Det å være en hockeyfrue

Nå skal jeg skrive om noe jeg egentlig syntes at det er skikkelig teit å skrive om. Jeg syntes faktisk at det er ganske flaut. Men jeg skriver det fordi jeg i går ble stoppet opp på kampen til kjæresten min av en som skrøt av meg ved å si «jøss, det er hockeyfrua si det, du har skjønt hvordan det skal være». Fordi jeg var på kampen som kjæresten min spilte. På bursdagen hans.

Men jeg skriver dette aller mest fordi en journalist ringte meg i går for å spørre om hvordan det var å være hockeyfrue i sluttspillet. Hockeyfrue. Martine, 21 år, hockeyfrue.

Jeg opplever mye kult på grunn av jobben til kjæresten min. Jeg får besøkt steder jeg ellers aldri hadde gjort, jeg blir rik på uforglemmelige øyeblikk, jeg lærer mye og jeg er så heldig å ha blitt kjent med mange bra mennesker. Ja, og en haug av bra damer på grunn av jobben til kjæresten min. Verden over.

Jeg kjenner damer som omtrent tar seg av tre barn alene, fordi mannen deres spiller hockey.

Jeg kjenner damer som driver store, egne firmaer, som er sammen med hockeyspillere.

Jeg kjenner damer som jobber døgnet rundt for å få hverdagen til å gå rundt, fordi mannen spiller ishockey.

Jeg kjenner damer som har flyttet tre ganger i år og bor i en koffert, fordi mannen deres spiller hockey.

Jeg kjenner sterke, bra, imponerende, flotte og tøffe damer. Damer som tilfeldigvis er sammen med menn som spiller ishockey.

Og hvis jeg skal være helt ærlig, så tror jeg de færreste av disse syntes det er fett å til syvende og sist å bare være en hockeyfrue. 

For vi er ganske mye mer, og ikke for å være vanskelig eller noe sånt, men jeg tviler på at jeg hadde blitt kalt søppelfrue om samboeren min hadde vært renovasjonsarbeider. Ei heller lærerfrue om mannen min var lærer. Men, ikke vet jeg.

Jeg er skikkelig stolt av kjæresten min. Jeg er stolt av det han presterer, det han gjør, det han får til og av hvem han er, men hva han jobber med definerer ikke hvem jeg er, ei heller hva jobben min som kjæreste er. Jeg går heller ikke rundt og bare gjør “hockeyfrue” ting fordi han spiller ishockey.

Jeg kan godt tulle med “hockeyfrue” jeg også, men jeg er på ingen måte interessert i å stille opp i en sak der jeg skal snakke ut om livet som hockeyfrue. Men jeg kan godt fortelle om at alt ansvaret ligger på meg her hjemme. Jeg kan godt fortelle om at det er kjipt når han er mer borte enn han er hjemme. Jeg kan godt fortelle om at det er kjipt når han ikke kan være med i begravelsen til et familiemedlem fordi han spiller kamp. Jeg kan godt fortelle om at det er kjipt når han må prioritere å sove, fremfor å bidra hjemme. Jeg kan godt fortelle om at det er kjipt når alt tidvis handler om han. Hva han skal. Hva han må gjøre.

Og jeg kan jo bare tenke meg hvordan det er å ha tre barn i tillegg, og skulle balansere det – Nesten alene.

Til syvende og sist så er det mest moro, det gir ekstremt mye og det er skikkelig kult. Men når han kommer inn døra etter en kamp så er han bare kjæresten min, og ikke en hockeyspiller.

Så hvis journalisten er keen på en sak, så kan jeg, og garantert flere fortelle om hvordan det er på privaten. Hvordan det er når de kommer hjem midt på natten, enten sure, eller glade. Hvordan det er når de må stå over ting som er viktig for oss, på grunn av jobbene sine. Hvordan det er når alt handler om de, at de skal prestere og hva de må gjøre. Og det er sjeldent glamorøst. Det er mye sure sokker, husarbeid, matlaging, diskusjoner og frustrasjon.

Ja, og det er dessverre altfor lite shopping, kafebesøk og luksus. Men, alle de “hockeyfruene” jeg kjenner fortjener hvert fall en stor klapp på skulderen. Takk til alle dere som holder ut, som gjør det mulig og som holder på å rive av dere håret fordi mannen aldri er hjemme.

De er nemlig helt rå, og fortjener all hyllest de kan få 💓

 

8 kommentarer

Siste innlegg