Gjesteinnlegg fra pappa

Jeg har sĂ„ lenge jeg kan huske engasjert meg i idretten, det falt seg helt naturlig at barna mine skulle begynne med idrett sĂ„ fort de var gamle nok. Det hender fortsatt ofte at jeg forteller de historier fra den gangen jeg var ung. “Du vet den gangen jeg scoret tre mĂ„l pĂ„ hodet?
 Med knekt arm?” Historiene blir bare bedre og bedre, og jeg ser tydelig forskjell fra den gangen, til nĂ„. 

Jeg meldte meg som fotballtrener allerede nĂ„r fĂžrste barnet mitt var gammel nok til Ă„ begynne Ă„ spille fotball. I dag er det 15 Är siden, og jeg trener fortsatt. For min del har det blitt det jeg har valgt Ă„ bruke fritiden min pĂ„. Det har vĂŠrt fantastisk, og jeg har vĂŠrt borte i mange talenter, mange foreldre, mange historier, mange skjebner og mange armbrudd (selv om ingen av de har scoret tre mĂ„l pĂ„ hodet, med knekt arm
) 

Det diskuteres stadig rundt topping og satsing i idretten, og det stilles spÞrsmÄlstegn ved nÄr man burde starte. Jeg skal innrÞmme at jeg har skiftet mening de siste Ärene, og jeg tror kanskje det henger sammen med at jeg har blitt mer voksen. SelvfÞlgelig skulle jo min talentfulle sÞnn satses pÄ! I dag er han 22 Är gammel, og har sluttet for lengst. Han syntes fortsatt fotball er gÞy, men han ble ikke Norges nye fotballstjerne selvom jeg innerst inne hÄpet pÄ det. 

Det skal vÊre gÞy Ä drive med idrett. Den dagen idrett slutter Ä vÊre gÞy, er det faktisk ikke vits Ä fortsette. Men det er ikke vÄr oppgave som forelder, trener eller stÞttespiller og bestemme nÄr det ikke er morsomt Ä drive med idrett lenger. Det er ikke vÄr oppgave Ä bestemme hvem som skal bli best, og hvem som skal fÄ trene mest. Det er vÄr oppgave Ä motivere, glede og heie. 

Jeg vet at jeg har bommet pÄ mange talenter i lÞpet av min karriere som pappatrener, og de jeg trodde skulle bli best, ble aldri det. Men de som syntes det var gÞyest, de holder hvert fall fortsatt pÄ. Idretten er en arena for sÄ mye mer enn prestasjoner. Det er en arena for utvikling, samhold og lÊring. NÄ trener jeg et jentelag, og disse jentene lÊrer om Ä stÞtte hverandre, om Ä ha respekt og om moral. Det er en unik arena til Ä vÊre sammen og fÄ koble av fra en hverdag som ellers er fylt opp av krav og prestasjoner. Det er min oppgave Ä fokusere pÄ hva de fÄr til, og ikke hva de ikke fÄr til, for det er det nok av andre som gjÞr. 

Det er greit Ă„ vĂŠre god og ville satse, men det er ikke greit nĂ„r det gĂ„r pĂ„ bekostning av de andre som kanskje ikke er fullt sĂ„ gode i en alder av 12 Ă„r, eller de som kun spiller fordi det er moro og sosialt. Jeg mener det er viktig Ă„ trene sammen, og ikke skille – Uansett nivĂ„. Det er nemlig fullt mulig Ă„ lĂžse situasjonen best mulig, for alle. 

Det er ikke nĂždvendigvis de stĂžrste talentene som lykkes, de som har best utstyr eller de som har foreldre som pusher mest. De barna som fĂ„r bevare idrettsgleden, som tar pĂ„ seg skoa, leker, lĂŠrer og opplever – Det er de som fortsetter og utvikler seg som spillere og enkelt individer. 

For hardt arbeid slÄr talent, om talentet ikke jobber hardt nok. 


 

// Pappa Trond
 

Jeg kan umulig vĂŠre den eneste som har fĂ„tt med meg at Fitness24Seven har laget et eget treningsrom for jenter. Personlig visste jeg ikke om jeg skulle le eller grĂ„te nĂ„r jeg sĂ„ det. For jeg stusser litt pĂ„ forklaringen og bakgrunnen for at de har gjort det. Hvis den oppriktige grunnen er at jentene fĂžler et ubehag nĂ„r de trener med gutter og at de fĂžler at de ikke fĂ„r vĂŠre i fred – Da mener jeg at man tar tak i HELT feil enda av problemet. Det er skremmende at det i denne saken er snakk om voksene mennesker, for hvis det er et problem at kvinner og menn trener sammen, fordi mennene oppfattes ubehagelig mener jeg at det er feil mennesker som mĂ„ finne lĂžsninger. Strengt talt sett burde vel disse mennene i sĂ„fall burde fĂ„ forbud mot Ă„ trene der. 

