Av og til lurer jeg på om vi har mistet all sans for humor. Skal vi reagere og bli sinte for alt, eller skal vi posisjonere sinne vårt ut der det trengs? Skal det ikke lenger være lov å dra en spøk, uten at det blir oppfattet feil eller vondt ment? 

Forrige uke skrev jeg innlegget «når kjæresten skal på lønningspils». Innlegget var ment som et festlig innslag en fredag ettermiddag og det lå enormt mye humor i det. Og jeg må ærlig innrømme at jeg lar meg fascinere over at folk er nødt til å blande feminisme, kjønnsdiskriminering og kvinnesyn med en gang man setter noe på spissen. KUN for å være festlig.

Har det norske folk mistet ALL sans for humor?

For en tid tilbake måtte kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen legge seg flat etter at han i et privat bursdagsselskap hadde tullet med at man skulle kalle det ene laget i quizkonkurransen for “Hvit makt”. De fikk poeng for å lage lagnavn først og de fikk utdelt hvite bånd. Flere var enige at dette var rasistisk, mens mange var enige i at vi muligens har blitt litt for hårsåre. 

På fredagskvelden satt jeg i sofaen med familien og ble plutselig parodiert på TV 2. Det var en scene fra dokumentarserien «Sykt Perfekt» jeg var med i for en tid tilbake, og det var hysterisk morsomt. Jeg kunne antakeligvis slått i bordet og blitt forbanna på at «Sølvrekka» gjorde narr av noe jeg hadde sagt og gjort, men jeg valgte heller å la det være morsomt. For vi kan ikke være så hårsåre at vi er redde for å gå fremover. 

Det er mye vi ikke skal tulle med, og det finnes en balansegang. Men samtidig er humor med på å håndtere mye. Både stress, dårlige opplevelser og dårlig stemning. For ikke å snakke om for å sette i gang latteren i en bursdagsfeiring. Humor kan være giftig, men vi må ikke bli så seriøse at vi lar det bli for giftig for oss. Vi kan ikke la humor bli så farlig at vi ikke kan dra en fleip, sette noe på spissen eller tulle med kollegaene. 

Det virker som vi har fått et samfunn der folk står opp hver morgen og tenker på: «Av hva, eller på vegne av hvem, kan jeg bli krenket i dag?». Det finnes mange voktere, og disse har i oppgave å ta de som ler, fleiper og tuller med ting de mener at ikke skal tulles med. Men blir disse aldri slitne? 

Jeg blir hvert fall det. Jeg blir sliten hvis ikke vi skal kunne tulle med kulturforskjeller, festlige utsagn på TV eller såre hendelser. Jeg blir sliten hvis man hele tiden skal være redd for å si noe feil! 

Generasjonen min må passe seg så vi ikke blir generasjon alvor. Generasjon “det er ikke lov å kødde». Humor er fantastisk, og en god latter forlenger livet. 

Det er mye vi kan bruke sinnet vårt på. Vi kan blant annet bruke sinnet vårt på at 1 av 10 norske kvinner er voldtatt, at 59 mennesker ble skutt og drept i Las Vegas nylig og at små barn blir drept i Nigeria fordi de er annerledes. I stedet for å ødelegge en god latter. 

 

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs 

// Marty

 

Solen skinner, det er fredag og jeg føler meg fin. Er det egentlig lov å si at jeg føler meg fin? Hmm. Egentlig spiller det ingen rolle, for jeg gjør det uansett. Akkurat nå er jeg på vei fra kontoret hos Nettavisen. Jeg har hengt der med Anne-Brith i dag, og det er alltid inspirerende og lærerikt. De som følger enten hun eller meg har antakeligvis fått med seg at vi har møttes en del den siste tiden! Vi samarbeider rett og slett veldig godt, og hun har så mye kunnskap. Det er så godt å treffe mennesker som kan gi meg litt innputt og ikke minst lære meg noe. 


Throwback til Barcelona

Når jeg er i Sverige blir det ofte litt lengre morgninger, mye jobbing ved kjøkkenbordet og litt humpete dager. Det er helt fantastisk, for jeg slapper av på en helt annen måte når jeg er der. Samtidig er det veldig godt og ha litt struktur på livet mitt når jeg er hjemme i Oslo. Jeg tror faktisk jeg hadde flydd på veggen hvis jeg kun skulle gått hjemme og kun hatt kjøkkenbordet som kontor. Jeg tror jeg er ganske flink til å ha hjemmekontor, og jeg tror det handler om at man faktisk må stålsette seg litt. Men til tross for at jeg tror at jeg er ganske strukturert, så er det veldig lett å henge opp en klesvask, lage ekstra god lunsj og surre. Spesielt når C ofte er hjemme på dagtid! 

