Jeg vil fortelle dere noe

I dag har jeg lyst til å fortelle dere noe. Det er snart 2,5 år siden det skjedde, og siden jeg bestemte meg for at det måtte skje noe. Jeg tok praten med C, praten jeg i tre år hadde fortalt meg selv at jeg aldri kom til å behøve og ta.

Vi bestemte oss for at det ikke fungerte mellom oss lenger. Vi var begge slitne, tomme og jeg følte ingenting. Verken på godt eller vondt, og det skremte meg. Jeg var bare… Tom. Jeg hadde gått hele sommeren, tviholdt og håpt, og til slutt så orket jeg ikke mer. Det føltes som at vi sto i hver vår ende av en trapp og dro i hverandre, uten at noen av oss ville rikke på oss, og det var alt annet enn fruktbart.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Jeg har alltid fortalt mine venner at om det er meningen at man skal være sammen, så kommer man til å være det. Men selv om jeg håpte på det, så må jeg ærlig innrømme at det føltes umulig der og da. Når folk spurte om jeg trodde at vi kom til å finne tilbake til hverandre, så fortalte jeg at det kanskje kunne skje i fremtiden. Du vet: Hvem vet hva som skjer om fem år?

Det gikk et halvt år av og på. Frem og tilbake. Han tok grep. Jeg tok grep. Han visste hva han ville og jeg visste ikke helt. Jeg var redd for å bomme igjen, for å satse med begge bena og for å bli såret igjen. Vi pratet sammen hver dag, så hverandre oftere enn vi sikkert burde og om jeg trengte hjelp med noe nølte jeg ikke med å spørre han før alle andre. Til og med, med ting jeg helt sikkert hadde klart selv. Bare for å få en klem. 

Det var kanskje kjipt gjort av meg når jeg visste at han prøvde så godt han kunne, og når jeg passet på å holde han på en god armlengdesavstand. Nære, men ikke for nære.

Det var ikke få ganger jeg ønsket at det hadde skjedd noe som gjorde at jeg kunne hate han, hvert fall litt. Men jeg ville bare at han skulle ha det bra og jeg ønsket han alt godt, samme hva. For selv om alt hadde virket håpløst lenge, så hadde vi jo hatt det veldig mye fint også, og jeg elsket han jo – Tross alt.

I julen halv året etter bestemte vi oss for å ta noen museskritt igjen, sammen. Se an. Ta det rolig. Bli litt kjent på nytt.

Og det gjorde vi.

Jeg har alltid fnyst av de som har sagt at man må jobbe med forholdet hele tiden, at man må holde gløden oppe, at det er mulig å bli forelsket i samme person igjen og at det finnes håp. Kanskje har jeg tenkt at enten så fungerer det, eller så gjør det ikke det fordi jeg har vært for ung eller fordi jeg aldri før har måtte kjempe med nebb og klør. Jeg veit ikke. 

For etter hvert som dagene gikk, så begynte det sakte og sikkert å skje noe. Innimellom tanken om at det hadde blitt slutt av en grunn, så begynte plutselig ble ting spennende igjen, plutselig fikk jeg den pirrende og deilig følelsen i kroppen igjen og plutselig var det ingenting annet som betydde noe. Plutselig forelsket jeg meg igjen, enda hardere. Enda sårere. Enda mer, i den samme mannen. Jeg som trodde at det var umulig å forelske seg i samme person to ganger. Kanskje jeg bare hadde glemt hvorfor? Kanskje jeg bare trengte å få det litt på avstand? Kanskje vi rett og slett måtte vokse litt på hver vår kant?

Ja, og nå bor jeg i Stockholm med mannen i mitt liv, og vi snakker og drømmer om fremtiden. Mer forelsket enn noen gang.

Jeg er så glad for at jeg ga det en sjanse, at jeg, og vi ikke ga opp selv når det var tøft. Og når jeg tenker over det, så trengte vi kanskje bare en reality check og bestemme oss for hva vi virkelig ville. Men mest av alt så tror jeg at vi behøvde å få det bra på hver vår kant, for at vi skulle få det bra sammen.

Jeg pratet med han første gang da jeg var 16 år gammel, og det lå jo kanskje litt på det at vi måtte bestemme oss for å gå fra det og være ungdomskjærester, til å faktisk skulle gjøre dette livet sammen. Og nå virker det turbulente halve året fjernere enn fjernest, og bare som en real lærepenge.

Jeg veit det kanskje er så klisje som det får blitt og at du kanskje spyr om alt føles håpløst akkurat nå, men… Er det meant to be, så blir det sånn. Om ikke, så var det ikke det. 🖤 Bare lov meg at du aldri mister deg selv, i jakten på noen andre. For klisje som det er, så tror jeg det er lurt å elske deg sjæl før du elsker noen andre. Og neida, jeg går ikke rundt og elsker meg sjæl hele tiden – Men jeg veit hvert fall hva jeg vil, hva som er bra for meg og hva som gjør oss så bra.

Det er ikke tull det at man må jobbe med forholdet, akkurat som at man må trene for å bli bedre eller lese masse for å gjøre det bra på eksamen. Det er faktisk litt det samme, men det er jo veldig, veldig verdt det når man ser resultater eller når man får den karakteren man har jobbet for, ikke sant?

Jeg vet egentlig ikke hvor jeg vil med dette, men jeg tror jeg vil frem til at det av og til er lurt å gi slipp. Aldri hold fast i noe som gjør at du mister gløden i kinnene, som gjør at du slutter å le eller drømme. Ta vare på deg selv først. Ikke vær en dritt. Ha troa på at det blir bedre, enten alene, sammen eller med noen andre.

I dag er det 6 år siden C sa ja til å være kjæresten min, og jeg gleder meg til minst seksti til. I gode og onde dager, og alt det der!