Det er faktisk ikke mulig…

Categories Hverdagskaos 🏃🏼‍♀️

I dag tenkte jeg å fortelle dere en liten historie fra mitt liv. Jeg har brukt noen dager på å orke og fortelle den, for jeg var nemlig så forbanna, fortvila og lei når det skjedde. Det var egentlig såpass at jeg hadde bestemt meg for at historien aldri skulle deles. Noen gang. Men hey… Bloggeren i meg klarer rett og slett ikke å la være. Og, det er jo kanskje fare for at du har klart det samme selv en eller annen gang. Hvis du motformodning aldri har klart det, så gratulerer til deg din irriterende dritt.  (😂)

Jeg har etter noen år i Oslotrafikken blitt ganske god til det meste. Jeg liker hvert fall å tro det selv. Det er lite som stresser meg lenger og jeg har kontroll på det aller meste. Jeg tror snart at jeg også har parkert i de fleste parkeringshus som finnes i byen, og jeg har etter hvert lært meg til hvilke parkeringshus jeg ikke kjører ned i og hvilke det går helt fint å kjøre ned i. Forresten: Det virker som at noen parkeringshus er laget for at man skal kræsje, for skitt så trangt det er. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har holdt pusten når jeg har parkert og hvor mange stygge ord jeg har sagt når jeg har parkert. Aaah… Parkeringshus ass.

Tilbake til historien.

Jeg hadde parkert i et parkeringshus like utenfor Oslo, fordi jeg skulle på et møte, som jeg visste ville ta noen timer. Parkeringshuset jeg parkerte i har jeg antakeligvis parkert i cirka femti ganger tidligere, men selvfølgelig var det vedlikeholdsarbeid denne dagen – Og jeg måtte kjøre ned på et helt annet sted enn hva jeg pleier. Jeg tok bilde av hvor jeg sto parkert (lurt å være på den sikre siden) og dro i møte.

Fire timer senere finner jeg frem bildet på mobilen min, og går ned på riktig sted i parkeringshuset. Og tror du jeg fant bilen min? Hehe. Nei, det kunne jeg bare drite i. For var det høyre? Eller var det venstre? Nei, kanskje det var rett frem? Nei, jeg tror det var høyre. Hæ, hvor er jeg nå a? Jeg gikk, jeg gikk, jeg gikk og jeg gikk. Jeg var ca. SÅÅÅÅ nære med å sette meg ned, ringe en taxi og la bilen bli der.

Jeg kan jo kanskje forklare det sånn som dette. Du vet… Et bilde sier mer enn tusen ord. Og da kan du jo bare tenke deg hva seks bilder sier:

Ikke nok med det. Jeg hadde jo betalt når jeg gikk ned i parkeringshuset, så når jeg skulle ut av parkeringshuset så hadde jeg jo brukt for lang tid og måtte betale enda mer…:

Hipp hurra og god jul sier bare jeg. Er det mulig liksom 🙃Og igjen. Hvis du er en av de som aldri har klart dette og som aaaaaldri driter deg ut: Fint for deg. Men hvis du er som meg og gjør ting som dette stadigvekk: Jeg føler med deg.

Sånn skikkelig.

// Marty

0 kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *