Nå er det endelig gjort!

Categories Hverdagskaos 🏃🏼‍♀️

I sommer fikk jeg påviste HPV-virus og alvorlige celleforandringer. I går ble livmorhalsen min blitt litt kortere, gjennom en konisering – Og jeg vil forhåpentligvis kunne bli fri for celleforandringer løpet av det neste året. 

Akkurat nå føler jeg på en lettelse, og takknemlighet. En lettelse for at inngrepet nå er gjort, og en takknemlighet for at jeg i det hele tatt har funnet ut av det. Ja, samtidig som den ekle tanken om hva som kunne skjedd om jeg ikke hadde sjekket meg tar irriterende mye plass i topplokket. 

Jeg var ekstremt nervøs før jeg skulle inn, men utenom det, så gikk alt veldig bra. Selve inngrepet gikk bra, og jeg var ærlig fra første stund om hvordan jeg hadde det. Jeg hadde egentlig fått innvilget å få gjøre inngrepet i narkose av diverse årsaker, men valgte for litt siden å gå for lokalbedøvelse. Det er det som er mest vanlig, og noe jeg er glad for i ettertid. 

Legen dobbeltsjekket med meg om at det fortsatt var noe jeg ville, og sa at jeg når som helst frem til selve inngrepet startet kunne velge å stoppe. Det var veldig betryggende, selv om jeg var fast bestemt på å gjennomføre som planlagt i går. Jeg ble sjekket, fikk bedøvelse og etter litt av vært, så startet selve koniseringen (man fjerner ytterste del av livmortappen). 

Jeg ba selv om at de skulle kommunisere med meg hele veien, til tross for at jeg ikke svarte. Det gjorde de og både legen og sykepleieren var begge fantastiske. Jeg hadde nok med å forsøke og puste, og holdt øynene lukket hele veien.

Jeg er ekstremt sår i området de holdt på, men til tross for det var det ikke smertefullt – I det hele tatt. Det var noen ting jeg kjente bedre enn andre, men jeg hadde ALDRI vondt. Selve inngrepet varte ikke lenge, og alt gikk fint. Lyden fra selve apparatet som ble brukt hørtes ut som en støvsuger, men jeg aner ikke hvordan det så ut. Det var mange inntrykk og følelser på en gang, og det var en svidd lukt i rommet når de var ferdige, og det var kanskje det rareste – Og en lukt jeg ikke var helt forberedt på. 

Kommunikasjonen var ekstremt god og jeg følte meg trygg og ivaretatt hele tiden. I etterkant har jeg vært utladet, og sliten, men mest av alt veldig lettet over at det er gjort. Og både imponert over legen og takknemlig for at ting gikk så fint.

Ofte så blør man bare litt, men jeg har blødd en del. Det gjorde jeg også da jeg hadde biposi. Det slipper de fleste, men kroppen min er sånn, og situasjonen min er sånn. Det var det en medisinsk forklaring til også, men det husker jeg ikke hva var.

Endometriosen min blir ekstremt trigget av besøk som i går, og det er det som er mest plagsomt nå – Og det vil det nok, som med biopsien, ta noen dager før roer seg igjen. Nå har jeg bare vanlig mensenlignende kramper, som kommer og går litt, og jeg tror egentlig ikke det har noe med selve inngrepet å gjøre – Men at livmoren min ikke tåler så godt involvering som jeg skulle ønske. Humøret er på topp og formen er overraskende fin. Det har den egentlig vært hele tiden! 

Så alt i alt: Dette gikk KJEMPEFINT ❤️

Om du skal gjennom det samme en gang i fremtiden så vil jeg at du skal vite at det kommer til å gå bra. Det er ikke vondt og du er i de BESTE hender. Jeg skal ikke si at du ikke skal grue deg, for det er lett å si – Men ikke så lett å styre. Det er lov til å grue seg og synes at det er ubehagelig – For det er det. Kanskje mest av alt årsaken til at man faktisk må gjøre det. Men, det går fort, er over på et blunk og det er viktig. Livsviktig faktisk. Mine beste tips til deg som skal gjennom det samme er å ha med vann, en sjokkis i lomma, å ha på en god truse og et behagelig antrekk. Ja, og vær ærlig om hvordan du har det. Det er en sykepleier med deg hele veien som er der for å passe på deg, og det er ingen grunn til å tøffe deg om ikke du føler at det er rett for deg! 

Jeg vil også passe på å nevne at selv om du får påvist celleforandringer, så betyr det ikke at du må gjennom dette. Jeg har lært at celleforandringer blir kategorisert i tre forskjellige kategorier, og for de aller fleste klarer kroppen å kvitte seg med de helt selv – Og det er jo ganske rått. Det er heller ikke farlig i seg selv å ha HPV-virus, for HPV-virus kommer også i mange former, og det beste du kan gjøre er å ta HPV-vaksina. Gutter også. Det er jeg evig glad for at jeg gjorde på barneskolen, så viruset jeg har ikke er en av de aller, aller verste. 

Det sto ikke spesielt bra til med selve celleforandringene mine og dette inngrepet var åpenbart VELDIG viktig å gjennomføre. Jeg kan ikke slutte å tenke på hvor viktig det var at jeg sjekket meg i sommer, og takknemligheten over at jeg har fått hjelp før det har fått gå for langt er større enn enhver frykt eller kjip tanke. Nå skal jeg vente i to uker på videre svar og på hva som skjer videre. 

Det er mye i livet som vi kan utsette. Vi kan utsette klesvaska, å bytte den lyspæra eller å rydde i boden. Det er mye vi kan velge å ikke ta oss tid til. Vi kan droppe treningsøkta, den middagen eller å støvsuge. Det er mye jeg kan tro ikke angår meg. Som den reklamen på TV, den nyheten jeg leser eller den beskjeden på jobben.

Det er mye vi kan synes at er stress. Som å lage middag hver dag, å ha en innlevering eller å rekke alt vi har på agendaen. Men jeg tør ikke å tenke på hva som kunne skjedd om jeg utsatte, ikke tok meg tid eller trodde at det ikke gjaldt meg. Det å ta en celleprøve er ikke stress. Det er stress å bli syk. Det er stress å miste en man er glad i. Det er stress å miste livet.

Jeg håper jeg har blitt kvitt celleforandringene mine nå, og mens jeg venter så håper jeg at du ringer legen og bestiller time til å ta celleprøven om du har utsatt den, glemt det eller droppa det. Husk at det ikke er det å ta celleprøven som er ubehagelig, det er det å la være og ta den. Og livet er for fint til å la være ❤️

0 kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *