Det er sjeldent jeg gjør humor, men det er sannelig på tide! Nå er jeg på vei inn til Oslo for å spille inn et program i samarbeid med TV3. Jeg gleder meg til å dele mer med dere, samtidig som jeg faktisk er ganske nervøs og spent. Jeg har dratt med meg storebror, og tror det kan bli suuuuper gøy. Det er ingen store greier, men det blir gøy å gjøre noe helt annet enn hva jeg vanligvis gjør og ikke minst tråkke LAAANGT utenfor komfortsonen. Jeg er ikke helt sikker på når det kommer, men lover selvfølgelig å dele det med dere.
Senere i dag spiller Frisk Asker mot Vålerenga på Jordal, og jeg gleder meg masse til kamp! Yes.
“Skal jeg sove en time til, eller skal jeg stå opp nå?”
“Skal jeg spise frokost, eller vente til lunsj?”
“Skal jeg legge meg nå, eller se en episode til?”
“Skal jeg spise en sjokolade, eller en banan?”
Hver eneste dag står vi ovenfor spørsmål som dette. Hver time. Hvert minutt. Spørsmål som former oss videre, som forbedrer oss og som beskriver oss. Spørsmål som dette finner jeg selv ofte vanskelig, ubehagelig og krevende. Og det er vanskelig fordi det er ubehagelig, og det er ubehagelig fordi det er krevende.
I går leste jeg et fantastisk innlegg skrevet av Svein Harald Røine om at han tvang datteren sin opp om morgningen for å fobrede henne. Hun var motvillig, ville helst bare sove og fortalte egentlig at hun var syk. Til tross for dette sa Svein Harald at hun måtte stå opp. Hun måtte stå opp fordi hun måtte trosse følelsene om at det var vanskelig, ubehagelig og krevende.
Jeg syntes dette er interessant, fordi jeg antakeligvis er på samme alder som datteren hans. Fordi jeg hver eneste morgen tenker disse tankene, hver eneste dag tar disse valgene og disse beslutningene. Jeg tror ikke nødvendigvis at alderen definerer disse tankene, for jeg er helt sikker på at du, mine foreldre og Svein Harald også tenker disse tankene – ganske ofte. Disse tankene handler kanskje om hvordan man velger å håndtere de. Man kan velge å lytte til de, eller trosse de. Som regel trosser jeg de, selv om jeg ærlig skal innrømme at det hender at jeg lytter til de. Ofte fordi det er behagelig. Fordi det der og da føles som det beste. Samtidig er samvittigheten min flink til å fortelle meg at det var helt feil noen timer senere. Samvittigheten er flink til å fortelle meg at jeg burde tatt bananen fremfor sjokoladen, at jeg burde lagt meg fremfor å se en episode til og at jeg burde stått opp fremfor å sove en time til.
Jeg representerer “generasjon prestasjon”, noe jeg forøvrig syntes er er grusomt utrykk. Hver eneste gang jeg bruker det, så grøsser jeg. For hva er “generasjon prestasjon”? Generasjon prestasjon er generasjonen som har det tøft, som føler på presset om å konstant prestere og om å alltid være flink. Jeg vet alt om det. Jeg syntes det er tøft, jeg føler konstant på presset om å prestere og om å være flink. Ofte, er dette unnskyldningen min for å bli liggende en time ekstra i sengen, spise en sjokolade eller se en episode til. Rett og slett fordi jeg fortjener det, fordi jeg er så flink. Hele tiden. Det betyr ikke at jeg ikke er flink, for det er jeg. Jeg gripes av en følelse av panikk når jeg forstår at jeg ikke har vært flink nok, gjort det bra nok eller prestert godt nok. Men jeg tror ikke dette kun gjelder min generasjon, for Svein Harald har garantert følt det samme – i og med at han er så bevisst på å fordrede sin datter på det. Kanskje han enda føler på det?
I disse dager handler mye av vår tid om bevisstgjøring av dårlige nyttårsforsetter. Det handler om bevisstgjøring som vi ikke er klare for. Det handler om dårlige artikler om hvordan vi kan gå ned i vekt, hvordan vi forbrenner mest på en time og hvordan vi kan bli kvitt magefettet. Jeg velger å knytte dette opp mot temaet Svein Harald tar opp, fordi det handler om valg. Det handler om valg jeg som ungdom tar, og valg han som voksen tar. Men kanskje noe av det viktigste – Valg han som forelder lærer sine barn. For disse følelsene omhandler ikke en generasjon, for i bunn og grunn så handler vel disse følelsene om å være menneske.
Men jeg vil takke. Jeg vil takke for innlegget hans. Jeg vil takke for påminnelsen.
Samtidig vil jeg bemerke at det er umulig å alltid trosse følelsen. Jeg klarer hvert fall ikke det.
For noen uker siden hadde jeg en diskusjon. Diskusjon handlet om dette med økonomi, julen og januar. Vi snakket om hvor sinnsyke summer vi spyttet ut i julen, og hvor hard smellen ofte ble i januar. Hvor unødvendig mye av det var, og hvor hard januar er, og blir for mange. Personen jeg diskuterte meg forsøkte seg på argumentet om at det handler om prioriteringer, prioriteringer av pengene, sparing og planlegging. Men gjør det egentlig det?
Er det nok å planlegge, spare og prioritere? Eller holder det ikke? Er lista lagt for høyt?
Rett før jul la jeg ut at jeg gjerne ville gi ut noen julegaver til de som trengte det mer enn meg. Jeg hadde ryddet i klesskapet mitt, og fant ingen glede i å selge det. Responsen var enorm. Jeg møtte mennesker som gråt, mennesker som klemte og mennesker som på alvor mente at gavene reddet julen deres. Norske, utlandske, naboer og venner. Mennesker som ikke visste hvordan de skulle få julen til å gå rundt og hvordan de skulle innfylle alle forventingene og kravene.
Menneskene jeg møtte er mennesker jeg minst hadde trodd, mennesker jeg ikke forventet. Det var mennesker, akkurat som deg og meg. Det var mennesker som jobbet knallhardt, som tappert forsøkte og som gruet seg – år etter år.
For finnes det egentlig fattigdom i Norge? Hvordan forklarer man egentlig fattigdom? Forteller man om barna i Afrika, eller barna på Grünerløkka?
Jeg stilte mannen jeg diskuterte med disse spørsmålene. Jeg spurte om han trodde at alle hadde en 50-lapp til overs i januar, og ellers i året. Han smilte og svarte – Ja, vi har jo alle det.
I mine øyne, dannes det et klasseskille, mye på grunnlag av dette. Et skremmende og stort skille, som jeg syntes er skummelt. For jeg tror ikke alle har en 50-lapp til overs, selv om det bare er femti kroner. Jeg tror også at lista vår er lagt skyhøyt. For 12 åringen din behøver ikke den dyre vesken hun ønsker seg, hun blir ikke lykkligere, og forteller jeg at alle andre har kjøpt den til sine døtre – Så er du solgt. Men det er feil.
Oppvasken står der. Den skal tas for hånd. Oppvask av alt. Av bilen, av lånet, av barna, av oppvaskmaskinen, av gjelden, av diselen, av treningsmedlemskapet. Valgfritt? Nei. Det er faen ikke valgfritt.
✭ – Jeg elsker å våkne tidlig, og bare bli liggende i sengen. Du aner ikke hvor mange treningsøkter som har utgått på grunn av dette! HUUURRAAA.
✭ – Jeg har aldri sett en hel serie alene.
✭ – Frem til nå, i en alder av 18 år har jeg spist helt plain hamburger. Jeg har verken hatt salat eller dressing på. Har faktisk ikke dressing på nå heller…
✭ – Jeg elsker å få blomster. Hvem gjør vel egentlig ikke det? Det står alltid en blomst rundt i leiligheten min, jeg syntes det gir så mye liv og er så fint.
✭ – Jeg hater å være alene hjemme. Jeg syntes det er så ekkelt. Det er egentlig helt håpløst, for jeg er MYE alene.
✭ – Jeg gikk rundt med småpanikk etter jeg kom hjem fra Top Model. Det var som å være i en annen verden her hjemme, det er faktisk først nå jeg føler at jeg har landet. Til tross for at jeg skadet meg tidlig, så virret jeg rundt her hjemme og følte at jeg ikke hang med på noen ting.
✭ – Jeg leser sjeldent andre sine blogger. Eller, lyver litt, for jeg klikker inn hvis det står noe jeg vet er spennende og konstruktivt. Men jeg holder meg langt unna “I dag skjedde det sykeste som noen gang har skjedd” titler. Altså, den begynner å gå ut på dato – sammen med en rekke andre. Eller “Så mye tjener jeg”.
✭ – Jeg har veldig lyst til å ta tatovering på underleppa, uten å si det til noen. Bare for å ha den helt for meg selv. Tviler på at jeg hadde klart det, men!
✭ – Jeg har vært innlagt grunnet hjertefeil, men er heldigvis MYE bedre nå.
Det skjer mye rart om dagen, og noe av det er at jeg har havnet på listen til Team Models som en av deres modeller. Komisk hva? Sykt ja. Det er selvfølgelig veldig gøy, spennende og interessant. Jeg var på casting hos de for noen uker siden, og trodde at de egentlig hadde glemt meg. Etter å hatt en over snittet dårlig opplevelse hos et annet byrå, som du kan lese om HER, så var selvtilliten ganske tråkket på – Men! Man skal aldri si aldri.
