jeg søren ikke grine’, så gikk det skeis. Det bare skjedde. Eller, begeret var fullt.

Jeg var ikke langt unna å kaste inn håndkle, og etter å ha gått noen runder med meg selv tørket jeg tårene, pudret nesa og kom meg avgårde. Vel vitende om at jeg hadde angra om jeg ikke hadde gjort det, til tross for at jeg egentlig hadde nok med meg selv.

Jeg leste en anmeldelse fra en av landets største aviser etter konserten. Anmelderen serverte en treer og mild kritikk, og selv lurte jeg på om gubben i det hele tatt hadde vært der. Noe sa meg hvert fall at han på generell basis ikke skrur opp volumet når et av mesterverkene til P!nk kommer på radioen.

Jeg hadde sitteplass på konserten. Urutinert tenker du kanskje, og jeg er litt enig, men akkurat i går så var det midt i blinken. For selv om jeg var med en stor og fin gjeng, så satt jeg stort sett alene hele konserten. Lo. Sang. Gråt. Ikke akkurat en treer med andre ord. 

Foran meg sto det to damer som trosset sitteplassen sin. Jeg ble sittende å se på de. Begge var mammaer og antakeligvis på alderen til min egne foreldre. De visste neppe at jeg satt på raden bak de og så på de, men de skulle visst hvilken forskjell de gjorde for Martine (21 år) rett bak de.

For til tross for at begge hadde snakket om matpakkesmøring, henting på skolen og vasking av klær før konserten, la de telefonen i veska og bare var. De sang av full hals, danset som om det var det siste de gjorde, ga fullstendig blaffen i om noen så på de og for meg, var de minst like store rockestjerner som dronninga på scenen.

For jeg satt rett bak de, slet litt med å holde igjen tårene, var tom innvendig og sår i øynene og ble skikkelig glad. Glad fordi de ga så beng, glad fordi de viste skikkelig livsglede og fordi de la alle bekymringer til side og bare var seg selv. To voksne damer som helt sikkert til vanlig har helt nok med seg og sitt, men som nå bare nøt. To damer som dreit i om noen så rart på de. To damer som dreit i om noen sa noe kjipt om de. To damer som akkurat der og da levde sitt beste liv.

Jeg veit ikke, men for meg med en skikkelig drittdag var det ordentlig fint. Det var fint å se at selv om noe er kjipt, så trenger ikke alt å være det. Det var fint å få en påminnelse om at det er viktig å gi litt beng, selv om det er vanskelig. Det var fint å komme på at så lenge man trives med seg sjæl, så har det ingenting å si hva de rundt mener og syntes.

Jeg vet ikke hvor lenge konserten varte, for til slutt la jeg mobilen i veska jeg også, reiste meg opp, sang av full hals og glemte klumpen i brystet for en liten stund. Jeg, og damene på raden foran.

Når jeg kom hjem kjente jeg litt på klumpen i brystet igjen, før jeg minte meg selv på at statistikken for å komme gjennom dårlige dager hittil er 100 %. Ja, og det er jo ganske så bra🖤

8 kommentarer

8 thoughts on “Takk til de to damene på raden foran

  1. Akkurat sånn skal det være på konsert! Synge av full hals, gjerne til jeg blir hes, og bare være i måte 🎶😎 Selv skal jeg trosse mine egne begrensinger og gå på festival alene om to uker. Regner med jeg finner kjentfolk- hvis ikke nyter jeg musikk. 😁 Håper klumpen er borte nå. Klem 💜

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *