Jeg vet ikke helt hva jeg skal si

Categories Hverdagskaos 🏃🏼‍♀️

Hei torsdag & hei på deg 💛

Jeg håper du har en SÅ (☝🏻) glad dag.

I dag vet jeg ikke helt hvor jeg skal begynne. En ting er hvert fall sikkert og det er at jeg er glad, rørt, stolt og takknemlig. Og ganske overveldet av alle meldinger, fine ord og tilbakemeldinger.

Utover det så har jeg fått flis under foten for første gang siden jeg var… 10 år kanskje? Jeg har spist restetaco idag, gått en tur for å klarne hodet og jobba, jobba og jobba enda litt til.

De hadde ikke kyllingkjøttdeig når jeg handlet inn til taco tidligere i uka, så jeg gikk for kyllingfilet + tacokrydder i stedet og jeg syntes faktisk at det var enda bedre! I dag hadde jeg til og med eggerøre på tacoen fordi vi hadde litt til overs i kjøleskapet (nekter å kaste det om jeg ikke må) og det var jaggu digg det også. Ikke det at det var mat vi skulle prate om nå😂

Jeg vil egentlig bare si takk til alle som har sendt meldinger det siste døgnet, alle som deler, alle som forteller, alle som brer om seg med kjærlighet og ja… TAKK!

Det kuleste er at flere av dere har prata med hverandre, strekt ut en hånd til hverandre og gjort at noen får det litt kulere, og det er H-E-F-T-I-G.

Jeg fikk et spørsmål om hva vennene mine syntes om innlegget jeg skrev, og om de reagerer. Hun som stilte spørsmålet hadde opplevd det selv etter å ha luftet noe av det samme for sine venner, og jeg syntes det er et skikkelig godt spørsmål.

Jeg ringte faktisk til bestevenninna mi og sa at jeg kom til å dele det, og hun kunne tatt det på mange måter. Hun kunne både blitt sur, irritert og sint, men i stedet for så sa hun at det støttet hun meg 100 % i – Både fordi hun er vennen min, men også fordi hun også kjenner seg godt igjen i det jeg prater om. Det handler nemlig ikke om at man nødvendigvis ikke har noen venner, selv om noen tror det. Det handler om en forbanna kjip følelse om at det aldri blir nok, at man ikke er bra nok og at det man gjør selv ikke er bra nok. Det handler om forventningspress, følelsen av å ikke strekke til og det å føle seg alene. OG! Det er en STOR forskjell på det å føle seg alene, og det å være alene.

Jeg tror mange kan føle seg truffet om noen rundt de innrømmer at man føler på disse følelsene, og det er jo ingen av oss som digger å få høre at det vi gjør eller er for en annen kanskje ikke er nok. I mine øyne så handler det heller ikke alltid om det, for jeg har snakket med mange som har en, eller to skikkelig gode venninner og være sammen med. Alt tilsier at de er verdens heldigste, men allikevel så føler de på disse kjipe følelsene. Jeg tror det er fordi det liksom aldri blir nok. Det blir aldri bra nok!

Det er fryktelig slitsomt, men vi kan ikke undergrave de følelsene med å si at det bare er tull eller at man må ta seg sammen. Tro meg: Jeg har prøvd. Det må jobbes med, det må snakkes om og jeg tror man må ta ansvar selv. Vær sin egen lykkes smed. Stille seg selv spørsmål om hva som funker for meg, hva jeg egentlig har lyst til og hva som er bra for meg.

Jeg tror nemlig, med hånda på hjertet, at mange feirer dager som 17.mai med mennesker de egentlig ikke har så stort behov for å være med og at de er med på ting fordi de føler at de må. Fordi det er sånn det er og fordi det er det som er forventa. Det kan være en mager trøst når klumpen i brystet blir for vond, men i bunn og grunn så handler jo kanskje det hele om at vi skal bli litt flinkere til å ta ansvar for oss selv, gi litt faen og sørge for at VI har det bra.

For det er ikke sånn at selv om noen andre har det bra, så kan ikke jeg ha det bra💛

Om du ikke har lest innlegget så kan du gjøre det HER.

Klem fra meg!

4 kommentarer

4 thoughts on “Jeg vet ikke helt hva jeg skal si

  1. Vi pleier stort sett alltid å bruke kyllingfilet i tacoen etter jeg spiste det i Los Angeles og falt pladask 😍 tips for å gjøre det ekstra digg: Mango og papayasalsa fra Santa Maria 😋 eller bare mango med eller uten litt chili/cayenne!

  2. Ærlig ! Det er nok veldig mange som føle akkurat som du, dem sier det bare ikke fordi di tror dem er di eneste.Man kan faktisk føle seg ensom i en stor gjeng også! Og det er ikke alltid di som ser så lykkelig ut på utsiden er det.

    Hold hjertet varmt og hodet kaldt.

  3. En gang spurte jeg stemora mi, Haldis, om jeg kunne få et promperom, i Haldis-huset.

    Men Haldis sa det, at hu ikke orka den stanken da.

    Noe sånt.

    Og så sa hu det, at jeg kunne få en slags grise/prompebinge bak huset da.

    Og så begynte hu å lage den her bingen da.

    Og den her bingen var ferdig to uker seinere da.

    Noe sånt.

    Og jeg likte meg i den her bingen da, for der kunne jeg prompe og grynte så mye jeg ville da.

    Og både Odd Einar Pettersen (som var mer som en voksen mann) og Gry Stenberg blei med meg hjem mange ganger, og var i den her bingen sammen med meg da.

    Og Haldis sa det, at mange adelige hadde grynte/prompebinger da.

    Fordi at adelige gryner og promper mye.

    Bare noe jeg kom på.

    Men men,.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *