Kategori: Tanker 💭

Gjesteinnlegg fra pappa

Jeg har så lenge jeg kan huske engasjert meg i idretten, det falt seg helt naturlig at barna mine skulle begynne med idrett så fort de var gamle nok. Det hender fortsatt ofte at jeg forteller de historier fra den gangen jeg var ung. “Du vet den gangen jeg scoret tre mål på hodet?… Med knekt arm?” Historiene blir bare bedre og bedre, og jeg ser tydelig forskjell fra den gangen, til nå. 

Jeg meldte meg som fotballtrener allerede når første barnet mitt var gammel nok til å begynne å spille fotball. I dag er det 15 år siden, og jeg trener fortsatt. For min del har det blitt det jeg har valgt å bruke fritiden min på. Det har vært fantastisk, og jeg har vært borte i mange talenter, mange foreldre, mange historier, mange skjebner og mange armbrudd (selv om ingen av de har scoret tre mål på hodet, med knekt arm…) 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det diskuteres stadig rundt topping og satsing i idretten, og det stilles spørsmålstegn ved når man burde starte. Jeg skal innrømme at jeg har skiftet mening de siste årene, og jeg tror kanskje det henger sammen med at jeg har blitt mer voksen. Selvfølgelig skulle jo min talentfulle sønn satses på! I dag er han 22 år gammel, og har sluttet for lengst. Han syntes fortsatt fotball er gøy, men han ble ikke Norges nye fotballstjerne selvom jeg innerst inne håpet på det. 

Det skal være gøy å drive med idrett. Den dagen idrett slutter å være gøy, er det faktisk ikke vits å fortsette. Men det er ikke vår oppgave som forelder, trener eller støttespiller og bestemme når det ikke er morsomt å drive med idrett lenger. Det er ikke vår oppgave å bestemme hvem som skal bli best, og hvem som skal få trene mest. Det er vår oppgave å motivere, glede og heie. 

Jeg vet at jeg har bommet på mange talenter i løpet av min karriere som pappatrener, og de jeg trodde skulle bli best, ble aldri det. Men de som syntes det var gøyest, de holder hvert fall fortsatt på. Idretten er en arena for så mye mer enn prestasjoner. Det er en arena for utvikling, samhold og læring. Nå trener jeg et jentelag, og disse jentene lærer om å støtte hverandre, om å ha respekt og om moral. Det er en unik arena til å være sammen og få koble av fra en hverdag som ellers er fylt opp av krav og prestasjoner. Det er min oppgave å fokusere på hva de får til, og ikke hva de ikke får til, for det er det nok av andre som gjør. 

Det er greit å være god og ville satse, men det er ikke greit når det går på bekostning av de andre som kanskje ikke er fullt så gode i en alder av 12 år, eller de som kun spiller fordi det er moro og sosialt. Jeg mener det er viktig å trene sammen, og ikke skille – Uansett nivå. Det er nemlig fullt mulig å løse situasjonen best mulig, for alle. 

Det er ikke nødvendigvis de største talentene som lykkes, de som har best utstyr eller de som har foreldre som pusher mest. De barna som får bevare idrettsgleden, som tar på seg skoa, leker, lærer og opplever – Det er de som fortsetter og utvikler seg som spillere og enkelt individer. 

For hardt arbeid slår talent, om talentet ikke jobber hardt nok. 

// Pappa Trond
 

Jeg kan umulig være den eneste som har fått med meg at Fitness24Seven har laget et eget treningsrom for jenter. Personlig visste jeg ikke om jeg skulle le eller gråte når jeg så det. For jeg stusser litt på forklaringen og bakgrunnen for at de har gjort det. Hvis den oppriktige grunnen er at jentene føler et ubehag når de trener med gutter og at de føler at de ikke får være i fred – Da mener jeg at man tar tak i HELT feil enda av problemet. Det er skremmende at det i denne saken er snakk om voksene mennesker, for hvis det er et problem at kvinner og menn trener sammen, fordi mennene oppfattes ubehagelig mener jeg at det er feil mennesker som må finne løsninger. Strengt talt sett burde vel disse mennene i såfall burde få forbud mot å trene der. 

Jeg trener selv på treningsstudio, og tanken har aldri falt meg inn at jeg skulle ønske at jeg hadde et eget rom å trene på. Faktisk opplevde jeg tidligere denne uken å finne dette bildet av meg selv på nettet:

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg ønsker å påpeke at dette bildet er tatt i damegarderoben. Men jeg gikk ikke til ledelsen for å spørre om et eget rom å skifte i. For problemet ligger vel heller i våre holdninger. Jeg mener det er å skru tilbake tiden og sette er grovt spørsmålstegn ved likestillingen når man iverksetter tiltak som dette. Jeg vil tørre å si at de drar det så langt som å sykeliggjøre kvinnene, og jeg lurer på hva vi som damer hadde sagt hvis mannfolka hadde fått et helt eget, hellig rom – Der du skulle slippe å trene med oss. 

Vi har et enormt fokus på kropp og utseende, og vi bekjemper ikke noen av delene ved å kle på oss, lukke dører og finne oss i at vi blir skilt fra hverandre. Jeg forstår at det er gunstig for treningssenterne, og jeg kan forstå argumentene som handler om at man som kvinne føler at man kan slippe seg mer løs, slappe av og at man kan få svetteringer uten å føle seg ubekvem. I bunn og grunn handler jo dette om kropp, selvfølelse og selvtillit, og det er jo også der vi må begynne. Hvis kropp kunne få vært kropp, hvis man kunne trent uten at hensikten handlet om at man skulle bli deilig, hvis mannfolka kunne sluttet å objektivisert og hvis vi damer kunne vært litt rause, og ikke så kritiske til hverandre – Hadde vi sluppet dette. Dette er selvskapt, og jeg nekter å finne meg i det. 

Her er dermed et bilde av rumpa mi, til du som snikfotograferte meg, og til de eventuelle mannfolka som ikke klarer å holde øynene sine for seg selv (dessverre i ført sofatruse). 

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs 

// Marty

Det snakkes idag om hvor mye tid på skolen som kastes bort på tullball, hvor mange dager skoleruta burde inneholde og hvor feil inntrykk elevene får av inngangen til arbeidslivet. Jeg valgte å slutte på videregående, og dette er en av grunnene. Jeg sluttet fordi det var for mye dødtid, og fordi jeg ville ut i arbeidslivet. 

Det er ingen hemmelighet at det er et enormt press på skolen, og dette presset er tøft. Jeg ser alle argumentene om at arbeidslivet også er tøft, men jeg mener at man ikke kan sammenlikne en 16 åring, og en 40 åring. Det skal være greit å syntes at det er tøft, at det er mye press og mange forventinger når man går på skolen. Jeg syntes det, og for min del kunne det bli så ille at jeg ble syk. 

I arbeidslivet trives jeg derimot mye bedre, til tross for mye mindre ferie og lengre dager. Og det er her jeg mener det skurrer.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg kan, så lenge jeg kan huske, huske månedene etter påskeferien som behagelige på skolen. Det har de siste årene vært tynget av eksamener, muntlige tester og ting som har vært både tungt og krevende. Samtidig så har det vært enormt mye fritid og døtid, og mye av denne døtiden har vært obligatorisk å delta på. 

Det har vært obligatorisk å være tilstede når jeg overhode ikke har trengt det. Jeg har full forståelse for at det i utgangspunktet skal være sosiale, gode sammenkomster, men jeg ser ingen verdi i å se tre filmer i løpet av en skoledag, fordi man må være tilstede. Som oftest har det endt med at man har fått reise hjem mange timer før man skal, eller at man kun har trengt å møte opp. 

Derfor valgte jeg heller i år og ha mange eksamener på egenhånd, og komme meg ut i arbeidslivet. For all den tiden jeg de siste årene har “kastet” bort på skolen, kunne jeg jobbet og gjort mye annet som er mye mer nyttig og viktig. 

Jeg vet at skolen er en viktig sosial arena, og man skal få lov til å være ungdom, prøve og feile. Men jeg oppfatter skoleåret som rotete, og at det overhode ikke er tilrettelagt for elevene sitt beste. 

For det stemmer at man som skoleelev har mye skole, fritidsaktiviteter, ekstrajobber, og hvis man først skal ha all denne døtiden burde vel den kunne brukes til noe konstruktivt? For jeg har aldri funnet det spesielt motiverende og givende å sitte inne, uten å lære noe som helst – Kun fordi skolekalenderen sier at vi må. For hvorfor er det ofte slik at det er lagt opp til mer undervisning etter at eksamen er gjennomført? 

Skolen er viktig, men hverdagen er rotete. Jeg vet at skole er til for vårt eget beste, men det trengs en oppussning. 

Og den trengs nå.

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs

// Marty

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

OKEI. Tidenes surr, velkommen inn: 

Det gikk opp for meg hvilken dato det er idag. Hvor fort timene, dagene og ukene går. Mamma ringte meg tidligere idag og spurte når jeg tenkte vi skulle flytte ut av leiligheten. Herregud. Leiligheten som jeg føler at jeg akkurat har flyttet inn i, men som jeg aldri har rukket å føle meg hjemme i. Det har vært halvveis, halvhjertet og et forsøk på å trives i et kaos av fullbookede dager og svett treningstøy. Vi har knapt en uke igjen i leiligheten før vi begynner å pakke ned, og jeg har et behov for å utsette det, uten å vite hvorfor. For jeg er ikke redd for å flytte, oppleve og få enda flere erfaringer. Jeg er redd for å feile, for at jeg ikke vil ha det bra og jeg er kanskje bittelitt redd for å leve. 

Jeg er en sikkelig kontrollfreak, og tanken på å bo i pappesker og kaos gir meg et snev av panikk. Æsj, er jeg den eneste? Jeg gleder meg sånn til å kanskje falle litt til ro, få en struktur og kanskje en plan. På en måte vet jeg at det ikke vil skje, for jeg har valgt alt annet en trygge, stabile og rolige rammer. Jeg liker livet på farta, og det å flytte burde vel være skummelt? Fjernt? Vanskelig? 

Jeg vet ikke om jeg syntes det. 

Jeg har så tro på at det blir bra. På en måte så har jeg jo ikke noe annet valg, for det skjer selvom jeg ikke er klar. Jeg står jo hundre prosent inne for valget mitt, men det er skummelt å dra fra det jeg ser på som trygghet. 

Kanskje det er på tide å skape min egen trygghet? 

Eller noe.

// Marty

I den siste sesongen av Skam er det Sana som har tatt hovedrollen, hun har tatt oss med i en verden bestående av sin egen frustrasjon og religion. Hun har fortalt om hvordan det er å stå mellom forskjellige kulturer og hvor vanskelig det er å føle at man aldri strekker til. Jeg forstår Sana godt, jeg forstår at hun er sint og at hun er fortvilet. Det rare er at jeg faktisk klarer å kjenne meg igjen, ikke i religionen. Men i følelsene hun snakker om. 

I formiddag kom det frem at regjeringen vil forby ansiktsdekkende plagg i skolen, og jeg er helt enig. Jeg er enig fordi det handler om kommunikasjon, fordi det handler om trygghet, fordi det handler om å bli kjent. 

Jeg er åpen for mangfold, jeg er åpen for forskjellige kulturer og jeg er åpen for flertall. For min del handler det ikke om verken kritikk av mennesker eller av religion, men om min egen skeptisk og min egen trygghet. For jeg finner det fremmed og jeg lyver hvis jeg sier noe annet enn at jeg syntes det er skummelt. Jeg skal ikke trekke inn kort som at det er kvinneundertrykkende, for i denne settingen så handler det i utgangspunktet om noe annet. Det handler ikke om de som bruker det, men om vi som ser det og vi som ferdes med det. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

For åpen kommunikasjon burde gjelde for alle, og ikke bare for noen. Bruk av ansiktsdekkende plagg gjør at kommunikasjonen blir mangelfull. Det lager skaper skille, et skille mellom oss, mellom kommunikasjon og mellom trygghet. Og det skille klarer jeg ikke å støtte. 

Så ja, jeg er positiv til at man forbyr ansiktsdekkende plagg. Men ikke nødvendigvis av samme grunner som nettavisene sine kommentarfelt mener. For disse kommentarfeltene er begeistret for nyheten, men ikke nødvendigvis fordi barna deres skal kunne se læreren sin i øynene, men fordi de bærer et generelt hat ovenfor Islam. Om det kun er hat, eller om det også er en dose frykt vet jeg ikke. Men disse holdningene smitter, og respekten ovenfor muslimer i arbeidslivet blir automatisk svekket – fordi “vi burde sende alle muslimer tilbake der de kommer fra, fordi det ikke bor noe godt i dem”. 

Jeg er også redd for Islam. Jeg er redd fordi jeg ikke har kunnskap, fordi terroristene bomber i Allah sitt navn og fordi media fremstiller de som syndebukker. Men jeg har venner som spiller fotball, som jobber i klesbutikk, som er på fest, som synger, som danser – Men som også ber til en annen gud enn vi helst ønsker.
Vi trenger at de er litt smidige med oss. At vi kan møte de, se de i øynene og kommunisere slik vi ønsker. De må ha forståelse for at vi føler det som vi gjør. De må informere oss, og de må ikke stenge seg inne. Hvis de setter seg på bakbena skapes det et enda større skille, og det er det skillet som er farlig. 

Skam gjør et tappert forsøk på å gjøre oss litt smidigere og for å få oss til å forstå litt bedre. Jeg tror vi trenger det, jeg trenger det hvert fall. Jeg er ikke nødvendigvis redd for ansiktsdekkende plagg fordi det representerer Islam, men fordi jeg ikke vet hva som er under og fordi jeg overhode ikke klarer å relatere meg til det. 

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs

// Marty

Tidligere i år bugnet det av artikler om at Anders Behring Breivik har byttet navn. I mine øyne klarte han nok en gang å tiltrekke seg oppmerksomhet, og vi fikk enda en gang gitt utløp for hatet, frustrasjonen og tankene våre. Tankene om forakten, om hans menneskelige verdi og om tragedien han har utsatt oss for. Til tross for at han har byttet navn vil han alltid forbli det samme – For han er mye mer enn navnet sitt, og det er enkelt for oss å begynne å hate et annet navn. Vi er med på hans nasjonalistiske kamp ufrivillig gjennom media. Vi klarer ikke å gi slipp, jeg vet heller ikke om det er mulig. 

22.juli 2011 skjedde det vi ikke trodde kunne skje i Norge, og jeg opplever at vi ikke er ferdige med å bearbeide det nasjonale traume – Noe som er en av grunnene til at jeg er positiv til at vi skal eksponeres for en skildring av dette på et såkalt “kunstnerisk” vis. Men mest av alt er jeg positiv fordi vi må prate om det, og det dummeste vi gjør er å legge lokk på en så stor del av historien vår. For selv om dette kapittelet er mørkt, trist og vondt, viste vi som nasjon at vi var sterkere enn hatet. Det er fullt mulig at filmen ikke blir vellykket, men jeg har tro på at det kan bli en ekstremt viktig historisk formidling. Jeg ser på dette som en måte å si noe positivt om landet vårt på.

