Kategori: Tanker 💭

Vi unge jenter lærer at gutter gjerne vil ha oss, gjerne glattbarberte og gjerne på en leilighetsvisning, i en kjørende bil eller i en badstue med flere jenter. Det er dette vi blir lært opp til at er sexy og tiltrekkende. Pornoen lærer oss nemlig at vi jenter er undertrykte leketøy som skal føye oss, med unntak av de gangene det er lagt opp til at det er sexy at vi undertrykker mannen.  

Jeg har aldri latt meg fascinere av porno. Første gangen jeg så på porno var sammen med flere fra klassen på barneskolen. En av de tøffe gutta satt på en film der tre menn hadde sex med en jente som var kneblet og med teip foran munnen, og dette var mitt første møte med sex. Det forklarer kanskje hvorfor jeg aldri har sett på porno som spesielt fascinerende og flott. 

Samtidig merket jeg fort at spørsmålene ble større og fler jo eldre jeg ble. Jeg var livredd for å være syk den ene dagen i året vi skulle ha seksual undervisning på skolen, og i ettertid har jeg lurt fælt på hva denne undervisninga egentlig lærte meg. Jeg husker at det var snakk om mensen på barneskolen, og at det var snakk om kondomer og bananer på ungdomsskolen. For ikke å snakke om kjønnssykdommer. På en ironisk måte lærte vi om alt som var fyfy med sex, og om alt vi måtte passe oss for. På videregående tror jeg ikke at jeg gikk gjennom en eneste time med ordentlig seksualundervisning, nesten som at det var forventet at vi skulle være ferdig utlært.
 

“Jeg lærte aldri at det var vanlig med sex mellom det samme kjønn, før jeg ble vitne til en pornofilm der to jenter hadde sex.”

Det er jo heller ikke noe nytt at dagens seksualundervisning handler for mye om forplantningslære og hetero forhold. Jeg lærte aldri at det var vanlig med sex mellom det samme kjønn, før jeg ble vitne til en pornofilm der to jenter hadde sex. 

Jeg tror ikke lenger det er en hemmelighet at jenter også ser på porno. Jeg tror derimot at det hvert fall til en viss alder ikke er noe man prater stort om. Jeg tror mange unge tyr til pornoen fordi man sitter på så mange spørsmål knyttet til egen seksualitet, og fordi det virker som om porno er den enkleste måten å lære om det på. Og kanskje er det sånn at porno er den beste seksualundervisningen vi har. 

Nå har jeg venninner som snakker høyt om at de ser på porno både alene og sammen med kjæresten, men da gjøres det ofte for å oppnå en tenning og som et vorspiel. Jeg tror også at disse er ganske sikre på hva de selv liker og hvor grensene deres går. Men hvis du skal hoppe ut i sex for første gang, og den eneste informasjonskilden du har en kondom og porno, så vil jeg påstå at du står på en ganske så bar bakke. Nærmest ufrivillig. 
Jeg forstår at det kan bli skuffende for en gutt som tror at porno er svaret på sex, at han ikke klarer å holde på i timesvis, eller at jenta han ligger med ikke liker å bli slått, sperma i ansiktet eller at hun ikke er så begeistret for gagging (penis så langt ned i halsen som overhode mulig). 

Vi er så opptatte av sex, og mange av oss er veldig flinke til å skryte av både hva vi gjør, når vi gjør det og hvem vi gjør det med. Men vi er altfor dårlige til å snakke om hvordan. Jeg er sikker på at vi hadde tjent mye på å ha en bedre og tidligere seksualundervisning, enda større åpenhet og en annen arena til å lære om sex enn i filmer som heter “Lisa Ann Hardcore Gangbang by 4 dudes ALSO Facial Blast”. 

Ulrikke Falch uttalte seg så fint rundt det samme temaet da hun sa: “Forklaringen på at jenter opererer underlivet eller leppene eller rumpa, er at all ungdom forsøker å bli som alle andre, å være normale.” Og hun har jo rett. For hvis vi hadde lært at det ikke fantes en idealvagina, en idealkropp eller et forventingspress når det kom til sex, hadde vi sluppet unna med mye. For ungdom strever etter å være normale, ikke bra nok. 

Sex er så mye mer enn en kondom, litt klining og en varm, og god følelse. Sex er så mye mer enn porno. 

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs 

Foto: Kjersti Westeng

// Marty

Kjære Disney, 

Tuller dere med meg?

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

“Et sunt kosthold hjelper deg til å se like bra ut om en Disney-prinsesse” 

Fra tid til annen dukker det opp leker, reklamer, bøker og klær som ikke har noe annet budskap til små barn enn at de ikke er bra nok. Denne gangen er det Disney som står bak, og jeg drar meg selv i håret og lurer på hvem som tar på seg ansvaret for dette? 