Jeg trener selv pÄ treningsstudio, og tanken har aldri falt meg inn at jeg skulle Þnske at jeg hadde et eget rom Ä trene pÄ. Faktisk opplevde jeg tidligere denne uken Ä finne dette bildet av meg selv pÄ nettet:

 

Jeg Ăžnsker Ă„ pĂ„peke at dette bildet er tatt i damegarderoben. Men jeg gikk ikke til ledelsen for Ă„ spĂžrre om et eget rom Ă„ skifte i. For problemet ligger vel heller i vĂ„re holdninger. Jeg mener det er Ă„ skru tilbake tiden og sette er grovt spĂžrsmĂ„lstegn ved likestillingen nĂ„r man iverksetter tiltak som dette. Jeg vil tĂžrre Ă„ si at de drar det sĂ„ langt som Ă„ sykeliggjĂžre kvinnene, og jeg lurer pĂ„ hva vi som damer hadde sagt hvis mannfolka hadde fĂ„tt et helt eget, hellig rom – Der du skulle slippe Ă„ trene med oss. 

Vi har et enormt fokus pĂ„ kropp og utseende, og vi bekjemper ikke noen av delene ved Ă„ kle pĂ„ oss, lukke dĂžrer og finne oss i at vi blir skilt fra hverandre. Jeg forstĂ„r at det er gunstig for treningssenterne, og jeg kan forstĂ„ argumentene som handler om at man som kvinne fĂžler at man kan slippe seg mer lĂžs, slappe av og at man kan fĂ„ svetteringer uten Ă„ fĂžle seg ubekvem. I bunn og grunn handler jo dette om kropp, selvfĂžlelse og selvtillit, og det er jo ogsĂ„ der vi mĂ„ begynne. Hvis kropp kunne fĂ„ vĂŠrt kropp, hvis man kunne trent uten at hensikten handlet om at man skulle bli deilig, hvis mannfolka kunne sluttet Ă„ objektivisert og hvis vi damer kunne vĂŠrt litt rause, og ikke sĂ„ kritiske til hverandre – Hadde vi sluppet dette. Dette er selvskapt, og jeg nekter Ă„ finne meg i det. 

Her er dermed et bilde av rumpa mi, til du som snikfotograferte meg, og til de eventuelle mannfolka som ikke klarer Ä holde Þynene sine for seg selv (dessverre i fÞrt sofatruse). 

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs 

 

// Marty

 

Det snakkes idag om hvor mye tid pÄ skolen som kastes bort pÄ tullball, hvor mange dager skoleruta burde inneholde og hvor feil inntrykk elevene fÄr av inngangen til arbeidslivet. Jeg valgte Ä slutte pÄ videregÄende, og dette er en av grunnene. Jeg sluttet fordi det var for mye dÞdtid, og fordi jeg ville ut i arbeidslivet. 

Det er ingen hemmelighet at det er et enormt press pÄ skolen, og dette presset er tÞft. Jeg ser alle argumentene om at arbeidslivet ogsÄ er tÞft, men jeg mener at man ikke kan sammenlikne en 16 Äring, og en 40 Äring. Det skal vÊre greit Ä syntes at det er tÞft, at det er mye press og mange forventinger nÄr man gÄr pÄ skolen. Jeg syntes det, og for min del kunne det bli sÄ ille at jeg ble syk. 

I arbeidslivet trives jeg derimot mye bedre, til tross for mye mindre ferie og lengre dager. Og det er her jeg mener det skurrer.

Jeg kan, sÄ lenge jeg kan huske, huske mÄnedene etter pÄskeferien som behagelige pÄ skolen. Det har de siste Ärene vÊrt tynget av eksamener, muntlige tester og ting som har vÊrt bÄde tungt og krevende. Samtidig sÄ har det vÊrt enormt mye fritid og dÞtid, og mye av denne dÞtiden har vÊrt obligatorisk Ä delta pÄ. 

Det har vÊrt obligatorisk Ä vÊre tilstede nÄr jeg overhode ikke har trengt det. Jeg har full forstÄelse for at det i utgangspunktet skal vÊre sosiale, gode sammenkomster, men jeg ser ingen verdi i Ä se tre filmer i lÞpet av en skoledag, fordi man mÄ vÊre tilstede. Som oftest har det endt med at man har fÄtt reise hjem mange timer fÞr man skal, eller at man kun har trengt Ä mÞte opp. 

Derfor valgte jeg heller i Ă„r og ha mange eksamener pĂ„ egenhĂ„nd, og komme meg ut i arbeidslivet. For all den tiden jeg de siste Ă„rene har “kastet” bort pĂ„ skolen, kunne jeg jobbet og gjort mye annet som er mye mer nyttig og viktig. 

Jeg vet at skolen er en viktig sosial arena, og man skal fÄ lov til Ä vÊre ungdom, prÞve og feile. Men jeg oppfatter skoleÄret som rotete, og at det overhode ikke er tilrettelagt for elevene sitt beste. 

For det stemmer at man som skoleelev har mye skole, fritidsaktiviteter, ekstrajobber, og hvis man fĂžrst skal ha all denne dĂžtiden burde vel den kunne brukes til noe konstruktivt? For jeg har aldri funnet det spesielt motiverende og givende Ă„ sitte inne, uten Ă„ lĂŠre noe som helst – Kun fordi skolekalenderen sier at vi mĂ„. For hvorfor er det ofte slik at det er lagt opp til mer undervisning etter at eksamen er gjennomfĂžrt? 

Skolen er viktig, men hverdagen er rotete. Jeg vet at skole er til for vÄrt eget beste, men det trengs en oppussning. 

Og den trengs nÄ.

 

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs

 

 

// Marty

 

 

OKEI. Tidenes surr, velkommen inn: 

Det gikk opp for meg hvilken dato det er idag. Hvor fort timene, dagene og ukene gÄr. Mamma ringte meg tidligere idag og spurte nÄr jeg tenkte vi skulle flytte ut av leiligheten. Herregud. Leiligheten som jeg fÞler at jeg akkurat har flyttet inn i, men som jeg aldri har rukket Ä fÞle meg hjemme i. Det har vÊrt halvveis, halvhjertet og et forsÞk pÄ Ä trives i et kaos av fullbookede dager og svett treningstÞy. Vi har knapt en uke igjen i leiligheten fÞr vi begynner Ä pakke ned, og jeg har et behov for Ä utsette det, uten Ä vite hvorfor. For jeg er ikke redd for Ä flytte, oppleve og fÄ enda flere erfaringer. Jeg er redd for Ä feile, for at jeg ikke vil ha det bra og jeg er kanskje bittelitt redd for Ä leve. 

Jeg er en sikkelig kontrollfreak, og tanken pĂ„ Ă„ bo i pappesker og kaos gir meg et snev av panikk. Æsj, er jeg den eneste? Jeg gleder meg sĂ„nn til Ă„ kanskje falle litt til ro, fĂ„ en struktur og kanskje en plan. PĂ„ en mĂ„te vet jeg at det ikke vil skje, for jeg har valgt alt annet en trygge, stabile og rolige rammer. Jeg liker livet pĂ„ farta, og det Ă„ flytte burde vel vĂŠre skummelt? Fjernt? Vanskelig? 

Jeg vet ikke om jeg syntes det. 

Jeg har sÄ tro pÄ at det blir bra. PÄ en mÄte sÄ har jeg jo ikke noe annet valg, for det skjer selvom jeg ikke er klar. Jeg stÄr jo hundre prosent inne for valget mitt, men det er skummelt Ä dra fra det jeg ser pÄ som trygghet. 

Kanskje det er pÄ tide Ä skape min egen trygghet? 

Eller noe.

 

// Marty

I den siste sesongen av Skam er det Sana som har tatt hovedrollen, hun har tatt oss med i en verden bestÄende av sin egen frustrasjon og religion. Hun har fortalt om hvordan det er Ä stÄ mellom forskjellige kulturer og hvor vanskelig det er Ä fÞle at man aldri strekker til. Jeg forstÄr Sana godt, jeg forstÄr at hun er sint og at hun er fortvilet. Det rare er at jeg faktisk klarer Ä kjenne meg igjen, ikke i religionen. Men i fÞlelsene hun snakker om. 

I formiddag kom det frem at regjeringen vil forby ansiktsdekkende plagg i skolen, og jeg er helt enig. Jeg er enig fordi det handler om kommunikasjon, fordi det handler om trygghet, fordi det handler om Ä bli kjent. 

Jeg er Äpen for mangfold, jeg er Äpen for forskjellige kulturer og jeg er Äpen for flertall. For min del handler det ikke om verken kritikk av mennesker eller av religion, men om min egen skeptisk og min egen trygghet. For jeg finner det fremmed og jeg lyver hvis jeg sier noe annet enn at jeg syntes det er skummelt. Jeg skal ikke trekke inn kort som at det er kvinneundertrykkende, for i denne settingen sÄ handler det i utgangspunktet om noe annet. Det handler ikke om de som bruker det, men om vi som ser det og vi som ferdes med det. 

For Äpen kommunikasjon burde gjelde for alle, og ikke bare for noen. Bruk av ansiktsdekkende plagg gjÞr at kommunikasjonen blir mangelfull. Det lager skaper skille, et skille mellom oss, mellom kommunikasjon og mellom trygghet. Og det skille klarer jeg ikke Ä stÞtte. 

SĂ„ ja, jeg er positiv til at man forbyr ansiktsdekkende plagg. Men ikke nĂždvendigvis av samme grunner som nettavisene sine kommentarfelt mener. For disse kommentarfeltene er begeistret for nyheten, men ikke nĂždvendigvis fordi barna deres skal kunne se lĂŠreren sin i Ăžynene, men fordi de bĂŠrer et generelt hat ovenfor Islam. Om det kun er hat, eller om det ogsĂ„ er en dose frykt vet jeg ikke. Men disse holdningene smitter, og respekten ovenfor muslimer i arbeidslivet blir automatisk svekket – fordi “vi burde sende alle muslimer tilbake der de kommer fra, fordi det ikke bor noe godt i dem”. 

Jeg er ogsĂ„ redd for Islam. Jeg er redd fordi jeg ikke har kunnskap, fordi terroristene bomber i Allah sitt navn og fordi media fremstiller de som syndebukker. Men jeg har venner som spiller fotball, som jobber i klesbutikk, som er pĂ„ fest, som synger, som danser – Men som ogsĂ„ ber til en annen gud enn vi helst Ăžnsker.
Vi trenger at de er litt smidige med oss. At vi kan mÞte de, se de i Þynene og kommunisere slik vi Þnsker. De mÄ ha forstÄelse for at vi fÞler det som vi gjÞr. De mÄ informere oss, og de mÄ ikke stenge seg inne. Hvis de setter seg pÄ bakbena skapes det et enda stÞrre skille, og det er det skillet som er farlig. 

Skam gjÞr et tappert forsÞk pÄ Ä gjÞre oss litt smidigere og for Ä fÄ oss til Ä forstÄ litt bedre. Jeg tror vi trenger det, jeg trenger det hvert fall. Jeg er ikke nÞdvendigvis redd for ansiktsdekkende plagg fordi det representerer Islam, men fordi jeg ikke vet hva som er under og fordi jeg overhode ikke klarer Ä relatere meg til det. 

 

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs


 

// Marty

 

 

 

 

 

Tidligere i Ă„r bugnet det av artikler om at Anders Behring Breivik har byttet navn. I mine Ăžyne klarte han nok en gang Ă„ tiltrekke seg oppmerksomhet, og vi fikk enda en gang gitt utlĂžp for hatet, frustrasjonen og tankene vĂ„re. Tankene om forakten, om hans menneskelige verdi og om tragedien han har utsatt oss for. Til tross for at han har byttet navn vil han alltid forbli det samme – For han er mye mer enn navnet sitt, og det er enkelt for oss Ă„ begynne Ă„ hate et annet navn. Vi er med pĂ„ hans nasjonalistiske kamp ufrivillig gjennom media. Vi klarer ikke Ă„ gi slipp, jeg vet heller ikke om det er mulig. 

22.juli 2011 skjedde det vi ikke trodde kunne skje i Norge, og jeg opplever at vi ikke er ferdige med Ă„ bearbeide det nasjonale traume – Noe som er en av grunnene til at jeg er positiv til at vi skal eksponeres for en skildring av dette pĂ„ et sĂ„kalt “kunstnerisk” vis. Men mest av alt er jeg positiv fordi vi mĂ„ prate om det, og det dummeste vi gjĂžr er Ă„ legge lokk pĂ„ en sĂ„ stor del av historien vĂ„r. For selv om dette kapittelet er mĂžrkt, trist og vondt, viste vi som nasjon at vi var sterkere enn hatet. Det er fullt mulig at filmen ikke blir vellykket, men jeg har tro pĂ„ at det kan bli en ekstremt viktig historisk formidling. Jeg ser pĂ„ dette som en mĂ„te Ă„ si noe positivt om landet vĂ„rt pĂ„.

Det kommer nye generasjoner som er nĂždt til Ă„ bli kjent med 22.juli og forhĂ„pentligvis vil denne filmen vĂŠre et nyttig verktĂžy. ForhĂ„pentligvis legger de det frem pĂ„ en mĂ„te som utstrĂ„ler varme og kjĂŠrlighet, som gir de nye generasjonene en stolthetsfĂžlelse – Fordi vi lĂžftet roser i stedet for vĂ„pen. 

Det finnes fortsatt mennesker som pÄstÄr at enkelte hendelser fra 2.verdenskrig aldri fant sted, og om det er et forsÞk pÄ fornektelse vet jeg ikke. Jeg har selv sett spor, tegn og historien fra 2.verdenskrig, og jeg er takknemlig for at jeg fikk mÞte det med egne Þyne. For det er tÞft med de mÞrke sidene av historien vÄr, men det Ä fornekte, tie og se bort lÞser ingenting. Det hjelper ingen, det stÞtter ingen og det sender ingen signaler om samhold. For historien skrives, og den kan ikke alltid vÊre slik vi Þnsker den. For en slik film vil ikke kunne forsvare noe som helst, men den vil portrettere 22.juli pÄ en viktig mÄte.

Dette handler ikke om Ä legge enda stÞrre fokus pÄ ABB, men Ä lage et viktig merke. For vi kan ikke ta oss rÄd til Ä late som om 22.juli aldri skjedde. Det er ABB som er grunnen til 22.juli, men jeg har tro pÄ at vi kan ta det fra han, og at dette er en av de mÄtene.

KjÊrligheten er stÞrre enn hatet, og historien mÄ ikke glemmes.

 

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs

 

// Marty

For noen uker siden satt jeg ved siden av en jentegjeng pÄ bussen. Jentene satt og snakket om venninnen sin, som visstnok hadde ligget med en fremmed fra tinder samme helg. Jentene kunne overhode ikke forstÄ hvordan hun kunne hore seg rundt, vÊre sÄ billig og at hun kunne tenke sÄ kort. 
Siden jeg var liten har jeg sett haugevis av sĂ„kalte “one night stands” i blant annet filmer. Ofte gjennom henrykt, vellykket og romantisk sex. Det har sjeldent vĂŠrt kleine morgenstunder, walk of shame og klabb og babb.

Er det noe jeg har hĂžrt altfor ofte er det at jenter, damer, kvinner – eller hva man nĂ„ liker Ă„ kalle oss, ikke kan ha one night stands. Jeg kan nemlig ikke fatte at aksepten for det Ă„ faktisk ha et one nights stand skal bestemmes pĂ„ grunnlag av hvilket kjĂžnn man er. For jeg oppfatter at det er akseptert Ă„ vĂŠre gutt, slenge rundt seg og ligge med sĂ„ mange du vil. Er du derimot jente, blir du fort stemplet som lĂžs. Ikke bare av gutta, men av jentene ogsĂ„.
For et klapp pĂ„ skulderen hos gutta, er ofte et “horestempel” hos jentene, og det verste er at det ofte er vi jenter som setter det pĂ„ hverandre. 

 

“Man er ikke hore fordi man bruker kort skjþrt eller utringing. Og man er faktisk heller ikke det, hvis man ligger med mange”

 

For vi kan godt diskutere om det er usexy med en som har ligget med mange, men jeg kan ikke fatte forskjellen pÄ Ä vÊre jente og gutt nÄr det kommer til temaer som dette.

Jeg vil tĂžrre Ă„ pĂ„stĂ„ at det er et stĂžrre problem at sĂ„ mange av oss har de holdningene vi har knyttet til andre – Og at hore er beskrivelsen pĂ„ en jente som tror hun er noe, som har ligget med noen hun ikke burde eller som kler seg annerledes. Problemet er nemlig ikke hvem man velger Ă„ ligge med, men holdningene til de man forteller det til. 

Vi jenter burde hvert fall ta oss sammen, rette opp ryggen og ta til oss stoltheten vi svekker hver eneste gang vi kaller noen for horer eller tillater noen Ä kalle andre for det. Det eneste vi gjÞr, er Ä trÄkke pÄ vÄr egen seksualitet. 

Og at jenter ikke har et like stort behov for aksept, sex og tilfredstillelse er noe som hÞrer vikingtiden til. Og vi har kommet litt for langt til at det ikke skal vÊre greit. Man er ikke hore fordi man bruker kort skjÞrt eller utringing. Og man er faktisk heller ikke det, hvis man ligger med mange.

 

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs

SÄ du Martine la ut bilde pÄ nett eller? I BH og med ei litta nippel. 
HORE.

________________________________________________________________________________________________________________________________

Jeg syntes det er altfor mye vi ikke snakker om, som vi ikke tar hensyn til og som vi graver under en stein. Hver fredag de neste ukene vil jeg ta opp temaer jeg mener vi burde snakke om! Stay tuned. 

 

 

 

TW.

Jeg bemerker at dette ikke er min historie, og at den er gjengitt med Þnske fra personen selv. Den er beintÞff, brutal og viktig. Personen har et Þnske om Ä dele og jeg setter pris pÄ at personen har valgt min plattform. Jeg ber om at det leses med respekt og forstÄelse. 

________________________________________________________________________________________________________________________________


 

Det dunker i Þrene mine. Alt dunker. Festen er heit. Jeg fÞler meg heit. Jeg drikker Þl, til tross for at jeg ikke liker Þl. Jeg later som, jeg er faktisk sinnsykt flink til Ä late som. Jeg drikker mye Þl, mer enn planlagt. Som vanlig. Jeg koser meg, jeg fÞler at alt slipper taket og jeg fÞler meg bra. Bra pÄ den mÄten at jeg gir faen, i et Þyeblikk fÞler jeg meg som Queen B. Kroppen er blandet med Þl, frossenpizza og en bortgjemt angst. 

Takk kjĂŠre Ăžl, takk for at du overdĂžver mine egne tanker, min egen luktesans, min egen frustrasjon og festens vibber. Takk for at du lar meg danse, vĂŠre fri og elsket. Elsket av deg.

Fulle meg elsker Ä danse. Edru meg hater Ä danse. 

Jeg merker at han ser pÄ meg. Han er fin, han er markert. Han er deilig. Jeg stiller meg spÞrsmÄlet om han pleier Ä vÊre sÄ deilig. Nei. Igjen takker jeg Þlen. 

Jeg lurer pÄ hvorfor han ser pÄ meg. Tjukke, ekle og lille meg. Jeg som napper kjÞnnshÄrene mine med en pinsett for at alt skal forsvinne. Jeg som prÞver alt av forbanna tips og triks som dukker opp, og fÞler meg mislykket. UÞnsket. Han fanger meg med blikket, og jeg fÞler oppmerksomhet fra noe annet enn Þlen. Det er deilig. Det er behagelig. 

Fulle meg aksepterer meg. Edru meg hater meg. 

FÞr jeg vet ordet av det drikker jeg fra hans Þl. Nei, det er ikke Þl. Det var noe helt annet, og jeg liker det bedre. Det er bitrere, surere og strammere.

Og jeg blir enda fullere. 

Han tar pÄ meg, og det er fint. Jeg trekker til meg all oppmerksomheten, og lurer pÄ om det er mitt nye salgskupp fra Bik Bok som gjÞr det. Han spÞr om jeg vil bli med pÄ do. 

Fulle meg takker ja. Edru meg takker ikke ja til sÄnt. 

Uansett sÄ mÄ jeg jo tisse. Problemet er ikke at han vil tisse. Han vil kline. Det er greit, for til tross for at det har blitt hull i strÞmpebuksa og den ene lÞsvippen er pÄ vei av tenker jeg at litt klining ikke er noe problem. 

Fulle meg kliner med hull i strÞmpebuksa og med lÞsvippene pÄ svei. Edru meg kliner ikke uten Ä ha pusset tenna. 

Han tar litt mer. Litt hardere. Jeg tenker ikke. Jeg fÞler ikke. Kroppen min skrur seg av og jeg lukker Þynene. Jeg vet ikke om jeg sier noe. Jeg merker at jeg har mensen. Fy faen. Mensen nÄ. Jeg vil ikke. Stopp. 

Jeg hÞrer han kaller meg ekkel. Ekkel fordi jeg har mensen. Han sier noe mer. Jeg vet ikke om jeg hÞrer, eller ikke vil hÞre. Jeg mumler, men fÄr ikke frem et ord, tror jeg. 

Fulle meg blir voldtatt. Edru meg blir ikke voldtatt. 

. . .

Jeg lukker opp Þynene. Jeg ser ned over lÄrene mine som er dekket i blod. Hodet mitt dunker. Jeg ser den Þdelagte strÞmpebuksa under vasken. Underlivet mitt svir, det dunker og jeg skjÞnner at alt kommer derfra. All smerten, all skammen og all dritten. Jeg reiser meg, og til tross for at rommet snurrer kan jeg ikke unngÄ Ä se meg selv i speilet. Det er da det kommer. Det er da jeg begynner Ä hate, det er da jeg tenker at jeg angrer pÄ at jeg ikke var fornÞyd fÞr. For nÄ kan jeg umulig elske. 

