“Mamma til Michelle er ubrukelig”

Kjære mamma, jeg er så glad for at du ikke er en av de som kaller andre for horer i kommentarfeltet. Jeg er så glad for at du forstår at det ligger mer bak alle artiklene i media, og at du forstår at det er mennesker det er snakk om. 

Kjære pappa, jeg er så glad for at du ikke er en av de som skriver at noen ikke fortjener retten på barna sine i kommentarfeltene. Jeg er så glad for at du forstår at man kun får innsyn i en liten del av en hverdag på nettet.

Kjære lillesøster, jeg er så glad for at du ikke er en av de som kaller andre stygge i kommentarfeltene. Jeg er så glad for at du vet bedre enn å rakke ned på andre.

Annonsørinnhold

Topp 50 geniale, nyttige og morsomme duppeditter

Kjære storebror, jeg er så glad for at du ikke er en av de som sier at noen ikke fortjener å leve i kommentarfeltene. Jeg er så glad for at du vet at det er kriminelt, og forkastelig å si. 

Kjære bestemor, jeg er så glad for at du ikke er en av de som kaller ukjente mennesker for inkompetente og lite verdt i kommentarfeltene. Jeg er så glad for at du ikke dømmer mennesker før du kjenner dem. 

Kjære bestefar, jeg er så glad for at du ikke er en av de som skriver at noen hadde fortjent å blitt skutt av Anders Behring Breivik i kommentarfeltene. Jeg er så glad for at du skjønner hvordan man oppfører seg.

Og til alle dere andre, som skriver at noen ikke fortjener å leve, at noen ikke er verdt noen ting, at noen ser ut som horer eller at noen aldri burde vært fødd. Skammer dere, dere aldri? Slår det ikke dere at ALT dere skriver blir værende for alltid? Forstår dere ikke at barn, barnebarn, søsken, venner og sjefer får med seg dette? Forstår dere ikke at det er mennesker dere snakker om? 

Hva gjør at noen av oss tillater oss å sjikanere og rakke ned på andre i offentligheten? Hva gjør at noen av oss syntes det er helt greit å sitte bak tastaturet vårt hjemme, og vurdere hvor vidt en person er verdig til å leve? 

Jeg ønsker å fortelle en historie fra det virkelige livet, du vet, det som ikke hender bak skjermen, og prøv å sette deg inn i situasjonen: 

Forestill deg at du kommer på jobb en tidlig morgen. I garderoben henger alle jakkene sine langt borte fra din, slik at din blir hengende for seg selv. Ingen ser deg når du kommer, og ingen sier hei. Hvis du sier hei, får du ikke noe svar annet enn at noen himler med øynene. Rundt møte bordet sitter det noen og snakker om helgens festligheter og ler. De snakker om lønningspilsen som var etter jobben på fredagen, den som du fikk med deg etter at noen av kollegaene dine postet det på Facebook, og du minnes at det er akkurat det som skjedde ved forrige lønningspils også. Du gruer deg til lunsjen, for du vet at alle da kommer til og samles, og at du kommer til å bli sittende alene. Den første mailen som møter deg er svaret fra en av kollegaene dine i forbindelse med oppgaven du brukte hele forrige uke på. I den står det bare “kan du ikke bedre enn det?”. 

I følge Udir svarte 69,3 % av norske elever i 2016 at de har blitt kalt stygge ting og ertet på nett. 40,5 % svarer at det har blitt spredt ting på nettet som har såret dem. 38 % svarer at de har blitt holdt utenfor og baksnakket. Halvparten av elvene som blir mobbet digitalt, opplever også tradisjonell mobbing. 

Som du ser er mobbing et stort problem i dagens samfunn, og vi voksne er nødt til å gå foran som gode forbilder. Vi er ikke gode forbilder når vi rakker ned på ukjente mennesker i kommentarfeltene eller når vi forteller åpenlyst om hvor håpløse noen er. 

Vi trenger empati, forståelse og omsorg. Vi trenger forståelse for at vi er forskjellig og vi trenger forståelse for at vi ikke alltid har rett. Vi kan jo stille oss selv spørsmålet om hvordan vi hadde følt oss hvis det var oss i historien over. 
 

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs 
 

Edit: Dette er skrevet i frustrasjon etter kommentarene som har kommet etter at Anna Rasmussen trakk seg fra Skal Vi Danse. 

Bilde: Siri Granheim

// Marty