Jeg skal være helt ærlig med dere

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal starte. Det er så mye jeg vil si, samtidig som jeg ikke vet hvordan. Det har vært mye lenge nå, og jeg har brent lyset fra begge sider. Enkelt og greit, eller… Rått og brutalt.

Nå har det slukket, og det har lenge kjentes ut som at jeg har gjort det samme. Kanskje det kom nå fordi familien vår har vært her, og jeg har hatt tryggheten jeg har trengt til å føle for å ha det sånn jeg egentlig har det. Det at de har vært her har betydd mer enn alt. Eller kanskje fordi det har vært roligere på jobbfronten i noen dager? Eller så var bare begeret tomt nå, eller jævla fullt. Alt ettersom. 

Hvorfor? Det finnes mange grunner, og alle de grunnene har gjort at det rett og slett bare var nok nå. Det er vel bare sånn livet er. Og livet det siste året har vært turbulent, fantastisk, tøft, utrygt og vanskelig.

Annonsørinnhold

De fineste kjolene til vår- og sommersesongen

Turbulent er det livet vi lever, vi har bodd i tre forskjellige land det siste året, fire forskjellige byer, uten å vite hva som skjer. Sommeren var krevende, fylt av usikkerhet. Fantastisk fordi jeg har opplevd mer enn jeg kunne drømme om. Jeg har vært tryggere i meg selv enn noen gang, jeg har hatt øyeblikk som har vært fylt av magi, med mennesker jeg verdsetter høyere enn alt annet til å dele det med. Tøft, fordi livet har bydd på sine utfordringer, og noen av de må jeg hanskes med inn i det nye året. Utrygt fordi hverdagen vår er det nå. Vi vet ikke i hvilken by vi skal spise i middag på mandag, du veit, det glamorøse hockeylivet.

Vi har bodd i fem leiligheter og på fire hotellrom, det siste året. Vi har valgt det selv, men det er krevende. Det er vel en grunn til at de færreste gjør det som vi nå gjør. Satser, med begge bena, for alt det er verdt. Men vi elsker det, begge to. Det er noe som driver oss, uten at jeg klarer å forklare det. Og det er verdt det, til tross for alt. 

Uansett hva som har skjedd, fint, bra, vanskelig eller rart, så har vi takla det dette året. Jeg tror bare problemet er at jeg, veldig lenge, har glemt meg selv, uten å en gang være klar over det. Jeg har gitt alle andre enn redningsvest enn meg selv, og nå har jeg en stund kavet etter å holde hodet over vann selv.

Faen ass, det høres dramatisk ut. Men sannheten er at jeg har hatt det vanskelig nå. Og for første gang i livet har jeg hatt skikkelig angst. Fy faen, og jævlig det har vært. Jeg visste ikke at det kunne være så smertefullt. 

Jeg er sliten, tom og jeg som alltid er fylt av energi, har hatt null nå. Jeg har knapt tenkt på at det er et nytt år en gang, på en måte er jeg så innmari klar for det. Jobbmessig har jeg vært klar for 2022 siden vi begynte å jobbe med det nye året i sommer, på en annen side er jeg ikke klar for blanke ark og nye muligheter i det hele tatt, mens jeg igjen på enda en side behøver det mer enn noen gang. 

Jeg har brukt mye tid på å gråte og ha det vondt de siste ukene. Mye. Og jeg håper at det snur nå, jeg er klar for det. Til alt 2022 har å by på. Jeg trenger det. Det skjer så mye gøy og spennende på jobbfronten, livet er kaotisk, innholdsrikt, tøft og fint og jeg skal sørge for å ha det bra på veien. Hele veien. Jeg må det. 

Jeg vet ikke hvordan du har det, og jeg håper at du er fylt med kjærlighet, glede, håp, motivasjon og kribling helt ned i lille tåa. Jeg er der snart selv, det er det jeg pleier, men om ikke, så vil jeg bare vise deg dette – Innimellom godt nytt år-hilsner, flotte kjoler og paljetter. Nyttårsaften min startet sånn:

Og den sluttet sånn:

Så da vet du det, om du enda ikke føler deg som et bedre menneske, en ny utgave eller klar for alt året måtte bringe. Du er ikke alene, men vi står sammen, og jeg heier på oss. Jeg heier på deg. 

Tusen takk for at du har fulgt meg gjennom oppturer og nedturer det siste året. På godt og på vondt. Jeg gleder meg til å ta deg med inn i det nye, til å høre hva du oppnår, opplever og lærer. Takk for at du er du. 

Godt nytt år. 

Stor klem fra meg,