På en måte så føles det ut som at 2020 begynte for en uke siden, på en annen måte så føles det ut som at 2020 har vart i en evighet. En ting er hvert fall sikkert, og det er at 2020 ikke ble året. Samtidig så prøver jeg å huske på at det har vært ålreit for det, til tross for mangel på sydenferie, sosial kontakt og hæla i taket. Jeg håper for øvrig også at 2021 gir oss det, for det hadde vært innmari ålreit nå kjenner jeg.
Dagene er like, og jeg har ikke truffet et annet menneske siden i forrige uke. Ja, unntatt C da, han slipper ikke unna, hehe. Livet innebærer stort sett søvn, mat, tur i skog og mark og jobb, og til tross for at treningssenteret jeg trener på er åpent, så har jeg ikke vært der på litt for lenge.
Jeg husker jeg tulla med Covid-19 da det kom, og at jeg så rart på en medpassasjer med munnbind da jeg fløy hjem fra Østerrike i februar. Uviten om hva jeg hadde i vente og at jeg et halvt år senere kom til å lage mitt eget munnbind. Ja, og at korona skulle ta knekken på mye verre ting enn vippeextensionsavhengigheten min.
For etter turen til Østerrike i februar, så har ingenting gått etter planen. Jeg skal ikke klage mer enn nødvendig på det, for jeg veit at det gjelder oss alle og at vi er møkkalei alle mann. Jeg som er en kontrollfreak og som aller helst vil vite hva som skjer om fire år, har virkelig måtte jobbe med å holde hodet kaldt – Og det har skjedd noen ganger, spesielt denne høsten at jeg har fått hetta. Men, så går det over. Heldigvis.
Ingen av mine aller nærmeste har, så vidt vi vet, blitt ordentlig syke, eller i det hele tatt vært smitta av korona. Bank i bordet. Da laget til C fikk registrert 14 smittede spillere som et av flere lag tidligere i høst, slapp vi unna begge to og jeg gikk på tærne i ukene før operasjonen min i frykt for å bli smitta. Og ikke minst etter, når immunforsvaret og formen allerede var på bånn. Men vi har ikke sluppet unna allikevel, for vi har hatt korona her hjemme. C fikk vite at han har antistoffer etter at han testet seg i forrige uke (de tester det i Sverige). Det heter antikropper her, og utvikles som en del av imunnforsvaret mot Covid-19. Det betyr at sannsynligheten for å få det igjen, og hvert fall det neste halve året er minimal. Jeg venter på svar på min, uten noe garanti om at jeg har antistoffer, mens C fortsatt går rundt som en idiot og lukter på alt han kan i håp om å lukte noe som helst. 😂
Så ja. Jeg veit da søren jeg. Jeg er hvert fall innmari glad for at vi er friske og raske. Nå veit dere det hvert fall, og jeg humrer godt av at det mest positive ordet i 2020 har vært negativ. Gurimalla sier bare jeg.
Jeg håper at du og dine er friske og at du henger i stroppen.❤️
Klem fra meg.
