Jeg sier det som det er

… Når jeg prøver å få oppmerksomhet, men hockey på TV-en skjer 😂

I forrige uke slo det med at de eneste oppdateringene jeg har hatt på sosiale medier i en evighet nå, har vært av turer i skogen, hjemmekontor og kanskje om det har skjedd noe gøy – Hjemme. Vi som har flytta til Stockholm, vi som liksom skulle på eventyr, reise, bli kjent med nye venner og jobbe som aldri før.

Shoppingtips

Gaveideer til under 500-lappen

Nå sitter jeg her, hjemme i Norge, uten å huske sist vi var inne i sentrum i Stockholm, uten å vite hva som skjer og uten C. Uten å ha vært på Stureplan en jævla gang. Okei, jeg hadde antakeligvis ikke svingt meg der så mye uansett, men du skjønner greia.

Lite hadde jeg trodd at vi skulle få noe som likner et avstandsforhold og at jeg flere ganger denne høsten kom til å lure på når vi får se hverandre igjen. Og jeg har tenkt mye på dette med avstandsforhold, og det er noe jeg ofte får spørsmål om når jeg har spørsmålsrunder på Instagram. Jeg tror jeg har latt være å svare fordi jeg egentlig ikke har visst, men så har jeg tatt meg selv i at… Jeg veit. Jeg kjenner til følelsene, uroen, frustrasjonen, savnet, gleden av å se hverandre igjen og uvissheten. Og det har jeg jo egentlig gjort ganske lenge.

Vi hadde en veldig fin samtale sist vi så hverandre igjen etter flere uker borte fra hverandre. C sa nemlig at han er så glad for at jeg klarer meg så fint. Jeg spurte hva han mente, og han sa at han setter så stor pris på at vi har vårt eget begge to, at jeg er så selvstendig og at vi klarer å spille hverandre gode, selv når vi ikke er sammen. Og etter å ha tenkt på det en stund, så tror jeg at det er nøkkelen til å få det til og fungere med avstanden.

For joda, jeg har stått og hylgrini, flere enn bare en gang, hengt med leppa og servert en haug av dårlig samvittighet til han når han ikke har kunne være der, når jeg må gjennom noe alene og når håpløsheten har tatt meg, men jeg har også skjønt at det ikke hjelper for noe som helst. Det gjør verken meg godt, han godt eller oss godt. For situasjonen er som den er, og vi kan enten velge å drite i det eller så kan vi velge stå i det sammen – Og gjøre det beste ut av det. Vi er hvert fall ikke i tvil om hva vi vil.

Jeg kan jo bare snakke for meg selv, men jeg har lært mye av at C ikke alltid er tilgjengelig, at vi er mye borte fra hverandre og at han ikke bare kan komme, når jeg vil det. Vi har lært mye av det.

Det har gjort meg enda mer selvstendig, det har gjort meg enda tøffere og det har gjort meg uavhengig. For C er ikke min bedre halvdel. Jeg er ikke halv, jeg er hel som faen, men vi er et lag. Et veldig bra et også. Det betyr ikke at det ikke er tøft, for det er det, men det er også fullt mulig – Om man er på samme side. Om man prater sammen, om man er ydmyk, åpen og viser respekt. Om man engasjerer seg, gir rom og store mengder med kjærlighet. Om man prater enda litt til sammen, om man inkluderer hverandre og om man vil. Og om man er flink til å telle til ti. Om man klarer å innfinne seg. Om man klarer å akseptere.

Sa jeg kjærlighet? Den må man ikke glemme å gi, selv om man ikke er sammen.

Det fine er jo at det er ekstra godt å se hverandre igjen, at vi setter ekstra pris på hver eneste dag vi har sammen og vi krangler faktisk mindre. Ja, selv om jeg gleder meg til avstand, korona og karantene er et kapittel for seg selv.