Akkurat nå sitter jeg hjemme i sofaen. Ute er det mørkt og på stuebordet foran meg brenner det stearinlys. Jeg har nettopp tatt meg en (uplanlagt) lang dusj, nå skal oppdatere bloggen og så skal jeg se på Sex and The City. Jeg elsker Sex and The City. I dag har jeg vært tung i hodet og i kroppen. Solen gjorde allikevel underverker og jeg la ut på en lang tur i solen, med podkast på øret og snø som knitret under de rosa joggeskoa. Når jeg kom hjem hadde jeg tidenes mest røde kinn og jeg trodde i en times tid at jeg var på hyttetur i min egen leilighet. Jeg ble derfor sittende i superundertøyet, og det er egentlig årsaken til den lange uplanlagte dusjen. Jeg var nemlig iskald etter en time i sofaen med macen i fanget. Kanskje det bare er på Insta det ser hyggelig ut å sette seg ned i superundertøyet rett etter man har gått en lang tur ute i flere minusgrader?
I går var det duket for Vixen Influencer Awards, feber, kleine samtaler, gnagsår, mye latter og rød løper. Jeg var så heldig å bli få sminke og hår ordnet av dyktige Rikke hos Nikita, og jeg følte meg som en prinses… Nei, dronning.
Jeg dro sammen med Camilla og Sølve, og det var superstas! Jeg gikk på rød løper, gjorde noen intervjuer, skravla med forbilder, gamle bekjente og kollegaer, klappet litt på magen til Kristin (tenk at hun skal bli mamma!!!), smugspiste burger midt under utdelingen og dro hjem, skulle steke meg pizza, men sovna. Ja, og midt under alt det der hadde jeg ti minutter på do der jeg hyperventilerte, pustet med magen og ba meg selv skjerpe meg samtidig som jeg fortalte meg selv at dette fikser jeg, men jeg tror kanskje det er vanlig når man er på sånt. For meg er det hvert fall en litt ut av meg sjæl opplevelse, som jeg kaller det og det var nydelig å komme hjem til joggebuksa mi, til tross for at det var en veldig hyggelig kveld!
Forresten. Er det noe jeg har fått MANGE spørsmål om det siste døgnet så er det om jeg har operert puppene mine, fylt inn fett og haugevis av andre forslag, og jeg vil bare si takk til alle som har engasjert seg og lurt på det, men jeg har bare fine pupper og det er greia. Ja, og den ene er litt større enn den andre, men det er ganske normalt og vanlig. Så da har vi fått avklart det.
Nå skal jeg logge av og se Sex and The City. I morgen har jeg bursdag! 21, wow. Ta vare på dere selv! <3
// Marty
Gratulerer med morgendagen.
Tusen takk <3
Gratulerer med dagen!
Jeg har hatt lyst til å skrive til deg i et par dager nå. Jeg vil være anonym, for jeg vet hvem både du og C er, og sannsynligheten for at dere vet hvem jeg er, er jo ganske stor. Vi har jo tross alt vært på samme sted til samme tid rimelig mange ganger, og jeg er eksen til kompisen til C.
Grunnen til at jeg vil skrive til deg er fordi jeg vet du har opplevd det samme. Jeg vet du er en klok dame, og jeg trenger råd. Det er ikke sikkert du har noen, men jeg er desperat.
På fredag (11.01) ble jeg overfalt av en mann, på vei hjem fra butikken. Det skjedde så fort og det kom så brått på, at jeg nesten har lurt på om det virkelig skjedde. Men så ser jeg på kroppen min og snakker med mine nærmeste, og innser at joda – det skjedde faktisk. Det var mørkt, han gikk i mørke klær og det skjedde som sagt så fort at jeg ikke husker noe som helst av hvordan mannen så ut. Det var ingen i nærheten og er heller ikke overvåkningskamera der det skjedde. Av den grunn har jeg ikke anmeldt.
Jeg går nå på tærne. Jeg takler ikke mørket, vil ikke ut aleine, skvetter av alt, gråter ukontrollert ofte uten å vite hvorfor og jeg har helt sinnsyke mareritt. Jeg bor på en liten plass, og med tanke på at jeg ikke vet hvem det er er tanken på akkurat det veldig skummel. Tenk om det er mannen bak kassa på butikken? Tenk om det er mannen som går foran meg med 3 små barn? Det vet jeg ikke, og det vil jeg nok heller ikke få vite. Det er både vondt og godt, om du skjønner?
Men altså, jeg har blitt så forbanna paranoid! Jeg føler ikke at noen forstår eller at jeg har noen jeg kan snakke med. For hva hjelper vel det da? Og snakke med noen, mener jeg. Snakke med noen og føle at de ikke forstår? Da føler man seg jo bare enda mer ensom og enda mer gal!
Hva gjorde du? Hva hjalp deg?.. Reagerte du på samme måte? Ingen hendelser er helt like, og reaksjonen til folk er forskjellig. Jeg trenger bare å føle meg litt mindre alene i alt dette kaoset
Hei, tusen takk og sorry for litt sent svar <3
Uff. Jeg er skikkelig lei meg for at du måtte oppleve det og for at du har det sånn som du har det – det fortjener ingen. Jeg tror det er viktig å prate med noen, enten om det er noen du stoler på eller en som er profesjonell. Det tok lang tid før jeg sluttet å være konstant redd og det er en prosess, og det tar tid. Jeg tror det er viktig å være i trygge situasjoner og ta små steg. Det er greit at du er redd, men ikke la redselen ta over livet ditt. Gi det tid, snakk med noen og ta små steg – Det er egentlig mine beste råd <3 Jeg sender deg en stor klem og masse kjærlighet. Og? Du er overhode ikke alene.
Hvor er genseren fra? Den var nyyyydelig
Ææææh, hvem av dem??? <3
Så flott du var på Vixen! All kred til både sminke, hår og antrekk… Men tipper det var deilig å komme hjem etter en slik dag, ja! 😉
<3<3