Nå er planen å spise litt med Grunde på Aker Brygge før jeg skal hjemme for og henge med familien hjemme. Lillesøster og pappa kommer hjem fra Barcelona idag, og jeg er så misunnelig på dem! Hvor digg hadde det ikke vært med en tur til selveste Barcelona nå? Strender, sol og varme. Aaaah. Jaja, det er heldigvis ikke så verst her hjemme heller. 

Jeg håper dere har en helt fantastisk fredag!

xx

// Marty

1. Jeg elsker Paprika Potetgull! Maarud så klart. 

2. Jeg er redd for hunder. Jeg har full forståelse for at folk digger hunder, men personlig blir jeg ofte ordentlig redd! Ikke alle så klart, men hvis jeg møter en hund når jeg er ute og trener så liker jeg det sikkelig dårlig hvis den bjeffer eller kommer bort. 

3. Jeg hater å legge meg. Det beste jeg vet er å sitte oppe til langt på natt. Gjerne alene, eller med noen jeg er glad i å bare skravle. Sitter jeg alene er det super digg å se en film, surre på macen, spise digg eller høre på musikk. 

4. Litt motsiende til forrige punkt kanskje… Men jeg elsker å få mest mulig ut av dagen, som gjør at jeg liker å stå opp tidlig. 

5. Jeg digger ishockey! Jeg syntes det er sikkelig kult. Mange tror jo at dette er på grunn av Christian, men jeg har sett på hockey lenge før jeg møtte han. Jeg anbefaler alle som ikke har sett en hockeykamp om å se det med en eneste gang, det er super gøy! Si i fra hvis du vil være med en dag ;);)

6. Jeg har alltid likt å henge med gutta, og har ofte valgt det fremfor å være med jenter. Jeg har alltid syntes at det har blitt så mye drama og krangling. 

7. Jeg har vært med på å gi ut en CD! Haha, tenk på det. Jeg er totalt tonedøv, så jeg har ikke sunget, spilt eller vært medvirkende sånn. Men jeg har skrevet teksten til en av sangene på CDen. 

8. Jeg trodde ALDRI at jeg skulle klare å få førerkortet. Jeg har vært redd for teoriprøven siden 8.klasse. Det er ikke det at det er noe problem å kjøre bil, det digger jeg, men i mitt hode var det umulig for meg å klare, haha! 

9. Jeg har ridd store deler av livet mitt og omtrent vokst opp i stallen! Jeg savner det sikkelig til tider. 

10. Lillesøsteren min er kanskje min største inspirasjon. Jeg tenker alltid på henne når jeg er deppa, for hun er seriøst ALLTID positiv og glad. Samtidig så kjører hun alltid hardt og tar alt med ett smil. Kul jente! 

xx

 

// Marty

Et lite vink i ettermiddagsrushet

For av digg høstdag. Mamma og jeg er på vei hjem fra Norrköping. Igjen. Herregud så mye pendling det har vært de siste ukene. Jeg kjenner på kroppen at det har vært litt vel mye de to sist månedene, men allikevel så trives jeg så godt med hverdagen min og ikke minst jobben min. Hvis ikke jeg hadde gjort det hadde det nesten vært umulig å reise så mye mellom Norge og Sverige som jeg har gjort i det siste. Jeg skal hjem for å ha en del møter, heie på Grunde i Skal Vi Danse på lørdag og være tilstede under tildelingen av Jenteprisen 2017 (som jeg er SÅÅ himla stolt av å være nominert i). 

Når jeg var yngre klarte jeg så vidt å se ned på gulvet i når vi kjørte uten at jeg kastet opp. Jeg kjenner at jeg er rimelig glad for at jeg ikke blir like fort bilsyk nå lenger, spesielt nå som jeg jobber mye fra bil! Nå skal jeg svare på noen mail, fortsette å høre på Tina Turner, også blogges vi (måtte bare prøve å si det) senere idag. 

// Marty

 

 

I går kjørte jeg forbi den lokale barnehagen i nabolaget der jeg bor i Sverige. Barnehagen bugnet av lekne barn, men jeg bet meg ekstra merke i noen av de. Eller, jentene. De aller fleste jentene hadde nemlig på seg hijab, og jeg har aldri tidligere tatt stilling til om barn burde bruke hijab eller ei. Men i går knøt det seg i magen, og jeg har ikke klart å slutte og tenke på det. Når jeg gikk i barnehagen lånte jeg BH-en til mamma, jeg tok på meg leppestiften til bestemor og jeg hadde huskekonkurranser med gutta. Men mest av alt så var jeg fri. 

