Hvordan kan jeg være ensom?

Jeg har vært helt ærlig på min ensomhet, mine tanker og mine følelser, uansett hvor skummelt det har vært. Hvor skummelt det er. Hvordan skal andre vite at de ikke er alene med de samme følelsene, hvis ingen prater? Jeg velger å prate, og derfor vet jeg at jeg ikke er alene. I forbindelse med min åpenhet, så har jeg fått noen spørsmål om hvordan jeg kan være ensom.
For hvordan kan egentlig jeg være ensom? Jeg som har alt? Jeg som har samboer? Jeg som har egen leilighet? Jeg som har familie? Jeg. Hvordan kan egentlig jeg være ensom? 

Hvordan kan egentlig du være ensom?

Magen knyter seg, og jeg forsøker å heve hodet. Jeg rynker litt på nesen og lukker telefonen. Fortsetter å se på tv-skjermen, og later som ingenting. Jeg ser ned på telefonen igjen, men åpner den ikke. Det er som om hele kroppen knyter seg. Jeg går inn på badet, ser meg selv i speilet og kjenner tårene presse på. Faen. Igjen. 

Hvorfor inviterer du ikke selv?

Jeg prøver. Gang, på gang. Jeg klarer ikke å skjønne hvorfor min invitasjon ikke blir gjengjeldt. Hvorfor får ikke jeg være med? Er jeg et jævla oppholdssted? Et sted der man kan henge når ingen andre kan, nå ingen andre har tid? Fordi jeg alltid har døren oppe? Nå kommer tårene. Jeg forsøker å ikke hulke. Klarer ikke. 

Hvordan kan du være ensom når du har familien din rundt deg?

Jeg ringer mamma, men legger på før hun rekker å svare. Jeg vil ikke forstyrre enda en gang. Jeg vil ikke at hun skal høre at jeg gråter. Det går jo over, det gjør jo alltid det. Mamma trenger ikke høre om dette enda en gang. Det er ikke mamma jeg vil snakke med. Det er ikke det medfølende mammablikket jeg trenger, og det er ikke “du er perfekt som du er”-utsagnet som redder meg. Ikke denne gangen. 

Men er du alltid ensom?

Nei, jeg er ikke alltid ensom. Overhode ikke. Men jeg er det, kanskje ofte. Jeg vet ikke hva ganske ofte vil si. Kanskje jeg blander utestengt og ensom? Nei, jeg er ikke utestengt, bare ensom. Jeg har det bra, det går ikke på det. Jeg smiler, jeg lever og jeg opplever. Jeg opplever bare den andre siden av spekteret også. Jeg opplever det å føle meg lite verdt. Det gjør vondt. Jeg tror ikke det er noe unormalt, jeg tror faktisk det er mer normalt enn vi tør å innrømme. Må man alltid være ensom for å si at man er det? Ensomhet er ikke som en forelskelse. 

Kan du ikke bare ta deg sammen?

Jeg orker ikke. Jeg vil ikke ta meg sammen mer. Det gjør så vondt. Det gjør så vondt at leppa begynner å blø fordi jeg biter for hardt. Hvorfor skal jeg ta meg sammen? Jeg fikser ikke å ta meg sammen. Slutt. Ikke be meg ta meg sammen en gang til. Skal vi ta oss sammen hver eneste gang noe er tøft? 

Hva med de som har det verre enn deg?

Jeg konkurrerer ikke. Jeg prater. Jeg leter ikke etter trøst, men gjenkjennelse. 

– Slutt å sutre. 

Takk for debatten. 


 

Følg meg gjerne:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs

 

// Marty. 

 

10 kommentarer
    1. Dumt ar folk skal synse så mye om andres følelser 🙁
      Det er jo ikke noe gøy å invitere i det vide og brede om man ikke blir invitert tilbake.
      Det er jo viktig å føle at man blir sett og at folk faktisk tar initativ og tenker på akkurat deg.

    2. Kjenner igjen følelsen av å å være ensom. Nyttårsaften feiret jeg alene, nok en gang. Gråt noen tårer, det vondeste var alle snap man fikk fra folk på fest.
      Jeg håper at dette året blir et bedre år ❤️.
      Klem

    3. Hei Martine.
      Jeg kjenner meg så godt igjen i det du skriver og forteller. Ser vi har mye likhetstrekk. Jeg føler meg også veldig alene og ensom, samtidighet som jeg ikke er alene, jeg har familien. Men samtidig føler meg ensom, ensomheten sitter inni meg.
      Jeg håper du får en fin dag, og at du gjør det som er best for deg selv 🙂
      Stå på, du er sterk 😊

    4. Hei, Martine!
      Jeg forstår delvis hvordan du har det. Jeg har følt litt på det samme gjennom hele oppveksten. Min utvei ble å fortrenge følelsen av å bli utestengt og ikke være en del av “gjengen”. Jeg forholdt meg til ei venninne og falt meg til ro med henne. Om det å stenge følelsene litt ute har vært positivt eller negativt, kan nok diskuteres. I dag har jeg noen gode venninner/venner, men kontakten blir mindre og mindre. Sånn er kanskje livet som student når folk er spredt både innenfor og utenfor Norges landegrenser? Jeg har også forsøkt å invitere til flere “jentekvelder” både med medstudenter og venninner fra tidligere, men jeg blir sjelden invitert tilbake. Det er kjipt og leit, men jeg prøver å tenke: “da har i hvert fall jeg vært hyggelig”.
      Jeg har alltid rom for en ny venninne/venn!
      Håper du får det bedre i 2017 😀

    5. Ensomhet er fryktelig følelse! Jeg sitter med den følelsen hver eneste kveld, hver eneste helg. Det er det verste kanskje, når helgen inntreffer og du vet at atter en gang, har jeg ingen å være med! Snapchat, instagram og facebook har bare gjort det verre, ved å virkelig bevise mer enn nok, at “alle andre” har et bedre, mer sosialt liv enn det jeg har. Det er fryktelig .. ensomhet. Trodde jeg var ferdig med denne følelsen etter jeg flyttet og kom til en ny by med nye muligheter. Tenker også på om det er min feil? som du skriver, er det fordi døren min alltid er åpen, er det fordi invitasjonene jeg gir andre, ikke blir gjengjeldt. Det er helt forjævelig, men samtidig .. hva mer kan man gjøre når man har gjort “alt”?

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg