… For å nevne noe.
Rawdah Mohamed kom til Norge som flyktning da hun var 8 år gammel, fra krig i Somalia. Allerede da hun var så ung leste hun motemagasinet Vouge, og hun skulle bare visst at hun en dag kom til å være en av de hun selv som ung jente satt og leste om, studerte antrekkene til og lot seg inspirere av. Det skulle hun visst da gutten i klassen rev av henne hijaben. Det skulle hun visst da hun og vennene ikke turte å hente fotballen som havnet i hagen til naboen da de lekte, i frykt for å ble jagd. Det skulle hun visst da hun ikke fikk gå på bussen.
Det skulle hun visst alle gangene hun har blitt kalt rasistiske ting, møtt fordommer og mennesker som har bedt hun om å være noe annet enn det hun er. For Rawdah ville ikke være den usikre, utrygge og lille flyktningen som bare skulle føye seg og ikke heve stemmen sin. Som liksom måtte forandre seg. Som måtte kontrolleres.
Neida, i stedet for gjorde hun det stikk motsatte. Hun ble vernepleier. Hun ble mamma. Hun ble internasjonal modell. Hun ble selvsikker. Hun ble tøff. Hun ble trygg. Hun ble et forbilde.
Hun ble Rawdah.