Det kommer nye generasjoner som er nødt til å bli kjent med 22.juli og forhåpentligvis vil denne filmen være et nyttig verktøy. Forhåpentligvis legger de det frem på en måte som utstråler varme og kjærlighet, som gir de nye generasjonene en stolthetsfølelse – Fordi vi løftet roser i stedet for våpen. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det finnes fortsatt mennesker som påstår at enkelte hendelser fra 2.verdenskrig aldri fant sted, og om det er et forsøk på fornektelse vet jeg ikke. Jeg har selv sett spor, tegn og historien fra 2.verdenskrig, og jeg er takknemlig for at jeg fikk møte det med egne øyne. For det er tøft med de mørke sidene av historien vår, men det å fornekte, tie og se bort løser ingenting. Det hjelper ingen, det støtter ingen og det sender ingen signaler om samhold. For historien skrives, og den kan ikke alltid være slik vi ønsker den. For en slik film vil ikke kunne forsvare noe som helst, men den vil portrettere 22.juli på en viktig måte.

Dette handler ikke om å legge enda større fokus på ABB, men å lage et viktig merke. For vi kan ikke ta oss råd til å late som om 22.juli aldri skjedde. Det er ABB som er grunnen til 22.juli, men jeg har tro på at vi kan ta det fra han, og at dette er en av de måtene.

Kjærligheten er større enn hatet, og historien må ikke glemmes.

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs

// Marty

For noen uker siden satt jeg ved siden av en jentegjeng på bussen. Jentene satt og snakket om venninnen sin, som visstnok hadde ligget med en fremmed fra tinder samme helg. Jentene kunne overhode ikke forstå hvordan hun kunne hore seg rundt, være så billig og at hun kunne tenke så kort. 
Siden jeg var liten har jeg sett haugevis av såkalte “one night stands” i blant annet filmer. Ofte gjennom henrykt, vellykket og romantisk sex. Det har sjeldent vært kleine morgenstunder, walk of shame og klabb og babb.

Er det noe jeg har hørt altfor ofte er det at jenter, damer, kvinner – eller hva man nå liker å kalle oss, ikke kan ha one night stands. Jeg kan nemlig ikke fatte at aksepten for det å faktisk ha et one nights stand skal bestemmes på grunnlag av hvilket kjønn man er. For jeg oppfatter at det er akseptert å være gutt, slenge rundt seg og ligge med så mange du vil. Er du derimot jente, blir du fort stemplet som løs. Ikke bare av gutta, men av jentene også.
For et klapp på skulderen hos gutta, er ofte et “horestempel” hos jentene, og det verste er at det ofte er vi jenter som setter det på hverandre. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

“Man er ikke hore fordi man bruker kort skjørt eller utringing. Og man er faktisk heller ikke det, hvis man ligger med mange”

For vi kan godt diskutere om det er usexy med en som har ligget med mange, men jeg kan ikke fatte forskjellen på å være jente og gutt når det kommer til temaer som dette.

Jeg vil tørre å påstå at det er et større problem at så mange av oss har de holdningene vi har knyttet til andre – Og at hore er beskrivelsen på en jente som tror hun er noe, som har ligget med noen hun ikke burde eller som kler seg annerledes. Problemet er nemlig ikke hvem man velger å ligge med, men holdningene til de man forteller det til. 

Vi jenter burde hvert fall ta oss sammen, rette opp ryggen og ta til oss stoltheten vi svekker hver eneste gang vi kaller noen for horer eller tillater noen å kalle andre for det. Det eneste vi gjør, er å tråkke på vår egen seksualitet. 

Og at jenter ikke har et like stort behov for aksept, sex og tilfredstillelse er noe som hører vikingtiden til. Og vi har kommet litt for langt til at det ikke skal være greit. Man er ikke hore fordi man bruker kort skjørt eller utringing. Og man er faktisk heller ikke det, hvis man ligger med mange.

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs

Så du Martine la ut bilde på nett eller? I BH og med ei litta nippel. 
HORE.

