Hei, og godt nyttår. ❤️
Plutselig var det 2021, og jeg har allerede skrevet 2020 flere ganger allerede. Det tar alltid litt tid å venne meg til at jeg skal bli et år eldre, at fjoråret plutselig er et tilbakelagt kapittel og at arkene er blankere enn blankest. For å være helt ærlig så synes jeg alltid at det er litt skummelt, selv om jeg er tilhenger av hele “nytt år og nye muligheter”-greia. Jeg snakket med C om det, for både i min og han sin jobb, så har liksom fjorårets prestasjoner ingenting å si. Det er nå som teller, og på mange måter så aner vi ikke hva vi har i vente. Men hey, jeg skulle egentlig ikke starte året med å drodle om tanker og blanke ark, men om det er noen andre som også får litt hetta av at man plutselig må begynne litt på nytt (og ikke fortsette der man slapp) – Så er du ikke aleine, hehe.
Det lille oppholdet her inne er over, og jeg tar faktisk fatt på mitt femte år som blogger. Det føles helt sprøtt. I fem år har jeg tenkt, ment, skravla og surra her inne, og jeg måtte faktisk telle på fingrene om det faktisk stemte. FEM ÅR! Dæven.
Vi har hatt en annerledes, men fin jul. C har ikke hatt altfor mange dager fri, men de dagene han har hatt det har vi gjort hva vi har kunnet for å nyte det. Med unntak av noen få dager, har vi vært alene hele jula, her i Stockholm. Det høres tristere ut enn hva det har vært, og selv om det har manglet både pinnekjøtt, juletre og være nærmeste her, så har det gått overraskende bra. Det er liksom sånn det ble i år, og takk og lov for FaceTime sier bare jeg. Både venninner og familie har fått kjørt seg, og jeg har blitt FaceTime-dronninga innad i familien. Det har jeg vel egentlig vært siden vi flyttet hit, og de fleste tror det har skjedd noe alvorlig om jeg plutselig ringer et vanlig anrop. Da er det enten fordi det er noe eller fordi jeg går tur, og ikke kan prate på FaceTime. 😂
Julaften føles plutselig langt unna, men det noterte seg faktisk som en av de aller beste dagene i 2020. På nyttårsaften var vi hjemme alene, og for første gang på så lenge jeg kan huske, så var jeg liksom helt… Rolig. Jeg pleier å krangle med den kjipe klumpen i brystet som forteller meg at alle andre har det kulere, samtidig som jeg drukner i oppdateringer på sosiale medier. I år derimot, var det dyne i sofaen, serie på TV-en og lave skuldre. Vi lagde kalkunbryst for første gang, gratinerte poteter og sjokolade fondant. Vi spist middag når klokka hadde passert ni, og vi dro oss opp den gjørmete slalombakken for å nå Hammarbytoppen da det nærmet seg midnatt. Selv om alt vi hadde på oss måtte vaskes da vi kom hjem og selv om jeg fortsatt forsøker å få vekk gjørme fra mobildekselet mitt, så var det noe av det fineste jeg har sett. Da mener jeg sånn tårer i øynene fint:
Dette er rett før midnatt, og jeg ble så oppspilt og engasjert at jeg ikke gjorde annet enn å ta en filmsnutt av fyrverkeriet. Etter å ha fått servert nyttårskysset, forsøkte jeg i herdig å få tak i pappa, bare for å dele det med de – Men nettet streika, og jeg tok hintet om å bare nyte. Bare være i det. Det høres kanskje dust ut, men jeg kan faktisk få tårer i øynene av å tenke på det her jeg sitter og skriver. Det var liksom noe så fint ved det. Oss to på toppen av Stockholm, aleine, men allikevel ikke. Haha, nå blir jeg tankefull og dyp igjen, og jeg kan ikke skylde på noe annet enn at jeg har følelsene utenpå kroppen om dagen. Det blir jo kanskje sånn når livet er litt rart og det er mye rart som skjer. Jeg veit a søren.
Vi startet året på best mulig vis sammen med noen av våre beste venner, som bor et par timer fra Stockholm. Det gjør meg alltid godt å treffe dem, og jeg lengter allerede til neste gang. Jeg ble typ forelska i C på nytt igjen også, for eggstokkene dansa salsa når han herjet rundt med Lias:
Utover det, så har det ikke skjedd så mye. Covid-19 herjer fortsatt, vi forsøker å holde tunga rett i munn, følelsene i sjakk og ikke savne oss i hjel – Og det går overraskende bra. Vi har jo tross alt hverandre, og om ikke vi har flydd i tottene på hverandre til nå – Så skjønner jeg søren ikke når det kommer til å skje heller, hehe.
Hverdagen er i full gang igjen, og for å være helt ærlig så føles det ganske bra. Pappa sa at det vanker færre fridager i 2021, og det føles også helt greit ut – Nå vil jeg jo egentlig bare ha hverdag og normale tilstander igjen. C reiste bort på roadtrip i går, og kommer hjem på onsdag, og alt er som det pleier. Ja, bortsett fra at jeg nærmer meg et år eldre med stormskritt…
Jeg håper du har det fint, at du har hatt det fint siden vi hang her inne sist og at du har noe å se frem til. Vi snakkes snart igjen. ❤️
