Sent i går kveld fikk jeg en lang melding fra en jente. Hun sendte melding for å fortelle at hun hørte på podkasten min og at hun likte den skikkelig godt. Takk!
Vi utvekslet noen meldinger frem tilbake og hun fortalte meg at hun for et års siden var i en stygg ulykke som resulterte i at hun ble lam og at hun havnet i rullestol.
På en melding i innboksen på Instagram fortalte jenta om en hverdag som ble snudd på hodet, hvor tøft det var å tilpasse seg situasjonen hennes og at hun hver dag lette etter en ny mening med livet.
Jeg vet ikke hvor mange meldinger vi endte opp med å sende frem og tilbake til hverandre, men det jenta skrev traff meg, skikkelig. Kanskje spesielt da hun skrev dette:
Jeg leste den flere ganger og ble liggende å tenke.
Jeg er så heldig som kan stå opp hver morgen og være frisk.
Jeg er så heldig som kan ta på meg joggeskoa og dra akkurat hvor jeg vil.
Jeg er så heldig som kan løpe til melkesyra tar meg.
Jeg er så heldig som kan danse til langt på natt om jeg ønsker.
Det slo meg hvor ofte jeg tar ting forgitt. Hvor ofte jeg glemmer å sette pris på livet mitt, hva jeg får til og hva jeg kan.
Samtalen med jenta gjorde at jeg ble liggende å stirre ut i løse lufta før jeg fikk sove og i dag tok jeg på meg joggeskoa, dro til treningssenteret og løp på tredemølla, samtidig som jeg tenkte på hvor heldig jeg er som kan, at jeg er frisk og sterk.
For Marthe. Jenta i innboksen på Instagram som minte meg på hvor forbanna heldig jeg er.
Sterke og dessverre sanne ord..mange som dessverre tar livet og dagene man våkner opp som en selvfølge..
Livet og dagene er ikke en selvfølge..det er en dyrebar gave ❤
<3<3<3