Sjokkbeskjeden

Da jeg var yngre var jeg fast bestemt på at jeg skulle bli fotballspiller. Jeg drømte om både Tyskland, landslag og 1.plasser. Jeg trente mer enn de fleste, jeg ofret mye og jeg elsket det jeg holdt på med.

Jeg elsket samholdet, lagvenninnene mine og hver eneste lille seier. Både lagseierene og de personlige seirene – Som første gang jeg scorte mål på hodet, da jeg avgårde en finale og da jeg fikk rødt kort. Ja, kanskje ikke akkurat en personlig seier, men det ble hvert fall en morsom historie.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Jeg husker også en gang at jeg ble skikkelig forbanna på en lærer. Jeg gikk på ungdomsskolen og læreren min spurte hva alle i klassen ville bli. Vi skulle svare en etter en, om mens de andre i klassen svarte politi, eiendomsmegler, butikksjef og ‘hakke peiling’, så svarte jeg at jeg ville bli fotballspiller. Læreren min begynte å le og sa at det nærmest var umulig, og at det kanskje var lurt å finne på noe annet.

Jeg sa ingen ting, men den dagen trente jeg ekstra hardt.

I mange år satset jeg det jeg hadde for å nå målet mitt. Det var både oppturer og nedturer, og i perioder var det desidert flest nedturer.

Sommeren jeg skulle begynne i 2.klasse på videregående byttet jeg klubb. Dagen før jeg skulle spille min første kamp tråkket jeg over på trening. Jeg tenkte at jeg ikke hadde tid til å være skadet og jeg bestemte meg for å teipe ankelen, ta smertestillende om det var vondt og satse på det beste.

To uker senere smalt det og jeg røk ankelen.

På første sykehusbesøk fikk jeg beskjed om at jeg måtte gå på krykker i fire dager, og at det da helt sikkert kom til å være bedre. Jeg merket selv at det ikke stemte og oppsøkte en ny lege, og da fikk jeg beskjed om at det aller meste, bortsett fra akillesen var enten røket eller hardt skadet.

Dagen etter fikk jeg beskjed om at jeg var heldig om jeg noen gang kom til å klare og løpe ordentlig igjen, og jeg husker at noe av det første jeg tenkte var at den hersens læreren skulle få rett om at jeg ikke kom til å klare det.

Det neste halvåret gikk jeg på krykker, jeg fikk trent minimalt og jeg nektet å se fotball. Jeg ville verken se fotball på TV, se lillesøsteren min spille eller følge med på mitt eget lag. Den eneste gangen jeg var på en fotballbane etter skaden var da jeg spilte inn siste klipp til ‘Sykt Perfekt.’ Eller, en lagvenninne gjorde det jeg skulle gjort, mens jeg sto på sidelinjen med krykker.

Etter fire måneder kastet jeg krykkene. Etter syv måneder løp jeg mine første meter igjen. Etter tolv måneder så jeg min første fotballkamp igjen. Etter 1,5 år prøvde jeg å spille fotball igjen.

Det gikk ikke.

Etter 2 år prøvde jeg å spille fotball igjen.

Det gikk ikke.

Etter 2,5 år bestemte jeg meg for å prøve enda en gang. Det gikk bedre. Da bestemte jeg meg for at jeg skulle gi det en sjans så lenge det varte. Gikk det til helvete igjen fikk det bare være, men jeg skulle hvert fall ha det gøy frem til det. Og det har jeg fortsatt. Sinnssykt gøy faktisk.

Og jeg er så vanvittig takknemlig. For at jeg kan løpe om jeg vil. For at kroppen min fungerer. For at jeg kan. For at jeg ikke ga meg. Selv om jeg måtte gi glipp på drømmen min, selv om det første halve året var skikkelig tøft, selv om jeg har måtte gå mange runder med meg selv og selv om jeg ganske mange ganger har måtte ta et steg frem, og to tilbake.

I går kveld spilte jeg fotballkamp. Vi vant og jeg krangla med dommeren, akkurat som før. For første gang på flere måneder var ankelen min vond etter kampen, og uansett hvor rart det kanskje høres ut så var jeg faktisk litt takknemlig for det. For det minte meg på hvor heldig jeg er, hvor viktig det er å sette pris på alt jeg kan gjøre med kroppen min og at jeg verken skal ta det å kunne løpe til bussen, det å kunne danse til langt på natt eller å kunne spille fotball med gode venner for gitt.