________________________________________________________________________________________________________________________________

Jeg syntes det er altfor mye vi ikke snakker om, som vi ikke tar hensyn til og som vi graver under en stein. Hver fredag de neste ukene vil jeg ta opp temaer jeg mener vi burde snakke om! Stay tuned. 

TW.

Jeg bemerker at dette ikke er min historie, og at den er gjengitt med ønske fra personen selv. Den er beintøff, brutal og viktig. Personen har et ønske om å dele og jeg setter pris på at personen har valgt min plattform. Jeg ber om at det leses med respekt og forståelse. 

________________________________________________________________________________________________________________________________

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det dunker i ørene mine. Alt dunker. Festen er heit. Jeg føler meg heit. Jeg drikker øl, til tross for at jeg ikke liker øl. Jeg later som, jeg er faktisk sinnsykt flink til å late som. Jeg drikker mye øl, mer enn planlagt. Som vanlig. Jeg koser meg, jeg føler at alt slipper taket og jeg føler meg bra. Bra på den måten at jeg gir faen, i et øyeblikk føler jeg meg som Queen B. Kroppen er blandet med øl, frossenpizza og en bortgjemt angst. 

Takk kjære øl, takk for at du overdøver mine egne tanker, min egen luktesans, min egen frustrasjon og festens vibber. Takk for at du lar meg danse, være fri og elsket. Elsket av deg.

Fulle meg elsker å danse. Edru meg hater å danse. 

Jeg merker at han ser på meg. Han er fin, han er markert. Han er deilig. Jeg stiller meg spørsmålet om han pleier å være så deilig. Nei. Igjen takker jeg ølen. 

Jeg lurer på hvorfor han ser på meg. Tjukke, ekle og lille meg. Jeg som napper kjønnshårene mine med en pinsett for at alt skal forsvinne. Jeg som prøver alt av forbanna tips og triks som dukker opp, og føler meg mislykket. Uønsket. Han fanger meg med blikket, og jeg føler oppmerksomhet fra noe annet enn ølen. Det er deilig. Det er behagelig. 

Fulle meg aksepterer meg. Edru meg hater meg. 

Før jeg vet ordet av det drikker jeg fra hans øl. Nei, det er ikke øl. Det var noe helt annet, og jeg liker det bedre. Det er bitrere, surere og strammere.

Og jeg blir enda fullere. 

Han tar på meg, og det er fint. Jeg trekker til meg all oppmerksomheten, og lurer på om det er mitt nye salgskupp fra Bik Bok som gjør det. Han spør om jeg vil bli med på do. 

Fulle meg takker ja. Edru meg takker ikke ja til sånt. 

Uansett så må jeg jo tisse. Problemet er ikke at han vil tisse. Han vil kline. Det er greit, for til tross for at det har blitt hull i strømpebuksa og den ene løsvippen er på vei av tenker jeg at litt klining ikke er noe problem. 

Fulle meg kliner med hull i strømpebuksa og med løsvippene på svei. Edru meg kliner ikke uten å ha pusset tenna. 

Han tar litt mer. Litt hardere. Jeg tenker ikke. Jeg føler ikke. Kroppen min skrur seg av og jeg lukker øynene. Jeg vet ikke om jeg sier noe. Jeg merker at jeg har mensen. Fy faen. Mensen nå. Jeg vil ikke. Stopp. 

Jeg hører han kaller meg ekkel. Ekkel fordi jeg har mensen. Han sier noe mer. Jeg vet ikke om jeg hører, eller ikke vil høre. Jeg mumler, men får ikke frem et ord, tror jeg. 

Fulle meg blir voldtatt. Edru meg blir ikke voldtatt. 

. . .

Jeg lukker opp øynene. Jeg ser ned over lårene mine som er dekket i blod. Hodet mitt dunker. Jeg ser den ødelagte strømpebuksa under vasken. Underlivet mitt svir, det dunker og jeg skjønner at alt kommer derfra. All smerten, all skammen og all dritten. Jeg reiser meg, og til tross for at rommet snurrer kan jeg ikke unngå å se meg selv i speilet. Det er da det kommer. Det er da jeg begynner å hate, det er da jeg tenker at jeg angrer på at jeg ikke var fornøyd før. For nå kan jeg umulig elske. 