For hvorfor skal barn ned i barnehagealder dekke seg til? For å ikke være tiltrekkende? For å representere religionen sin på en god måte? Fordi de er opplært til det? 

For noen dager siden oppfordret Mina Ghabel Lunde feministene til å bli sinte. Hun var selv forbanna og sa blant annet:

“Hvorfor forteller jeg alt dette nå? Fordi jeg er forbanna. Ikke på de som lager rosa ting til jenter. Nei, jeg er dirrende forbanna på de som fyller blogger og aviser med harme over alt fra rosa skolesekker til rosa Lego-brikker, men som aldri sier ett ord om hijaben mange barn bærer. Når jenter som går på barneskolen er tullet inn i et tøystykke som er til for å dekke til en kvinnes skjønnhet og beskytte det fra menns blikk, bør det opprøre alle som er opptatt av jenters likestilling. Alle! Om en rosa matboks eller sparkesykkel prakker kjønnsstereotypier på en seksåring, tør jeg ikke tenke på hva en sømmelig slør gjør.

Men barna med stramme tøystykker på hodet har ikke engasjerte bloggere og feminister som passer på dem og deres framtidsutsikter. De som raser mot rosa prinsessekjoler, raser ikke mot rosa hijab. Selv om hijab, i motsetning til rosa klær, kan hindre fritt valg i alt fra fritidsaktiviteter når man er liten, til livsledsager og karriere når man blir stor.”

Og i dag raser jeg. Faktisk mer enn når jenter blir kledd opp i rosa fordi det er en forventing knyttet til det å være jente. I dag raser jeg, og ikke på grunnlag av fargen på hijaben til jentene i barnehagen. Jeg raser fordi barn ikke skal dekke seg til. På skolen lærte jeg at hijab brukes for å dekke kvinner skjønnhet, sånn at menn ikke skal føle begjær for henne. I mine øyne er hijaben dermed med på å seksualisere barn helt ned i 3 års alderen. 

Jeg er i mot at små jenter skal kles opp i små bikinier og andre «sexy voksenantrekk». I mine øyne hører det rett og slett ikke hjemme. Alle barn skal og burde være invitert til likestillingsfesten, for ved å kle små jenter opp i hijab begrenser man både lek og frihet. 

For et par uker siden uttalte Terje Andersen ved Tøyen skole at «barnehijab er ikke noe problem» og at det er «mest et moteplagg». Men hvis hijab er en motesak, og hvis vi aksepterer at hijab brukes mest fordi det er trendy (av barnehagebarn) så skal jeg herved melde meg direkte ut av mote-Norge, for da vil jeg ikke være med på leken lenger. 

For min del handler ikke dette nødvendigvis om religion. Det handler mest om at barn skal få være barn. De skal ikke være en gjenstand for voksnes begjær, uansett hva slags religion de tilhører.

For barn skal ikke bruke hijab. 
 

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs 

Little girl muffled in a shawl
Licensed from: AndreyKr / yayimages.com

// Marty

Det er sjeldent jeg skriver innlegg i affekt, men nå så må jeg det.

Nylig ble det publisert et innlegg på en blogg der en jente forteller om en voldtekt som har funnet sted for en tid tilbake. I innlegget anklager hun alle hockeygutter for å være dårlig oppdratt og for å være voldtektsmenn. Jenta henviser seg til mødrene til hockeyspillerne, og spesielt i Lørenskog-området. Jenta skriver om både omsorgssvikt, dårlig oppdragelse og dårlige mødre. Bloggeren skriver også at gutter ikke bryr seg om hvor fulle vi jenter er så lenge de får seg noe, etterfulgt av en historie om hva som skjedde. Hun forteller om det hun beskriver som en gruppevoldtekt, der det også ble tatt filmopptak som fortsatt ligger ute på nettet. 

Jeg kjenner til historien, og jeg vet at saken ikke kom lengre enn inn på politistasjonen. Hva som er sant og hva som ikke er sant kan jeg ikke uttale meg om, men jeg klarer ikke å holde munn når denne saken blir snakket om på landets hockeytribuner, hockeyhaller og rundt middagsbordene etter trening. Spesielt ikke når det handler om at alle hockeygutter er voldtektsmenn, for det er ikke annet enn tåpelig og feil. Jeg tviler ikke på at det regjerer mye dårlig holdninger og at det skjer mye rart, men dette handler ikke om hva du driver med på fritiden. Du har nemlig ikke rett til å gjøre hva du vil fordi du spiller hockey! 