Jeg fomler etter telefonen min, og jeg har fĂ„tt en melding. “Sorry. Ble litt ivrig. Var ikke planlagt at du skulle ha mensen”. 

Festen er avsluttet. 

I dag er det tre Är siden dette skjedde med meg. FÞrst idag tÞr jeg Ä prate om det. I tre Är har jeg hatet, grÄtt og gitt opp. For den kvelden tok han fra meg det lille jeg hadde av meg selv. Han tok det og trÄkket pÄ det. Du tenker kanskje at jeg la opp til det selv? Jeg har tenkt akkurat det samme i tre Är nÄ. Jeg har tenkt at det var den dumme kjolen fra Bik Bok som lyste at det var greit. At det var min skyld som drakk. Som lot meg forfÞre. Som svimte av. 

I dag angrer jeg pÄ én ting og det er at jeg ikke anmeldte. Jeg anmeldte ikke fordi jeg trodde det han gjorde var greit. Fordi jeg trodde det var min skyld og at jeg fortjente det. Jeg trodde det var greit at han hadde sex med meg nÄr jeg sÄ vidt kunne stÄ oppreist. NÄr jeg var bevisstlÞs. 

Men det er verken mitt antrekk, mitt alkoholinntak eller mitt utseende som gjorde at jeg ble voldtatt. Det var han. Og kun han. 

For fulle meg ble voldtatt, og det var ikke min skyld. 

– Anonym 

 

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs

Edit: 

// Marty

Det er mye jeg ikke kan forstÄ meg pÄ, og dette er fire av de tingene: 

Jeg kan ikke forstÄ meg pÄ reklame som handler om hvor glatt og fint underlivet ditt blir med produktene deres, som ofte er i form av voksing eller barbering. Ved bruk av produktene fÄr du jo tight gap, barnehud og du unngÄr noen som helst nupper eller inngrodde hÄr. 

Jeg kan helle ikke forstĂ„ meg pĂ„ reklamer som dette. Jeg har aldri klart Ă„ bli sĂ„ digg som de fremstiller det pĂ„ bildet, men jeg oppnĂ„r nesten samme effekt som mascaraen med mine fake vipper


Mensen og andre slike kvinnegreier er ikke morsomt, du danser ikke lett som en lek og du fÞler deg ikke komfortabel og fjong. Med mindre det er festet noen greier i bindene som fungerer som en morsom stikkpille, fÞler jeg meg verken ren eller digg. Jeg kaster heller ikke lett pÄ hÄret og blunker til fremmede pÄ gata fordi jeg har mensen. 

Er det noen hÄr pÄ de leggene? Hvis man ser ordentlig nÊrme?

Nei. De er jo retusjert bort. Hele huden er jo softet og fin, og det forklarer muligens hvorfor jeg aldri oppnĂ„r den samme silkemyke huden som personen pĂ„ bildet. Selv dunet pĂ„ fingrene er jo borte. Den dagen det kommer en sĂ„ effektiv hĂ„rfjeringssak pĂ„ markedet mĂ„ du gi beskjed. Forresten, man pleier Ă„ ha noe Ă„ fjerne fĂžr man fjerner hĂ„r. Jeg har aldri forstĂ„tt hvorfor de alltid barberer hĂ„rfrie legger nĂ„r de viser frem produktene sine
 


 

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs

 

// Marty

 


 

Jeg var flinkere til Ä Äpne meg fÞr. Sakte men sikkert har jeg bygd meg opp en fasade, akkurat den fasaden som jeg forsÞker Ä fÄ andre til Ä bryte ned. Ikke en slik fasade som omhandler utseende, hverdag og status, men er fasade av hvordan jeg har det. En fasade om at jeg fikser alt, at alt preller av og at jeg ikke tar meg nÊr. PÄ en mÄte stemmer det, men det preller ikke av. For alt legges i en boks, og det blir liggende der, dessverre. Til min store fortvilelse blir det av og til litt for fullt. Da rammes jeg egentlig av en skam, en skam for Ä vÊre menneskelig. For Ä grÄte, vÊre sint og fÞle. 

Jeg har valgt Ä eksponere meg. Ikke nÞdvendigvis Ä blottlegge meg, til tross for at enkelte tror det. For jeg vet egentlig ikke hva jeg prÞver pÄ, men jeg har faktisk tro pÄ det jeg gjÞr. Jeg er takknemlig for at jeg fÄr brÞyte vei, at jeg fÄr mene og at jeg fÄr ta del av noe sÄ stort som samfunnet. Samtidig som det er det jeg liker aller best, er det akkurat det jeg liker dÄrligst ogsÄ. Problemet er at det av og til gjÞr sÄ forbanna vondt. Dager som idag der det fÞles som om jeg blir slÄtt i fjeset, og at min verdi mÄles i hva andre mener om meg. For i sammenlikningene til andre, meningene til andre og fÞlelsene jeg sitter igjen med legger jeg hele hjertet mitt. Jeg gjÞr ofte det. Jeg legger hjertet mitt i alt jeg tror pÄ. I de fleste tilfeller er det akkurat det som gjÞr at det blir slik det blir, mens det andre ganger gjÞr at jeg blir sittende igjen og stirre i veggen. Hardt og lenge. 

Jeg aksepterer at folk mener, at folk tror noe annet og vil noe annet enn meg. Jeg aksepterer at folk ikke er enige. PÄ en mÄte er det akkurat det jeg liker med Ä si ifra, rope ut og mene pÄ den mÄten jeg gjÞr. Jeg liker nÄr det blir debatt, nÄr folk engasjerer seg og vi sammen finner lÞsninger. Det som er vondt er nÄr debatten glir over pÄ meg, hvem jeg er, hva jeg liker og hvordan jeg ser ut. Det er da det ikke er greit, det er da sakene legges i boksen. Den fordÞmte boksen. 

NÄr man satser og jobber mot et mÄl sÄ mister man mange, ikke nÞdvendigvis fordi man ikke liker hverandre, men fordi man skiller lag. Fordi man kanskje ikke er sÄ like som man trodde. Jeg har blitt ekspert pÄ Ä akseptere at vi mennesker er forskjellige og at man ikke kan bli likt av alle. Jeg har ogsÄ blitt ekspert pÄ Ä ikke trÄkke pÄ andre, og det kommer muligens av at jeg vet hvor vondt det gjÞr selv. Det gjÞr spesielt vondt nÄr mennesker man bryr seg om, mennesker man er glad i og tenker pÄ er med pÄ Ä trÄkke pÄ deg. Jeg vet ikke om det kommer av sjalusi, uenighet eller at man ikke unner andre Ä fÄ det til. Men nÄr noen slÄr disse slagene mot meg gir jeg de nesten rett. Jeg gir nesten opp, og det plager meg. Det plager meg fordi mennesker jeg bryr meg om trykker meg ned, og gjÞr at jeg tror at det jeg gjÞr er feil, meningslÞst og ubrukelig. Uviktig. 
 

Det verste er at jeg fÞler at det er en svakhet og si at det er nok, og innrÞmme at jeg ogsÄ er menneskelig. 
 

I dag har jeg grini, lenge og mye. HÞyt og dypt. Ikke fordi jeg ikke har det fint, for jeg har det bedre med meg selv pÄ lenge, med tilvÊrelsen og med mine egne fÞlelser. Men fordi boksen av samvittighet, fÞlelser og inntrykk ble litt for full. 

Det Ă„ ville noe er tĂžft, og det er enda tĂžffere nĂ„r mennesker jeg bryr meg om trykker pĂ„ “like” og stĂžtter opp under hvor ubrukelig jeg er, hvor teit jeg er og hvor mislykket jeg er. At jeg burde vĂŠre bombet, voldtatt og slĂ„tt. At jeg burde holde kjeft og at jeg burde slutte Ă„ mene. Det er nemlig ikke det vi har vĂ„r frihet til. For det er de fĂ„ kommentarene man biter merke i, og jeg fĂ„r med meg alt. Til tross for at jeg lukker Ăžynene hardt og forsĂžker Ă„ se bort. Det kommer som et slag i brystet, og jeg forstĂ„r at jeg velger mye av det selv til en stor grad. Men, det betyr ikke at det er lett. 

NÄr tÄrene er grÄtt og sinnet, frustrasjonen og tankene har fÄtt utlÞp kommer det nemlig en fÞlelse av Ä ville enda mer. En fÞlelse av at jeg gjÞr noe rett, og at jeg skal fÄ til noe frem. En fÞlelse av takknemlighet for at noen heller enda mer bensin pÄ bÄlet. 

En fÞlelse av at jeg ikke vil gi meg. Samme hvor vondt det gjÞr. 

 

// Marty