Jeg vet ikke helt hva jeg skal si

Aller først så vil jeg og sommerfuglene i magen min begynne med å si at jeg beundrer alle dere som flytter til en ny by, et nytt land, som griper en mulighet og som tør å satse selvom det både er nytt, skummelt og langt ut av komfortsona. Dere er skikkelig kule. Inspirerende. Tøffe.

Og med det sagt: Jeg veit ikke om jeg skal le, gråte eller kaste opp, og sånn har jeg følt det, det siste døgnet 😂

Shopping

Black Week: Sjekk de råeste tilbudene som gjelder nå!

Jeg måtte nesten klype meg selv i armen da jeg våknet opp i den nye leiligheten vår, med verdens fineste lys inn på soverommet. Begrepet ny dag og nye muligheter fikk liksom en ny mening der jeg lå og verken visste hva som befinner seg utenfor døra mi, eller hvor nærmeste matbutikk ligger. Jeg er ikke sånn altfor mye klokere nå, men litt – Og forhåpentligvis så er det ikke så altfor lenge til jeg føler at jeg har runna Stockholm. Akkurat nå så føles det litt som en umulig oppgave, men vi skal bli godt kjent vi to, jeg og Stockholm altså, jeg må bare få litt tid på meg.

Jeg vet egentlig ikke helt hva jeg skal si, for jeg er overveldet, glad, nysgjerrig, spent, og ja… Jeg har også litt panikk, men på en bra måte. Tror jeg.

Da jeg satt i bilen under (?) den nye hallen til C i går kveld, kunne jeg like godt vært i hvilket som helst land og i hvilken som helst by, for jeg følte meg ganske lost. Allikevel så er det betryggende at det heter Stockholm, at jeg både kan og forstår språket og at jeg får kjøpt Pepsi Max på butikken. Greia er jo bare den at man hjemme er så trygg, komfortabel og kjent. Jeg lurer ikke på noe der liksom, jeg bare kjører, kan og veit. Plutselig er jeg hun som må spørre om veien, som må tusle rundt med Google Maps i hånda og som bruker ekstra lang tid på butikken fordi jeg ikke finner… Mais. Haha! Jeg insisterte på taco i går kveld, men da vi hadde lett etter mais i over ti minutter på butikken skjønte vi at det var på tide å spørre. Jeg veit jo hvor maisen står hjemme ikke sant, men her må jeg spørre. Og det lærer man sikkert av.

Vi sa forresten ikke et ord til hverandre da vi slukte noen tacolefser på høykant i går kveld. Vi satt bare og stirra ut i løse lufta, og da kan vi snakke om å ikke vite hva man skal si. Tomme, glade, slitne og ganske forvirra, hehe.

C begynner ikke for fullt med oppkjøring før neste mandag, og akkurat nå føles det helt magisk. Han har både isterninger og fysisketreninger denne uka, men det er litt mer egenbestemt enn hva det blir fra neste uke av, da det blir fullt kjør igjen. Det betyr at vi kan bli kjent og være like surrete sammen, og at jeg slipper å gjøre det aleine. Det føles bra. Han kan jo bare sende melding til noen på laget og ta følge med de, henge seg på de og lære seg å kjenne på den måten. Jeg må ta på meg joggeskoa, sette i øreproppene og bli kjent sjæl. Men de sier at man lærer av det også, og det tror jeg. Jeg merker det allerede.

Så status er at vi har det veldig bra og forhåpentligvis så er det ikke lenge til vi er så varme i trøya at det er vi som drar svenskevitser og ikke motsatt, hehe.

Nå skal vi, eller rettere sagt C, skru opp en dings fra IKEA – Mens jeg skal sprette meg en Pepsi Max. Dette blir bra det. ❤️ Nå viste jeg seg jo faktisk at jeg visste akkurat hva jeg skulle si, for jaggu hadde jeg ikke mye på hjertet, haha!

Vi snakkes snart igjen, og det gleder jeg meg til!