Jeg vil fortelle dere noe…

På søndag hadde jeg skikkelig knekken. Jeg grein som en unge og var skikkelig lei. Lei av hockey, lei av at C f*en meg aldri er tilstede, lei av kjipe folk og lei av dritt. Stakkars mamma som befant seg i samme rom, si. 

Tidligere i dag fikk jeg en mail av en jente som skrev at hun så gjerne skulle levd mitt liv, at det virker så spennende og fantastisk. Jeg burde kanskje blitt glad for at noen ser opp til meg og mitt liv på den måten, men hvis jeg skal være helt ærlig så blir jeg mest trist.

Shopping

Alltid suksess: Julegavesettene som blir perfekte julegaver

For livet mitt er skikkelig spennende og ja, det er fantastisk. Men det er langt i fra fryd og gammen hele tiden.

Det siste jeg vil er at noen skal se ned på sitt eget liv fordi jeg lever det livet jeg gjør. Eller, hvert fall det livet det ser ut som på sosiale medier.

Faktisk har jeg et motto om at jeg mye heller vil være venn med dere som leser og følger meg, fremfor at dere skal se opp til meg. Mest fordi det i mine øyne ikke er noe å se opp til, men også fordi jeg ikke er noe bedre enn noen av dere og fordi jeg syntes det er mye kulere at vi kan inspirere hverandre – Enn at jeg skal være uoppnåelig på noen som helst måte.

For det er jeg ikke. 

Jeg hadde egentlig ikke tenkt til å fortelle om søndagsknekken jeg hadde, men mailen fra jenta minte meg på hvor viktig det er å vise disse sidene av livet også.

For livet er ikke bare fine bilder på Instagram, store vennegjenger, skåling med vinglass og en haug av oppturer. Jeg skjønner at det er lett å glemme det, for jeg gjør det støtt og stadig selv også.

Det er enkelt å sammenlikne seg med hun på Instagram som virker å få til alt. Hun som er så pen. Som er så tynn. Som er så flink. Der alt virker så spennende.

Det er jo nærmest en klisje å i det hele tatt si det, men det er helt sant.

Jeg forsøker så langt det lar seg gjøre å vise frem livet helt ufiltrert og ærlig. Jeg legger sjeldent på et filter og er stort sett dønn ærlig på hvordan ting er.

Jeg har det skikkelig fint om dagen, det skjer mye spennende og det har gjort det lenge. Livet har på mange måter stått opp ned det siste halvåret, både for meg, for C og for oss.

Det har vært en haug av oppturer, det har vært en haug av nedturer, livet har vært fantastisk og tidvis skikkelig kjipt. Men på søndag når jeg hadde ‘knekken’, så handlet ikke det om at jeg ikke har det fint, for det har jeg. Skikkelig også, faktisk. Det var bare litt fullt, og av og til så er det, det. Det har egentlig vært fullt en måned. Fullt av følelser, frustrasjon, uvitenhet og en enorm miks av oppturer og nedturer.

Det har vært to dødsfall i familien som jeg ikke har skrevet om, i hensyn til andre de siste månedene. Det har skjedd andre ting på privaten, som jeg ikke har kunne skrevet om. Jeg har stått opp og ned på kjøkkengulvet og vært så lei meg og frustrert på C fordi han aldri er tilstede, på grunn av jobben sin, at jeg ikke har visst hvor jeg har skulle gjøre av meg. Jeg har vært innlagt på sykehus og vært veldig dårlig.

Innimellom all jubel, fine bilder, latter, glede og annet materiale det er lett å sammenlikne seg med.

Poenget mitt er vel egentlig å minne både meg sjæl, jenta som sendte mail og kanskje deg på at vi aldri veit hvordan ting egentlig er og at alle har sitt. Jeg klager på ingen måte, men livet skjer jo – Selv for de med en perfekt Instagramfeed og skrytestatuser på Facebook.

Uansett. Takk til alle som følger meg, som leser, som heier og som engasjerer seg. Takk for at jeg får være dønn ærlig og ufiltrert. Takk til alle som lærer meg nye ting og som inspirerer meg. Takk til alle som er en del av gjengen min her på sosiale medier.

Jeg digger dere🖤

Klem fra meg