Jeg fomler etter telefonen min, og jeg har fått en melding. “Sorry. Ble litt ivrig. Var ikke planlagt at du skulle ha mensen”. 

Festen er avsluttet. 

I dag er det tre år siden dette skjedde med meg. Først idag tør jeg å prate om det. I tre år har jeg hatet, grått og gitt opp. For den kvelden tok han fra meg det lille jeg hadde av meg selv. Han tok det og tråkket på det. Du tenker kanskje at jeg la opp til det selv? Jeg har tenkt akkurat det samme i tre år nå. Jeg har tenkt at det var den dumme kjolen fra Bik Bok som lyste at det var greit. At det var min skyld som drakk. Som lot meg forføre. Som svimte av. 

I dag angrer jeg på én ting og det er at jeg ikke anmeldte. Jeg anmeldte ikke fordi jeg trodde det han gjorde var greit. Fordi jeg trodde det var min skyld og at jeg fortjente det. Jeg trodde det var greit at han hadde sex med meg når jeg så vidt kunne stå oppreist. Når jeg var bevisstløs. 

Men det er verken mitt antrekk, mitt alkoholinntak eller mitt utseende som gjorde at jeg ble voldtatt. Det var han. Og kun han. 

For fulle meg ble voldtatt, og det var ikke min skyld. 

– Anonym 

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs

Edit: 

// Marty

Det er mye jeg ikke kan forstå meg på, og dette er fire av de tingene: 

Jeg kan ikke forstå meg på reklame som handler om hvor glatt og fint underlivet ditt blir med produktene deres, som ofte er i form av voksing eller barbering. Ved bruk av produktene får du jo tight gap, barnehud og du unngår noen som helst nupper eller inngrodde hår. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg kan helle ikke forstå meg på reklamer som dette. Jeg har aldri klart å bli så digg som de fremstiller det på bildet, men jeg oppnår nesten samme effekt som mascaraen med mine fake vipper…

Mensen og andre slike kvinnegreier er ikke morsomt, du danser ikke lett som en lek og du føler deg ikke komfortabel og fjong. Med mindre det er festet noen greier i bindene som fungerer som en morsom stikkpille, føler jeg meg verken ren eller digg. Jeg kaster heller ikke lett på håret og blunker til fremmede på gata fordi jeg har mensen. 

Er det noen hår på de leggene? Hvis man ser ordentlig nærme?

Nei. De er jo retusjert bort. Hele huden er jo softet og fin, og det forklarer muligens hvorfor jeg aldri oppnår den samme silkemyke huden som personen på bildet. Selv dunet på fingrene er jo borte. Den dagen det kommer en så effektiv hårfjeringssak på markedet må du gi beskjed. Forresten, man pleier å ha noe å fjerne før man fjerner hår. Jeg har aldri forstått hvorfor de alltid barberer hårfrie legger når de viser frem produktene sine… 

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs

// Marty

Jeg var flinkere til å åpne meg før. Sakte men sikkert har jeg bygd meg opp en fasade, akkurat den fasaden som jeg forsøker å få andre til å bryte ned. Ikke en slik fasade som omhandler utseende, hverdag og status, men er fasade av hvordan jeg har det. En fasade om at jeg fikser alt, at alt preller av og at jeg ikke tar meg nær. På en måte stemmer det, men det preller ikke av. For alt legges i en boks, og det blir liggende der, dessverre. Til min store fortvilelse blir det av og til litt for fullt. Da rammes jeg egentlig av en skam, en skam for å være menneskelig. For å gråte, være sint og føle. 

