Sannheten om hvordan jeg egentlig ser ut:

Jeg har alltid vært glad i å pynte meg. Spesielt da jeg var yngre. Jeg elsket å sminke meg, bruke (altfor store) vesker og jåle meg til. Mamma har aldri vært spesielt jålete, så hvorfor jeg skulle ønske meg sminkebord i 5 års gave har jeg ikke peiling på – Men det gjorde jeg. Og om jeg fikk det? Neh. Og det var kanskje like greit.

Den dag i dag har jeg et ganske så bevisst forhold til sminke, jålerier og mitt eget utseende. Jeg trives aller best med et dott på hodet og med joggebukse, men jeg syntes fortsatt at det kan være ordentlig stas å dra på meg finstasen. For en time eller to, hehe.

Da jeg gikk i 10.klasse begynte jeg å sette på vippeextensions. Det ble liksom til en greie og jeg elsket det. Jeg slapp å sminke meg, jeg var “alltid” vakker og jeg følte meg fin. Vippene ble til en besettelse, uten at jeg egentlig ville innrømme det ovenfor meg selv. Og tja, hva har det blitt? 5 år senere har jeg fortsatt med det. De siste to årene vil jeg egentlig ikke kalle det en besettelse, for jeg har lært meg til at jeg ikke må ha det, men jeg har vel egentlig gjort det av ren luksus. Og fordi jeg har følt meg penere av det.

Og dere. La oss være ærlige: Hvis noen har vippeextensions og det er gjort ordentlig, så er det skikkelig fint. Skikkelig fint også. 

I en periode fikk jeg sponset vipper. Jeg var ganske fersk i gamet og at noen ville sette vipper på meg gratis, mot at jeg reklamerte for det var fett. Det føltes digg for lommeboken og det var luksus. Jeg fikk sponset vipper i en god stund og underveis lærte jeg at jeg måtte skatte av det, og da ble det plutselig ikke så digg for lommeboken allikevel. Også fikk jeg etter hvert en klump i magen. Lillesøsteren min stilte meg nemlig spørsmål om hun burde sette på vipper hun også og jeg svarte klart og tydelig at jeg kom til å kvele henne om hun gjorde det. Søskenkjærlighet. Ikke fordi vippeextensions er farlig eller fordi det i utgangspunktet gjør noe skade, men fordi hun for meg er verdens vakreste – Og fordi jeg mente at hun ikke trengte det.

Etter at jeg hadde sagt det til henne begynte jeg å tenke meg om. For hvorfor reklamerte jeg for det? Fordi jeg fikk det “gratis”?Hvorfor oppfordret jeg andre til og en gang i måneden bruke penger på å sette på vipper? Til å bli “penere”? For det var jo det jeg skrev. Eller det de som setter på vippeextensions skriver. Jeg føler meg aldri så pen som når jeg setter på vipper hos ***. Anbefaler alle som vil føle seg litt ekstra fine å kontakte henne. Hvem faen vil ikke føle seg litt ekstra fin liksom. 

Så. Jeg slutta å reklamere for det. På flekken. Jeg slutta ikke med vipper, for jeg mener oppriktig at det var og er min business. Vil jeg ta det så kan jeg holde kjeft om det og skal jeg ta det får jeg ha penger nok til å betale for det selv. Uten å oppfordre en haug av andre til å gjøre det samme.

Det siste halvåret så har jeg begynt å gå lei. Jeg har blitt lei av å ikke ha gnidd meg ordentlig i øynene på 5 år, jeg har blitt lei av å bruke (litt for mye) penger på det hver tredje uke og jeg har blitt lei av å følge det opp. I en periode av livet mitt var det nesten umulig å skulle på en tre ukers ferie, for hva med vippene? Jepp. Heldigvis er den tiden forbi.

Jeg har derfor bestemt meg for å fjerne vippene mine, og faktisk er det nesten ingen av de som følger meg som har sett meg uten. Selv ikke eksen min har sett meg uten. Spess. Tenk at ikke han har sett meg sånn jeg egentlig ser ut. Tenk at han aldri har sett det ordentlig trøtte trynet mitt og tenk på hvor mange ganger jeg har måtte be han flytte på seg så han ikke har skulle ødelegge vippene mine når har har gitt meg en kos.

Sånn ser jeg ut nå:

… Og hvis jeg skal være helt ærlig så må jeg nok lære meg til å bli vant til det igjen. Som dere ser trenger vippene mine litt pleie de også, for de har jaggu fått kjørt seg de siste årene.

Jeg sier ikke at jeg aldri kommer til å sette på vipper igjen, for det kan godt hende at jeg gjør. Kanskje om én måned, kanskje om to år og kanskje aldri. Men nå skal jeg bli litt glad i det trøtte og bleke trynet mitt først, og minne meg selv på at jeg kan være vakker uten også. Det har jeg nemlig glemt. Eller, aldri lært meg. 

// Marty

Siste innlegg