For Disney, dette er ikke noe annet enn ren ansvarsfraskrivelse og en oppskrift på spiseforstyrrelser. 

Dette er uopplyst, tragisk og trist. Barn skal ikke, eller behøver ikke under noen omstendigheter å ha bøker som oppfordrer dem til å se ut som noen andre enn seg selv. Det er ikke et barn sin oppgave å holde seg verken sunn eller frisk, og det er ingen andre enn foreldrenes ansvar og sørge for fysisk aktivitet, balansert kosthold og sunn mat. Barn skal ha bøker som forteller de om eventyr med lykkelige slutter, de skal ha bøker som forteller de om troll, alver og havfruer. De skal ha bøker som motiverer de til å leke, le og synge. Jeg vil påstå at det er svært uansvarlig å sette et matfokus som dette på barn, og ikke minst et slikt utseendefokus.

Når jeg var i målgruppen 4-10 år som denne boken er beregnet på, var min aller største drøm å se ut som en prinsesse. Jeg dro på trening i prinsessekjoler, jeg sov i prinsessekjoler og jeg gjorde alt som sto i min makt for å være like fin som prinsessene. I dag er jeg forbanna glad for at jeg aldri ble det. 

Dette er en oppskrift på spiseforstyrrelser Disney, og jeg er glad for at jeg ble foret med gulrøtter, poteter og smågodt på lørdagene når jeg var så liten, og jeg er enda gladere for at jeg slapp å notere det ned.
Jeg skammer meg på deres vegne Disney, og jeg håper virkelig at disse bøkene blir fjernet umiddelbart. 

________________________________________________________________________________________________________________________________

Dear Disney. 

Are you kidding me?

«A healthy diet will help you look as good as a Disney princess.»

Occassionally, toys, advertisement, books and clothing pop up that have no other message to young children than that they?re not good enough. This time, Disney are the ones to blame, and I can?t help but to ask myself whose going to take responsibility for this?

Because, dear Disney, this is nothing but irresponsibleness and a recipe for eating disorders. 

It?s ignorant, tragic and downright sad. Kids shouldn?t have, nor do they need, under any circumstances, books that encourage them to look like someone other than themselves. It is not a child?s duty to stay healthy, and the responsibility lies on no one but the child?s parents to ensure physical activity, a balanced diet and healthy meals. 

Kids need books that tell fairy-tales, happy ever afters,  stories about trolls, elves and mermaids. They need books that motivate them to play, laugh and sing. In my opinion, it is really irresponsible to place such a focus on food on these children, not to mention such a focus on their looks. 

When I was in the target group 4-10 years old, which is the target audience of this book, my biggest dream was to look like a princess. I went to football practices dressed in a princess dress, I slept in a princess dress ? I did everything in my power to look as good as the princesses. Today, I am so relieved I never did. 

This is a recipe for eating disorders, Disney, and I am happy I was fed carrots, potatoes and sweets on the weekends when I was little. I am even happier I didn?t need to note the amount of said sweets. I am ashamed on your behalf, Disney, and I really hope these books are removed immediately.

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs 

// Marty

Therese Johaug fikk akkurat dommen om at hun er utestengt i 18 måneder og må stå over OL i Sør-Korea neste år. Folk flest syntes det er trist, og det er trist at folkekjære Therese Johaug har blitt tatt i doping.
Johaug-saken vitner om at det er en gråsone i norsk toppidrett som er tøff, og at norsk toppidrett generelt har et kjempe problem når det kommer til doping og gråsoner. Samtidig stiller jeg spørsmål om vi hadde syntes det hadde vært like trist hvis en ishockeyspiller, bryter eller bokser ble tatt på samme måte som Johaug. Eller om vi da hadde påstått at det hadde vært en selvfølge. For hadde det vært en russer, italiener eller svenske som hadde kommet med en tilsvarende historie etter positiv dopingprøve, hadde nok ikke sympatien kommet like raskt eller vært like ivrig. 

Selv er jeg sammen med en toppidrettsutøver, så jeg skal trå forsiktig, for jeg vet at det er lite som skal til. Samtidig vet jeg at det er slik idretten har blitt bygd opp, og at en toppidrettsutøver på 90 kilo ikke kan ta den samme hostesaften som et barn på 6 år. Jeg vet også at når min samboer ringte for en tid tilbake for å sjekke om noen av produktene han skulle begynne å teste var på dopinglista, fikk han til svar om at de var for opptatt med dopingsaken til Johaug. 
 

“Straffen kunne faktisk vært strengere, og det er trist at det må en slik dom til før utøvere og skiforbundet skal forstå alvoret og ikke minst konsekvensene av slurv.”
 

I Johaug-saken trakk legen seg, da han mente det var hans ansvar å forhindre at noe slikt skulle skje. Men ansvarsfraskrivelsen og uskyldiggjøringen av norske utøvere er nødt til å ta slutt. Det er faktisk utøverne ene og alene sitt ansvar med hva de får i seg. Dette betyr at det også blir deres skyld. Og ja, igjen: Det er forbanna synd at det denne gangen var skidronninga vår.
Hadde det vært slik at utøverne slapp å ha noe ansvar kunne absolutt alle toppidrettsutøvere drevet med systematisk doping, fordi man da bare kunne sparket den som satt på ansvaret. Det er vondt å se at Johaug er knust, og jeg forstår godt at hun er det. Jeg er en av de kritiske som ikke kan forstå hvordan det er å bomme på et slikt produkt, men det betyr ikke at historien til Johaug ikke stemmer.
Det er mulig at Johaug i denne situasjonen blir brukt til å statuere et eksempel, men jeg vil påstå at vi må ha såpass tiltro til systemet at de har gjort rett. 

Straffen er beintøff for utøveren, men helt innenfor med tanke på regelverket. Jeg tror dessverre mange av det norske folk ikke syntes Johaug burde fått en straff i det hele tatt, men hvordan signaler hadde dette sendt?

For ja, Johaug blir dømt fordi hun har dopet seg. Vi kan like det eller ikke, vi kan diskutere om det var et uhell eller ikke – Men doping er doping. Og det er ikke greit. Men hvis jeg skal være helt ærlig så tror jeg Johaug hadde fått med seg OL hvis hun hadde vært mer ydmyk, tatt på seg ansvaret og beklaget. Det har ikke hjulpet Johaug at verken skiforbundet og folk flest har stilt seg uforståelig til dommen. Straffen kunne faktisk vært strengere, og det er trist at det må en slik dom til før utøvere og skiforbundet skal forstå alvoret og ikke minst konsekvensene av slurv. 

Jeg håper og tror at Therese Johaug klarer å komme tilbake. Jeg håper også at dette ikke blir et ufrivillig karrierepunktum. Dette er trist for Johaug og flaut for skiforbundet. 

PS: Norge har en utøver som bryter VM idag. 

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs 

// Marty

I går kom Sophie Elise med et friskt bidrag til valgkampen. Hun publiserte en film der hun parodierer Sylvi Listhaug og oppfordrer folk til å ikke stemme på Fremskrittspartiet. Flere av Sophie Elise sine venner er også med, der de blant annet spiller FRP’s Per Sandberg og Siv Jensen. Filmen har selvfølgelig blitt diskutert til de grader, og spørsmål om Sophie Elise tyr til mobbing kommer på banen. Spørsmål om hennes uvitenhet og mangel på kunnskap blir også mye diskutert, da det viser seg at det er flere faktafeil (direkte løgner) i filmen. Sophie Elise bruker også et bilde av et dødt flyktningsbarn, noe mange også uttaler at de syntes er usmakelig. 

På den ene siden vil jeg klappe Sophie Elise på skulderen, for hun skal jaggu ha for at hun er tøff. På den andre siden sitter jeg igjen med en bismak i munnen, uten å helt klare og sette ord på hvorfor. Jeg vet ikke om det er fordi filmen ble for brutal, pervers, støtende eller for lite opplyst, men noe sier meg at det er en god blanding av alle de faktorene. Jeg håper hvert fall hun var klar for kritikk i denne omgangen, for den kom, og den vil fortsette å komme.

I Norge er vi så heldige at vi har ytringsfrihet noe som gjør at vi både kan synge og mene akkurat hva vi vil, og jeg hadde digga om vi kunne brukt det til å fremme noe positivt og heie, fremfor å dra andre ned. Sophie Elise uttalte seg til Seher.no, at hun kunne valgt å skrive en kronikk, men at hun heller valgte å lage et humoristisk innslag. Jeg tror helt ærlig at hun hadde nådd enda bedre frem ved å skrive en kronikk, sånn for seriøsiteten sin skyld.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Sophie & jeg i møte med Arbeiderpartiet angående psykisk helse hos unge for en tid tilbake.
 

Noen påstår at det burde vært ulovlig å publisere filmer som Sophie Elise nå har gjort, men det blir det samme som å si: Det her liker jeg ikke, så det burde være ulovlig. 

Jeg vil ikke være hårsår og si at suttinga på korset ble for mye for meg (selv om jeg kan forstå at noen finner det støtende), for jeg ser at alt hun gjør i filmen er gjennomtenkt, til tross for at kommentarfeltene mener noe annet. I bunn og grunn så er dette et humoristisk innslag, men om Sophie Elise hadde turt å suge på andre religiøse symboler enn korset tror jeg neppe. Hun forsøker iherdig å fremme et eksempel, og hun har noen gode poenger til tross for at det viser seg at hun har en rekke faktafeil i filmen. 

Jeg stemte for første gang forrige uke, og ved forrige valg i 2013 lot 1 av 3 førstegangsvelgere være å stemme. Jeg forstår at Sophie Elise ikke vil ta et tydelig standpunkt i forhold til hva hun kommer til å stemme i år, men det hadde vært kult med en film som oppfordret oss til hva man burde stemme, fremfor hva man ikke burde stemme. Jeg må innrømme at det var en enorm forvirring før jeg tok mitt endelige valg, og jeg er sikker på at filmen til Sophie Elise vil påvirke mange i min situasjon. 

Så ved spørsmålet om Sophie Elise mobber, så klarer jeg ikke helt å bestemme meg. Men jeg er rimelig sikker på at det ikke er hensikten hennes. 

Filmen forblir en parodi for mange, og jeg tror at Sylvi Listhaug, Siv Jensen og Per Sandberg tar dette med et smil.

For det burde de hvert fall. 

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs 

// Marty

Kjære mamma, jeg er så glad for at du ikke er en av de som kaller andre for horer i kommentarfeltet. Jeg er så glad for at du forstår at det ligger mer bak alle artiklene i media, og at du forstår at det er mennesker det er snakk om. 

Kjære pappa, jeg er så glad for at du ikke er en av de som skriver at noen ikke fortjener retten på barna sine i kommentarfeltene. Jeg er så glad for at du forstår at man kun får innsyn i en liten del av en hverdag på nettet.

Kjære lillesøster, jeg er så glad for at du ikke er en av de som kaller andre stygge i kommentarfeltene. Jeg er så glad for at du vet bedre enn å rakke ned på andre.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Kjære storebror, jeg er så glad for at du ikke er en av de som sier at noen ikke fortjener å leve i kommentarfeltene. Jeg er så glad for at du vet at det er kriminelt, og forkastelig å si. 

Kjære bestemor, jeg er så glad for at du ikke er en av de som kaller ukjente mennesker for inkompetente og lite verdt i kommentarfeltene. Jeg er så glad for at du ikke dømmer mennesker før du kjenner dem. 

Kjære bestefar, jeg er så glad for at du ikke er en av de som skriver at noen hadde fortjent å blitt skutt av Anders Behring Breivik i kommentarfeltene. Jeg er så glad for at du skjønner hvordan man oppfører seg.

Og til alle dere andre, som skriver at noen ikke fortjener å leve, at noen ikke er verdt noen ting, at noen ser ut som horer eller at noen aldri burde vært fødd. Skammer dere, dere aldri? Slår det ikke dere at ALT dere skriver blir værende for alltid? Forstår dere ikke at barn, barnebarn, søsken, venner og sjefer får med seg dette? Forstår dere ikke at det er mennesker dere snakker om? 

Hva gjør at noen av oss tillater oss å sjikanere og rakke ned på andre i offentligheten? Hva gjør at noen av oss syntes det er helt greit å sitte bak tastaturet vårt hjemme, og vurdere hvor vidt en person er verdig til å leve? 

Jeg ønsker å fortelle en historie fra det virkelige livet, du vet, det som ikke hender bak skjermen, og prøv å sette deg inn i situasjonen: 

Forestill deg at du kommer på jobb en tidlig morgen. I garderoben henger alle jakkene sine langt borte fra din, slik at din blir hengende for seg selv. Ingen ser deg når du kommer, og ingen sier hei. Hvis du sier hei, får du ikke noe svar annet enn at noen himler med øynene. Rundt møte bordet sitter det noen og snakker om helgens festligheter og ler. De snakker om lønningspilsen som var etter jobben på fredagen, den som du fikk med deg etter at noen av kollegaene dine postet det på Facebook, og du minnes at det er akkurat det som skjedde ved forrige lønningspils også. Du gruer deg til lunsjen, for du vet at alle da kommer til og samles, og at du kommer til å bli sittende alene. Den første mailen som møter deg er svaret fra en av kollegaene dine i forbindelse med oppgaven du brukte hele forrige uke på. I den står det bare “kan du ikke bedre enn det?”. 

I følge Udir svarte 69,3 % av norske elever i 2016 at de har blitt kalt stygge ting og ertet på nett. 40,5 % svarer at det har blitt spredt ting på nettet som har såret dem. 38 % svarer at de har blitt holdt utenfor og baksnakket. Halvparten av elvene som blir mobbet digitalt, opplever også tradisjonell mobbing. 