Det kan godt hende det er en del hockeyspillere som må ta seg sammen, men det gjelder fotballspillere, ryttere, håndballspillere, studenter, lærere, mammaer og pappaer også. 

Jeg blir ikke annet enn lei meg, for kjæresten min er ingen voldtektsmann. Kompisene hans er ingen voldtektsmenn. Brødrene hans er ingen voldtektsmenn. 

En jobb eller hobby gjør deg ikke til en voldtektsmann. Rævva holdninger og dårlig oppdragelse gjør det. Ikke bland hockey og dritt. 

 

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs 

// Marty 

 

For noen uker siden var fjeset mitt fullt av blåmerker og sår etter at jeg ble overfalt. I dag er det bare noen arr igjen. I dag ser ingen at jeg har det vondt. 

For til tross for at sårene i fjeset har leget er det fortsatt store og åpne sår innvendig. 

Jeg hører ofte folk stille spørsmål om hvorfor andre er så slitne. Jeg har alltid hørt klassevenninner baksnakke andre klassevenninner som har vært mye borte fra skolen. Jeg har alltid hørt gutta i klassen snakke om hvorfor en av de andre gutta ikke deltar i gymtimene. Jeg har alltid hørt folk snakke stygt til en person som opptar et sete på bussen, fremfor å gi det fra seg.

For nei. Det ser ikke ut som jeg har det vondt. Det ser ikke ut som at jeg kriger time for time. Det virker ikke som om at jeg kjemper en kamp. 

På lik linje som man nødvendigvis ikke ser at jenta i klassen har spiseforstyrrelser. Som at man ikke ser at kollegaen går gjennom en skilsmisse. Som at man ikke ser at kompisen blir slått hjemme. 

Her om dagen måtte jeg avlyse en avtale jeg hadde med noen venner av meg, og når hun ene venninnen min skrev at det var så kjedelig at jeg ikke orket å være med om dagen, så stakk det så langt inn i brystet at jeg ikke visste hvordan jeg skulle reagere.

For nei, jeg er ikke lat. Jeg har bare vondt.

For nei, jeg er ikke uinteressert. Hodet vil bare ikke.

For nei, jeg er ikke sur. Kroppen fikser det bare ikke. 

Det er nemlig sant at det er en vanlig påstand å si:

«Å være på kafé og gå turer har hun krefter til, men ikke å jobbe» «Han må bare ta seg sammen, ikke være så lat»

Og det er også sant at vi må slutte å stille spørsmålstegn til hvorfor. Vi må forsøke å vise respekt, forståelse og gi en klem fremfor en kald skulder. Alle mennesker vi møter kjemper en kamp vi ikke vet om. Alle disse kampene er inviduelle og kamper vi som utenomforstående ikke klarer å sette oss inn. 

For når du ser meg så ser du hvordan jeg smiler, hvordan jeg ler og hvordan jeg oppfører meg. Du ser ikke meg når tårene renner i senga om kvelden og når kroppen verker.   

Jeg vet at ting kommer til å bli bedre, men av og til skulle jeg heller ønske at jeg hadde brekt benet fremfor psyken. 

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs 

 

// Marty

 

Jeg fikk nylig denne mailen i innboksen min, og jeg vet ikke om jeg skal le eller om jeg skal gråte. 

Kjære du DAGLIGE LEDER som sendte meg denne.

Jeg har noen ting å si:

Jeg liker julebordsesongen og jeg liker å føle meg fin. Jeg liker også å ta meg godt ut, men det jeg ikke liker er kjipe, hensynsløse bedrifter som oppfordrer meg til å endre på mitt eget utseende, totalt uoppfordra. I mine øyne er dette er ekstremt dårlig form for markedsføring og jeg stiller meg selv spørsmål om dere kun er desperate eller dumme. Dere vet ALDRI hvem som blir mottaker av et slik tilbud, og dere vet heller ikke hvordan jeg håndterer det. Jeg oppfatter det som uetisk og trist at dere ønsker å gå etter unge, sårbare mennesker på denne måten. 

Jeg kan jo også spille dum og spørre hvilke lepper du mener, for jeg er ganske så fornøyd med alle leppene mine. Ingen av disse leppene definerer selvfølelsen min. Ekstremt mange unge jenter er sårbare i et møte meg slik reklame og det eksisterer faktisk et stort nok utseendepress i dagens samfunn. Jeg vil på ingen måte være en fanebærer til at unge jenter skal oppfordres til å endre på sitt eget utseende, ei heller legge muligheter i hendene på dem. 

