Hva i alle dager er greia?!

I dag gjorde jeg det. Jeg gjorde det selv om jeg har blitt advart mot det, helt siden jeg var liten.

Jeg har blitt truet, advart og kjeftet på. Gang på gang. Jeg har fått trusler om konsekvenser, jeg har blitt advart mot både det ene og det andre og jeg har fått kjeft hver gang jeg har prøvd meg.

Men allikevel så gjorde jeg det.

Jeg gjorde det.

Valget begynte allerede da jeg sto foran klesskapet i dag morges for å kle på meg. Sort bukse? Jeans? Hettegenser? Ullgenser? Vintersko? Joggesko?

Jeg endte opp meg å gå for joggeskoa og: Ankelsokkene.

For til tross for at gradestokken viste -5 grader tok jeg beslutningen om å gå for ankelsokkene. Jeg tok valget som mamma har kjeftet på meg utallige ganger for, jeg tok valget som gjør at mommo sier “er du spikspennagæren du eller, har du tenkt til å fryse ihjel?” og som gjør at eldre damer kommenterer at “moten har jaggu endret seg siden da jeg var ung”, akkurat som naboen min gjorde i dag morges. Akkurat krast nok til at jeg skjønner hvor idiotisk hun syntes det er.

Samtidig som jeg fortsetter med mitt, de bare anklene mine og jeg. Med dritdyr vinterjakke beregnet for Grønlandsisen, hullete bukser, ankelsokker og joggesko.

Og når pappa tidligere i dag spurte meg “hva f*en er egentlig greia med det der?”, så hadde jeg ikke noe godt svar. For sannheten er at jeg har ikke peiling, det bare er sånn.

Jeg kunne jo svart at jeg lurer på hva f*en greia er med at voksne legger ut kleine selfier med Snapchat-filtre på Facebook, hvorfor de voksene plutselig tar på seg miniskjørt på julebordet eller hvorfor alle voksne sier “å, så stor du har blitt” eller “å, heeeeeeeerreguuuuuuuuuuud” når de nesten sklir på isen.

For eksempel.

Men jeg lar være. Ja, selv om jeg syntes det er drit teit.

Så da sitter vi der, jeg og pappa. Han med ullsokker og jeg med ankelsokker. Uten å skjønne bæret av hverandre. Men det er vel litt sånn det skal være.

Akkurat som at mamma ikke skjønte at man skulle bry som om øyenbryna sine før jeg og lillesøster påpekte at det er dritviktig, eller at hun ikke skjønner at kåpa hennes egentlig ikke er lagd for og lukkes igjen.