Som du ser er mobbing et stort problem i dagens samfunn, og vi voksne er nødt til å gå foran som gode forbilder. Vi er ikke gode forbilder når vi rakker ned på ukjente mennesker i kommentarfeltene eller når vi forteller åpenlyst om hvor håpløse noen er. 

Vi trenger empati, forståelse og omsorg. Vi trenger forståelse for at vi er forskjellig og vi trenger forståelse for at vi ikke alltid har rett. Vi kan jo stille oss selv spørsmålet om hvordan vi hadde følt oss hvis det var oss i historien over. 
 

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs 
 

Edit: Dette er skrevet i frustrasjon etter kommentarene som har kommet etter at Anna Rasmussen trakk seg fra Skal Vi Danse. 

Bilde: Siri Granheim

// Marty

For min del, er det ingen unnskyldning at motivasjonen til å endre på utseende er usikkerhet eller at man ikke er fornøyd med seg selv. For hvis jeg hadde valgt å forstørre leppene mine, hadde jeg indirekte sagt at jeg syntes det er greit at slike inngrep normaliseres. Jeg hadde altså indirekte sagt at det er greit å ikke være fornøyd med seg selv. 

Jeg følger per dags dato 695 mennesker på Instagram. Jeg har ikke tall på hvor mange av disse som faktisk endrer på utseende, og jeg har heller ikke tall på hvor mange ganger i uka jeg blir eksponert for annonser som frister med tilbud på sprøytestikk og fettsuging. 

Selv har jeg mange venner og bekjente som velger å endre på utseende. For min del har ikke dette noen ting å si for deres verdi som menneske. For de er like ålreite å se på film med eller shoppe med, selv om de har fylt leppene sine eller hevet kinnbena sine, noe som betyr at de var like ålreite før de gjorde det også. Selv har jeg bestemt meg for at jeg aldri skal rose en venninne som har forandret på utseende sitt, og det kommer mest av alt fordi plastisk kirurgi og medisinske inngrep stort sett er overfladisk og unødvendig. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Men. Jeg har ofte stilt meg selv spørsmålet. Hvilket budskap sender egentlig en person som føler et behov for å fikse på sitt eget utseende? 

Hvis jeg hadde valgt å gått for å forstørre, eller for så vidt minske noe med mitt eget utseende hadde jeg indirekte sagt at jeg ønsket å støtte industrien og fokuset. Samtidig hadde jeg bidratt til at min lillesøster, mine kusiner og mine fremtidige barn vokser opp til å tro at det er helt normalt, og ikke minst at det er greit. Aka at det er greit å ikke være fornøyd med seg selv.

Jeg har ofte tenkt på hva jeg ville sagt til mine fremtidige barn hvis jeg hadde endret på utseende mitt. For jeg kunne jo ikke sagt at de er fine som de er, og at de skulle elsket den versjonen som jeg selv ikke hadde klart å elske. 

Hver gang dette temaet kommer på banen så er det noen som har utført en, eller flere behandlinger som kommer på banen. De forklarer seg og forsvarer seg, og alle som har gjort det samme trykker “liker” for å støtte opp under dette. Men hvis man virkelig står for at man blir lykkeligere og vakrere av å endre på eget utseende burde man ikke trenge å forsvare seg. Man burde heller ikke ha et behov for å forsvare seg hvis man klarer å støtte opp under at datteren sin en gang kommer å sier at hun vil endre på utseende sitt. 

Det er viktig for meg å understreke at man ikke er et dårligere menneske fordi man ønsker å endre på sitt eget utseende. Men, man har heller ikke lov til å fraskrive seg ansvaret man har. For hver gang vi legger oss under kniven sier vi at det er greit. Samtidig gjøres det så generasjonene som kommer etter oss får et enda større press og en enda større usikkerhet.

Det er jo ironisk. For de største ofrene av kropps- og skjønnhetspresset, har blitt idealer. Og i disse dager så ser vi at vi har større problemer enn at leppene våre er litt smale, eller at rumpa vår er litt flat. 

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs 

// Marty

I dag morges sto jeg bak en liten gutt og moren hans på butikken. Jeg hadde på meg min mørke joggedress, og jeg hadde tredd hetta over hodet. Jeg bor per dags dato i Sverige, men bemerket med en gang at gutten foran meg snakket norsk. Gutten stirret lenge på meg, før han helt ut av det blå spurte: “Er du terrorist?”. En times tid senere ble jeg tagget i denne statusen til moren. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Terroren i Barcelona ryster oss alle. Og ikke bare oss ungdommer eller oss voksne. Den ryster barna også, som hører mamma og pappa snakke om hat, død og terror. Barna får med seg klipp på TV, de får med seg ord på radioen og de får med seg mer enn vi tror, og terror er skummelt – Og jeg vil tørre å påstå at de fortjener å vite. De fortjener å vite at de er trygge, at de blir passet på og at de er gode mennesker. Fantasien er ofte verre enn virkeligheten, og det er tøffere å finne ut av hva en terrorist er selv, enn at mamma forsøker å forklare. 

