Statusoppdatering

GOD ONSDAG.💛

Jeg begynner sakte, men sikkert å komme til meg selv igjen etter en tårefylt helg. Den nye lockdownen hjemme, de nye restriksjonene og en så godt som stengt grense mellom Norge og Sverige tok litt rotta på meg. Det er lenge siden jeg har vært så lei meg som det jeg var i helgen, og jeg tuta og grein av det meste. Kanskje mest av alt at jeg snart skal bli tante, og at jeg med stor sannsynlighet ikke får vært der. Ja, oddsen er jo ikke akkurat på min side, men det er den ikke for mamma og pappa heller, som bare sitter 20 minutter unna storebror – I feil kommune. 

Vi har hatt et stort håp om at familien vår kanskje kunne komme i slutten av februar, at det da kanskje ble mulig å vise de hjemmet vårt her, byen vi bor i og livet vi lever her på andre siden av grensa, så da Sverige stengte for innreise så visste jeg knapt hvilket bein jeg skulle stå på. Det gjør jo at jeg ikke kan reise hjem med planer om å reise tilbake heller. Så ja. Det sugde, rett og slett, men jeg begynner som sagt å lande litt mer nå og finne litt nytt krutt. Takk og lov for FaceTime sier bare jeg.❤️ 

I bunn og grunn så ender jeg jo egentlig opp med å føle meg heldig, til tross for at det ikke er så lett å huske på når man står der med tårer i øynene. Jeg har en familie å savne, venner å lengte til, verdens beste kjæreste, jeg er mett i magen, trygg og alle mine er friske. Eller, omtrent alle vennene våre har faktisk hatt Covid-19 nå, men ingen har blitt alvorlig syke – Heldigvis. C går jo faktisk enda rundt og kjemper for å få tilbake luktesansen sin etter at koronaen var på besøk her, haha. 

Men utover savn, dårlige koronanews og enda litt mer savn, så har både jeg og vi det veldig fint. Serien til C ruller og går, og jeg tror faktisk han er den norske spilleren som har spilt flest kamper i år, ikke det at det er så rart, for han spiller jo kamper så godt som hele tiden synes jeg. 😂 MEN! Da har vi enda en ting å være takknemlige for si.🏒  

Denne tiden på året som er nå og som kommer når man bare har skrevet kontrakt for et år, er vanligvis veldig nervepirrende og spennende, men i år virker alt som bare et eneste stort kaos. Jeg prøver å innfinne meg i at vi får se hva som skjer, at han er heldig som får spille og at han attpåtil gjør det veldig bra. Jeg forsøker å ta på meg æren for at han har spilt veldig bra de siste kampene med at jeg har blitt en råskinn på proteinpannekaker, men han nekter for at det er det. 

Han har forresten begynt å tørke sokker på speilet på badet også.

Og det har jeg ingen kommentar. Men jeg kan si så mye som at jeg ikke er like fornøyd med det som hva det ser ut som på bildet. 

Sokketørker’n har kamp i dag også han, og jeg skal sitte hjemme og jobbe med et prosjekt, se kampen hans og krysse av et par episoder med SWAT. 

Jeg håper at du har det så greit det går, og at du har noe å se frem til! Sender en stor klem herfra.