Mammaen min er den tøffeste, sterkeste og beste dama jeg veit om. Ja, og noe av det aller beste med mammaen min er at hun har gitt med to søsken. En lillesøster og en storebror.
En lillesøster som jeg av og til irriterer grønn, som alltid gir meg en klem når jeg behøver det og som alltid får meg til å le.
En storebror som jeg alltid har ville løpe like fort som, som alltid har passet på meg, selv når jeg ikke har visst om det og som aldri er lenger enn en telefonsamtale unna.
Broren min ble født 18.mai 1995 og det var ingen selvfølge at det ville gå bra. Faktisk holdt det på å gå skikkelig gærent. Både med mammaen min og med broren min.
Jeg har den siste måneden fulgt Bunadsgeriljaen tett.
Bundasgeriljaen er en tverrpolitisk folkebevegelse som kjemper for nærhet til et trygt fødetilbud for alle i hele landet. Jeg har fulgt sterke damer som har brukt stemmen sin til å rope høyt, jeg har fullt tøffe mannfolk som har hivd seg med i kampen og jeg har fulgt en folkebevegelse som gir meg gåsehud. Den gjør meg skikkelig stolt.
Med stor sannsynlighet vil jeg også trenge ekstra hjelp og kompetanse den dagen jeg kanskje er så heldig å få barn. Jeg veit det. Jeg veit at det den 18.mai 1995 kunne ha gått så galt at verken lillesøster min, jeg, storebroren min eller mamma kunne vært.
På grunn av en fødsel som egentlig burde være det tryggeste og fineste i verden. Jeg har lært at vi er nødt til å tilby gode fødetilbud for alle, at vi er nødt til å tilby god oppfølging til alle og vi er nødt til å tilby god nok kompetanse til alle.
I dag slutter jeg meg til Bunadsgeriljaen på alvor. For nærhet til føden. For trygghet til alle. Fordi det er nok nå.
Takk til alle som bruker stemmen sin, makten sin og posisjonen sin! Jeg har troa.
Ja, det blir veldig tydelig når det kommer så nært på, at man kunne vært INGENTING selv pga alt kunne gått galt. Jeg er også født 18. mai…noen år før. På et FØDEHJEM i Drøbak 🙂