Redd Barna har en liste med gode råd til deg som enda ikke har forsøkt å forklare. 

1. Snakk med barna om hva de har sett og hørt

Det er viktig å snakke med barna om hva de har sett og hørt. Bilder og lyd er overalt på nettet, i radio og på TV. Barna får også med seg at de voksne snakker om hva som har skjedd. Bildene på nett og TV kan virke forvirrende og skremmende på barn. Barna som er rundt seks-syv år har en forståelse av at man kan dø. Voldsomme bilder kan gjøre dem utrygge og lei seg. Noen barn forstår ikke at det er de samme bildene som blir vist flere ganger, de tror at angrepene skjer om og om igjen.
Med større barn som selv er interessert i å følge med, så kan foreldrene se nyhetene sammen med dem. Med mindre barn anbefaler vi å se på Supernytt på NRK, som velger ut bilder og vinkling på sine forklaringer til barna. Det er viktig å sette av god tid til å snakke om hva dere ser på nyhetene. Ikke la yngre barn se på nyheter alene.

2. Lytt grundig til barna

Barns forståelse kommer an på deres alder, og om de tidligere har sett og hørt om lignende hendelser. Før du svarer på spørsmål fra barna, bør du ha et godt bilde av hva de forstår, og hva som er bakgrunnen for spørsmålene deres. Snakk med barna og prøv å gi dem en grunnleggende forståelse som passer til alderen de er i. Små barn trenger ikke lange tekniske forklaringer. Kanskje de spør om hva en bombe er, eller hva terror betyr. Prøv å forklare det med enkle ord som små barn skjønner. Si f.eks at selv om noen voksne tror at de har rett til å drepe andre, så gjelder ikke det for alle voksne. Og at dere som foreldre passer på barna.

De større barna og tenåringene har sikkert sett bilder og videoklipp på nettet eller på TV. Snakk med dem om hva de har sett og hørt. Bryt tausheten. Vær ærlig, og husk at det noen ganger er helt OK å si til større barn at du selv heller ikke forstår at noen mennesker kan begå terrorhandlinger. Det er ikke alt vi kan forstå, men vi kan snakke om alt. 

3. Gi barna trygghet

Fortell barna at det blir gjort alt for å beskytte de barna og voksne som er direkte berørt av situasjonen. Si til barna at politiet og dere foreldre vil gjøre alt for å beskytte dem hvis noe lignende skjer i Norge.

 4. Vær åpen

Barn opplever ikke det som skjer på samme måte som voksne. Yngre barn er i høy grad avhengig av at voksne tolker og forklarer hendelsene for dem. Større barn og tenåringer kan få informasjon fra ulike kilder, kanskje er ikke alle kildene like troverdige. Selv om tenåringer tilsynelatende har en større forståelsesevne, så trenger også de ekstra oppmerksomhet og hjelp til å forstå hva som skjer. Husk at ikke alle barn blir påvirket av nyhetene. Det betyr ikke at de mangler empati.

5. Gi barna håp

Det er fint både for barn og voksne å få høre at alt kan bli bra igjen. Fortell barna at det finnes mennesker som hjelper og gjør alt de kan for at livet skal bli normalt igjen. Leger og sykepleiere tar seg av de skadede og syke, og politiet gjør en ekstra innsats for at dette ikke skal skje igjen. Mange er ute og reiser eller på ferie i andre land nå. Si at i mange land er det ekstra politi og sikkerhet på flyplassene og ved grensene for å passe på dere.

6. Vis medfølelse

Barn kan få en følelse av kontroll, trygghet og empati ved å støtte eller hjelpe andre. Ved katastrofer og andre voldsomme hendelser i mediene kan det hjelpe at voksne, f. eks sammen med barna, viser sin medfølelse gjennom sosiale medier, eller ved støtte – og minnemarkeringer. De fleste barn synes det er fint å være med på dette.

Terror angår oss alle, og vi bekjemper den med åpenhet og kjærlighet. 

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs 
 

// Marty

I går viste motemagasinet Costume frem coveret sitt for septemberutgaven, der Iman Meskini kjent som Sana fra SKAM pryder forsiden. Forsiden er historisk fordi det er første gang i Norge en kvinne er avbildet med hijab på forsiden av et magasin, og jeg jubler! Jeg jubler fordi Iman Meskini er en vakker, talentfull, ung og dyktig dame, så selvfølgelig skal hun også få være på forsiden av et magasin! Norge er heldig som har en rollemodell som henne, og ikke fordi hun bruker hijab, men fordi hun symboliserer en sterk og selvstendig kvinne. 