La oss slippe hensynsløse reklamer i innboksene våre og la oss slippe reklamer for hvordan vi kan forandre utseende vårt i feeden på Instagram (Som jeg har sett at dere gjør).

I mine øyne blir det like dumt som at jeg skulle sendt dere en mail der jeg hadde skrevet: 

“Hei, jeg har nettopp utviklet en ekstremt effektiv penispumpe, vil du prøve den ut gratis mot at du reklamerer for den?
Vi vet jo hvor underlegen dere mannfolk føler dere når tissen er for liten.”

Skam dere og la folk få feire julebord AKKURAT slik de er. 
 

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs 

// Marty

Gjesteinnlegg fra Christian

Kjære Ikea. Dama mi har klikka! I dag har vi gått i timesvis rundt hos dere, og hun føler seg litt vel hjemme… HVORFOR må dere har så interessante og levende utstillinger? Hun skal jo ha absolutt alt, og alt må testes… 

HVA gjør jeg?

Først startet hun med å dusje hos dere. Den var hun ekstremt fornøyd med, til tross for at hun ikke helt likte dusjforhenget. 

Deretter inviterte hun meg med…

Hun var også nødt til å teste et av toalettene deres… Hun syntes forresten at badet hadde en fin størrelse, så det er skrevet opp på ønskelista. 

Hun likte kontorene deres veldig godt og benyttet muligheten til å svare på noen mail…

Hun har også begynt å forberede middagen, og hun har funnet ut at dette ikke var drømmekjøkkenet allikevel. (Beklager at hun ikke tok av seg skoa når hun var på kjøkkenet)

Og nå har hun funnet seg så godt til rette i senga at hun nekter å dra hjem. 

HVA GJØR JEG? 

Jeg har nemlig veldig lyst til å rekke en kamp på TV som begynner snart, og jeg er møkklei for lengst. 

Hvis du er mann og har opplevd at dama blir til et IKEA-monster tar jeg gledelig i mot tips.

 

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs 

// Marty

 

 

“Trusemannen” er dømt for flere hundre tilfeller av seksualiserte, plagsomme meldinger til unge jenter – men politiet klarer ikke stoppe ham. Det er politiet i Buskerud som er ansvarlig for å stoppe mannens kriminelle adferd, men de er maktesløse. Cirka annenhvert år blir mannen dømt, soner, og kommer ut, for så umiddelbart gå igang igjen. 

Og nå er i han i gang igjen. 

Jeg skrev om “Trusemannen” tidligere i år, og jeg ga da tydelig uttrykk for at jeg syntes svært lite om å få slike meldinger. Skremmende nok var det mange som forsvarte mannen, og skrev at man aldri måtte svare når man fikk disse meldingene, at man bare skulle sende han noen truser, at det bare er å bytte telefonnummer og at det var synd på mannen. Men jeg kan ikke fatte og begripe at man som ung jente og kvinne må finne seg i at noen gjentatte ganger sender plagsomme og trakasserende meldinger? 

Det er faktisk ikke min skyld at mannen sender meg meldinger. 

Man kan heller ikke oppfordre unge jenter og kvinner til å sende truser for å hjelpe en lett psykisk utvikletshemmet mann.

Det er vel heller ikke vi som blir utsatt for disse meldingene som skal tvinges til å bytte telefonnummer. Mange av de utsatte har faktisk gjort dette uten hell. 

Det er fullt mulig at det er synd på mannen, men betyr det at han skal få lov til å holde på fritt? Kun fordi han sliter og fordi det er synd på han?
 


(Noen av meldingene “Trusemannen” har sendt til diverse damer den siste tiden)

“Trusemannen” har holdt på i mange år, og han har kontaktet meg i nesten alle former for sosiale medier de siste årene. Det er ikke annet enn skremmende at politiet lar han fortsette å kontakte både mindreårige og voksne kvinner. Jeg kan faktisk ikke forstå at det er så tungvindt og vanskelig å ta en person som utøver denne typen atferd. 

I mine øyne forteller dette indirekte at det egentlig er lov å oppføre seg akkurat som man vil på internett, også ovenfor mindreårige jenter. Og det er ikke annet enn trist og skremmende. 

Kanskje støtter han Kreftforeningen, kanskje ikke. Politiet har uansett en jobb å gjøre. 

 

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs 

// Marty