Det hender det bare skjer. At jeg bare får det for meg at jeg vil gjøre noe, fikse noe eller endre litt. Litt er kanskje ikke alltid rett ord, men det høres penere ut. Eller, mildere ut hvert fall.
Jeg er av typen som helst vil at ting skulle skjedd i går, og det betyr at jeg heller er oppe en hel natt for å fikse noe fremfor å vente. Av og til er det er strålende egenskap, andre ganger (stort sett) ikke.
I går fikk jeg det for meg at jeg skulle fikse i leiligheten. Alle skaper, skuffer og rot skulle fikses opp i, ryddes og fjernes. Rutinert som jeg har blitt tok jeg tak i prosjektet mitt mens C var på trening, for hvis ikke så hadde jeg antakeligvis blitt bundet fast og fått klar beskjed om at jeg måtte kutte ut, slappe av litt eller at han ikke skulle være en del av prosjektet.
Hver gang jeg spør om han syntes det er kult med en umatchende og kaotisk leilighet så får jeg til svar om at det er samme for han. “Jeg driter vel i hvilken farge det er på sengetøyet jeg vel”. Dessverre så gjør ikke jeg det.
Uansett! I går sto soverommet på planen og da jeg måtte dra hjemmefra for å fikse noe (kjøpe flere kleshengere) fant jeg ut at det var lurt med en liten (merk: LITEN) advarsel i og med at han kom til å komme hjem når jeg var borte. Anbefales.
Bare fikser…
Litt…
Jeg ventet akkurat passe lenge nok med å komme hjem igjen sånn at han fikk kommet på alle de andre fine egenskapene mine, men jeg ble allikevel møtt med et “nå er jeg så drittlei av alle de påfunnene dine”.
Samme for meg, for fint ble det. Tror han også syntes det. Ikke det at han har sagt noe enda. Stoltheten først vet du.
Gullhjelmen fra NM-gullet får jo til og med hedersplass.