Forsiden har skapt mange reaksjoner. Blant annet har flere ropt høyt hvor håpløst det er at Costume velger å fronte hijab, og det gjør meg trist. For denne forsiden handler ikke kun om hijab, og at det er kun det mange av oss evner å se er synd. Iman Meskini sin skjønnhet er nemlig mer enn hijaben. Jeg tenker at vi kan velge hvordan vi ønsker å ta det. Jeg velger å hylle det, fordi det er på tide at alle kvinner får noen å sammenlikne seg med. For magasinforsidene har gjennom alle tider vært preget av vakre, vestlige kvinner, noe som kun gjør det sammenlikningsbart for en viss gruppe.

Jeg er ikke naiv eller håpløs fordi jeg klarer å se hvor positivt det er at man har tatt enda et steg i riktig retning. For mens kommentarfeltene som for det meste består av mennesker som kommer fra en eldre generasjon enn meg raser, forteller Meskini åpenhjertelig om sin religion og tro, og hvem av oss vet egentlig best? Jeg sier ikke at jeg forstår alt ved Islam eller at jeg kan sette meg inn i alt ved Meskini sin tro, men jeg sier at det er viktig med ledene forbilder som henne fordi hun representerer en annen side av mangfoldet vårt. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

I bunn og grunn er dette bare et plagg, og det er synd at så mange glemmer å se kvinnen som representerer den. For det er ikke hijaben som er i fokus, det er to vakre øyne og et vellykket smil. 

“Muslimske jenter fortjener og de trenger forbilder på lik linje som meg”

Samtidig som denne forsiden kommer på trykk blir NRK klaget inn til Likestillingsombudet for religiøs diskriminering. Dette er på bakgrunn av at NRK i 2013 nektet har NRK-programleder Siv Kristin Sællmann å bruke kors på TV, samtidig som de nå støtter opp under bruken av hijab. Jeg er for så vidt helt enig i at dette muligens blir dobbelt moralsk og feil av NRK, spesielt når kors har vært, og til dels fortsatt er et viktig symbol for oss nordmenn. Det er fullt mulig det er kontroversielt å si det, men hijaben og korset er begge et symbol på en religiøs overbevisning – Og er det ene mer greit enn det andre? 

Forsiden til Costume er historisk, og det er muligens en av våre viktigste forsider. Noen vil nok påstå at den representerer Islam, og at Costume velger å støtte Islam. Jeg vil påstå at Costume gjennom denne forsiden velger å representerer mangfold, og det er både viktig, riktig og nødvendig. Vi hyller til stadighet mangfoldet av kropp og fasonger, og jeg syntes dermed vi skal hylle bruken av hijab på lik linje som vi gjør med kropper og fasonger. Det er muligens kontroversielt, men med våre vestlige holdninger om at hijab er påtvunget og et negativt plagg syntes jeg det er fabelaktig at noen går frem og viser at muslimske, troende og hijab-bærende kvinner kan gjøre akkurat det samme som det jeg kan. Uten å la seg stoppe av verken religion eller tro. 

Muslimske jenter fortjener, og de trenger forbilder på lik linje som meg. Hvorvidt hijab er en viktig del av troen eller ei, tror jeg at vi kan diskutere til evig tid, men ikke på bekostning av unge, muslimske jenter sine drømmer og jobber, forbilder eller idealer. 

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs 

// Marty

Det er noe helt spesielt med den første gangen, og jeg skal innrømme at jeg var sikkelig spent. Det har vært snakket mye om hvordan det er, og føles, så forventningene var skyhøye. Hva skulle jeg gjøre? Hvordan skulle det være? Hva om jeg gjorde noe feil? Hva om det ikke gikk som jeg håpte? Følelsene bød på et fullstendig kaos og tankene var mange. For ikke å snakke om spørsmålene! For hva om jeg tok et dårlig valg?
Min første gang skjedde i det ganske så nyoppussede biblioteket i kommunenen. Biblioteket som er sikkelig kommunegrått, men hyggelig. Jeg gikk lenge å tenkte på hvem jeg skulle velge, og følte at jeg var nødt til å velge riktig i og med at det var første gang. Skulle jeg velge han som garanterte at jeg skulle få en fin fremtid, eller han som ville at jeg skulle få bedre økonomi? Eller kanskje jeg skulle velge hun som lovte meg at hun skulle fortsette å jobbe for likestilling og like rettigheter? Jeg gikk lenge å vurderte om jeg bare skulle konsentrere meg om utseende. Hvem som var kjekkest, penest eller den som så snillest ut. Jeg rådførte meg mye med foreldrene mine før det skjedde, mest fordi jeg visste at de hadde gjort det før og fordi jeg håpte at de kunne komme med noen tips. Det gjorde de også. Utrolig nok så hjalp det litt, men jeg lot meg ikke påvirke av de – Og jeg følte meg ganske så selvstendig der og da. For ikke å snakke om voksen. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