Jeg har valgt å eksponere meg. Ikke nødvendigvis å blottlegge meg, til tross for at enkelte tror det. For jeg vet egentlig ikke hva jeg prøver på, men jeg har faktisk tro på det jeg gjør. Jeg er takknemlig for at jeg får brøyte vei, at jeg får mene og at jeg får ta del av noe så stort som samfunnet. Samtidig som det er det jeg liker aller best, er det akkurat det jeg liker dårligst også. Problemet er at det av og til gjør så forbanna vondt. Dager som idag der det føles som om jeg blir slått i fjeset, og at min verdi måles i hva andre mener om meg. For i sammenlikningene til andre, meningene til andre og følelsene jeg sitter igjen med legger jeg hele hjertet mitt. Jeg gjør ofte det. Jeg legger hjertet mitt i alt jeg tror på. I de fleste tilfeller er det akkurat det som gjør at det blir slik det blir, mens det andre ganger gjør at jeg blir sittende igjen og stirre i veggen. Hardt og lenge. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg aksepterer at folk mener, at folk tror noe annet og vil noe annet enn meg. Jeg aksepterer at folk ikke er enige. På en måte er det akkurat det jeg liker med å si ifra, rope ut og mene på den måten jeg gjør. Jeg liker når det blir debatt, når folk engasjerer seg og vi sammen finner løsninger. Det som er vondt er når debatten glir over på meg, hvem jeg er, hva jeg liker og hvordan jeg ser ut. Det er da det ikke er greit, det er da sakene legges i boksen. Den fordømte boksen. 

Når man satser og jobber mot et mål så mister man mange, ikke nødvendigvis fordi man ikke liker hverandre, men fordi man skiller lag. Fordi man kanskje ikke er så like som man trodde. Jeg har blitt ekspert på å akseptere at vi mennesker er forskjellige og at man ikke kan bli likt av alle. Jeg har også blitt ekspert på å ikke tråkke på andre, og det kommer muligens av at jeg vet hvor vondt det gjør selv. Det gjør spesielt vondt når mennesker man bryr seg om, mennesker man er glad i og tenker på er med på å tråkke på deg. Jeg vet ikke om det kommer av sjalusi, uenighet eller at man ikke unner andre å få det til. Men når noen slår disse slagene mot meg gir jeg de nesten rett. Jeg gir nesten opp, og det plager meg. Det plager meg fordi mennesker jeg bryr meg om trykker meg ned, og gjør at jeg tror at det jeg gjør er feil, meningsløst og ubrukelig. Uviktig. 
 

Det verste er at jeg føler at det er en svakhet og si at det er nok, og innrømme at jeg også er menneskelig. 
 

I dag har jeg grini, lenge og mye. Høyt og dypt. Ikke fordi jeg ikke har det fint, for jeg har det bedre med meg selv på lenge, med tilværelsen og med mine egne følelser. Men fordi boksen av samvittighet, følelser og inntrykk ble litt for full. 

Det å ville noe er tøft, og det er enda tøffere når mennesker jeg bryr meg om trykker på “like” og støtter opp under hvor ubrukelig jeg er, hvor teit jeg er og hvor mislykket jeg er. At jeg burde være bombet, voldtatt og slått. At jeg burde holde kjeft og at jeg burde slutte å mene. Det er nemlig ikke det vi har vår frihet til. For det er de få kommentarene man biter merke i, og jeg får med meg alt. Til tross for at jeg lukker øynene hardt og forsøker å se bort. Det kommer som et slag i brystet, og jeg forstår at jeg velger mye av det selv til en stor grad. Men, det betyr ikke at det er lett. 

Når tårene er grått og sinnet, frustrasjonen og tankene har fått utløp kommer det nemlig en følelse av å ville enda mer. En følelse av at jeg gjør noe rett, og at jeg skal få til noe frem. En følelse av takknemlighet for at noen heller enda mer bensin på bålet. 

En følelse av at jeg ikke vil gi meg. Samme hvor vondt det gjør. 

// Marty