For en god stund siden satt jeg hjemme i sofaen og skrollet meg gjennom Instagram. Jeg visste at en av mine beste venninner hadde vært hos gynekologen, og når jeg visste at timen var ferdig fikk jeg et akutt behov for å ringe henne. Det var liksom noe. Noe jeg måtte finne ut av. Noe som ikke var som det pleide. Og om jeg hadde rett? Jepp. Skikkelig også faktisk. Det viste seg nemlig at hun var gravid og vi byttet på å le, gråte, skrike, le enda litt til og jeg hoppet opp og ned på kjøkkengulvet, ringte mamma og felte enda flere tårer. Ja, det gjør jeg jo for så vidt hver gang jeg får en oppdatering om hvordan det går eller når jeg får et bilde av den voksende magen. Jeg har blitt hun som tar screenshots av alt, som lager tullete små babylyder mot magen og som snakker babyspråk til venninna mi. Ja, det siste der må jeg kanskje slutte med.
Det er så stort, så spesielt og så fint. På en måte kan jeg ikke fatte og begripe det, men på en annen måte er det verdens største selvfølge. Ja, og tenk at jeg har æren av å få kalle med tante a. Tante Marty. Herregud, jeg skal bli verdens kuleste fille-tante og like bra, snill og god som min egen ekstra-tante. Ja, jaggu… Da har jeg litt å leve opp til, men gjett om jeg skal ta jobben på strak arm!
Gratulerer så mye kjære Benedicte. Du kommer til å bli en enestående mamma og fysøren for en kul tante jeg kommer til å bli. Nå skal jeg fortsette og drikke Pepsi Max, se på Sex and The City og feire det enda en gang. Ja, mens jeg får litt tips av Carrie om hvordan jeg skal omfavne mitt eget kjærlighetsliv.
Hællandussen sier bare jeg.
👶🏻👶🏻👶🏻
// Marty