I går stemte jeg for første gang. Jeg har virkelig forsøkt å sette meg inn i hva de forskjellige partiene står for, og jeg har tatt haugevis av partitester. Jeg husker godt når jeg var yngre og fikk lov til å være med mamma og pappa å stemme, så jeg syntes det å endelig få lov til å stemme selv var sikkelig kult. Hvis jeg skal være helt ærlig så ser jeg nesten på det å stemme som en borgerplikt. Jeg har tenkt tanken på at min ene stemme ikke har noen ting å si, men det er faktisk viktig at vi bruker stemmeretten vår. Jeg velger å stemme fordi jeg er takknemlig for at jeg får lov til å være med å påvirke. Jeg syntes det er viktig å engasjere seg fremfor å klage på alt som er dårlig. Både du og jeg kan påvirke samfunnet, og ikke bare nå, men for fremtidige generasjoner. 

Vi har hvert fall ikke lov til å klage over utfallet, hvis vi ikke stepper opp, svetter litt på ryggen og bruker den stemmeretten som vi er så heldige å ha! 

Det er ikke kult å ikke ha gjort det, så godt valg og lykke til. 

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs 

// Marty

I helgen har det vært populært å sette “♥” i Facebook-statusen sin. Noen har også skrevet at “Jeg ble stoppet av politiet i en fartskontroll, men jeg blottet puppene og kom meg unna”. Hvis du ikke har skjønt bæret av hva det har dreid seg om, eller ikke har fått haugevis av meldinger i innboksen – Så er dette en form for å minne på oss kvinner om brystkreft. Jeg anser det nesten som er kjærlighetserklæring mellom oss kvinner, og bemerker at dette er noe som skal være topphemmelig for alle menn. 

Etter at jeg hadde fått min tidene melding på lørdag kveld, og enda ikke hadde plassert dette hjertet i statusen min, fikk jeg melding fra en av avsenderne som lurte på hvorfor jeg ikke ville delta på dette. Først følte jeg meg litt ukomfortabel, for hvem vil vel ikke sette fokus på kreft og hvem vil vel ikke være med å støtte? Sannheten er at jeg ikke gadd, mest fordi det i mine øyne er totalt unødvendig. Jeg valgte heller ikke å svare henne noe ytterligere, annet enn å sende kontonummeret til kreftforeningen. Jeg fikk ikke svar. 

For til du som spurte meg:

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg syntes det er flott at du støttet kreftarbeidet. Jeg er også rimelig sikker på at det finnes kreftsyke som anser disse statusene som en støtte, og at noen av disse er takknemlige for alle statusene du skriver om dette i løpet av året. Statusene i form av hjerter, nakenvitser og puppestunt. Men. Har du økt din egen bevissthet rundt brystkreft? Har du dratt på mammografi så ofte som du burde? Sjekker du brystene dine for kuler? Har du donert penger til kreftforskningen? Eller forblir disse lekene og statusene med hjerter og tall? Uten at vi oppnår noe? 

Disse meldingene skal bare gå mellom oss kvinner, og det er for så vidt greit. Men det hadde vel vært en idé å inkludert mannfolka? For brystkreft er ikke noe som rammer bare oss kvinner. Jo, tenker du sikkert nå. Men hva med ektefeller, barnebarn, fettere, onkler og sønner? 

Når vi skriver “Roma i 27 uker”, for å lage mer fokus på brystkreft, vil jeg tørre å påstå at vi har satt i gang en lek. Og kreft er ingen lek. Jeg finner nemlig ikke brystkreft, eller kreft i seg selv som morsomt. Under noen omstendigheter. 

Jeg er den prosenten som ikke “tør” å sette dette i min status. Men jeg er en del av den prosentandelen som er utsatt for brystkreft, enten i form at jeg en gang får det, eller noen som jeg er glad i. Når det skjer vil jeg mye heller at folk har brukt tid og ressurser på å hjelpe, støtte og bidra. For vi redder ingen liv ved å sette hjerter i statusen vår. Men vi kan redde liv ved å dra å sjekke oss, oppfordre de vi er glade i til å sjekke seg og bruke to minutter foran speilet, for å sjekke at alt kjennes ut som det skal.  

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs 

// Marty