Det som er gøy, er at jeg er en av de største i byrået deres, og at det sakte men sikkert åpnes opp for et større spekter i modellverden og motebildet. Det går sakte, veldig sakte – men det kommer. Jeg kriger hvert fall for at det skal skje en endring, for det er faktisk på tide.
Jeg kan love at jeg ikke skal skrive modell i biografien min på instagram med det første, men festlig – det er det.
Jeg har vært helt ærlig på min ensomhet, mine tanker og mine følelser, uansett hvor skummelt det har vært. Hvor skummelt det er. Hvordan skal andre vite at de ikke er alene med de samme følelsene, hvis ingen prater? Jeg velger å prate, og derfor vet jeg at jeg ikke er alene. I forbindelse med min åpenhet, så har jeg fått noen spørsmål om hvordan jeg kan være ensom.
For hvordan kan egentlig jeg være ensom? Jeg som har alt? Jeg som har samboer? Jeg som har egen leilighet? Jeg som har familie? Jeg. Hvordan kan egentlig jeg være ensom?
Hvordan kan egentlig du være ensom?
Magen knyter seg, og jeg forsøker å heve hodet. Jeg rynker litt på nesen og lukker telefonen. Fortsetter å se på tv-skjermen, og later som ingenting. Jeg ser ned på telefonen igjen, men åpner den ikke. Det er som om hele kroppen knyter seg. Jeg går inn på badet, ser meg selv i speilet og kjenner tårene presse på. Faen. Igjen.
Jeg prøver. Gang, på gang. Jeg klarer ikke å skjønne hvorfor min invitasjon ikke blir gjengjeldt. Hvorfor får ikke jeg være med? Er jeg et jævla oppholdssted? Et sted der man kan henge når ingen andre kan, nå ingen andre har tid? Fordi jeg alltid har døren oppe? Nå kommer tårene. Jeg forsøker å ikke hulke. Klarer ikke.
Hvordan kan du være ensom når du har familien din rundt deg?
Jeg ringer mamma, men legger på før hun rekker å svare. Jeg vil ikke forstyrre enda en gang. Jeg vil ikke at hun skal høre at jeg gråter. Det går jo over, det gjør jo alltid det. Mamma trenger ikke høre om dette enda en gang. Det er ikke mamma jeg vil snakke med. Det er ikke det medfølende mammablikket jeg trenger, og det er ikke “du er perfekt som du er”-utsagnet som redder meg. Ikke denne gangen.
Men er du alltid ensom?
Nei, jeg er ikke alltid ensom. Overhode ikke. Men jeg er det, kanskje ofte. Jeg vet ikke hva ganske ofte vil si. Kanskje jeg blander utestengt og ensom? Nei, jeg er ikke utestengt, bare ensom. Jeg har det bra, det går ikke på det. Jeg smiler, jeg lever og jeg opplever. Jeg opplever bare den andre siden av spekteret også. Jeg opplever det å føle meg lite verdt. Det gjør vondt. Jeg tror ikke det er noe unormalt, jeg tror faktisk det er mer normalt enn vi tør å innrømme. Må man alltid være ensom for å si at man er det? Ensomhet er ikke som en forelskelse.
Kan du ikke bare ta deg sammen?
Jeg orker ikke. Jeg vil ikke ta meg sammen mer. Det gjør så vondt. Det gjør så vondt at leppa begynner å blø fordi jeg biter for hardt. Hvorfor skal jeg ta meg sammen? Jeg fikser ikke å ta meg sammen. Slutt. Ikke be meg ta meg sammen en gang til. Skal vi ta oss sammen hver eneste gang noe er tøft?
Hva med de som har det verre enn deg?
Jeg konkurrerer ikke. Jeg prater. Jeg leter ikke etter trøst, men gjenkjennelse.
I det jeg satte meg ned for å skrive “uken som gikk” ble jeg sittende å tenke på hvordan forrige uke var. Hva jeg gjorde, og hva jeg ikke gjorde. Jeg husker så vidt hva jeg gjorde, men jeg husker alt jeg ikke gjorde. Jeg dro ikke på trening når jeg sa jeg skulle, jeg leste ikke i den nye boken min som jeg sa jeg skulle og jeg la meg ikke når jeg sa jeg skulle. Et av mine nyttårsforsetter er å slutte med akkurat dette, for hva godt kommer egentlig ut av det? Jeg har lett for å fokusere på alt jeg ikke fikk til, fremfor alt jeg får til. Faktisk hele tiden.
Jeg ser at en del har skrevet lange tekster om hva de har oppnådd, klart og fått til i 2016, men jeg får panikk av å tenke på det, så jeg lar være. Men jeg kan si at siste uken av 2016 gikk unna! Wow. Bakoversveis. Året har faktisk flydd av gårde. Vel, jeg husker at jeg ikke syntes det fløy av gårde i mars en gang, men det går bra.
Nå sitter jeg i bilen, spiser kald havregrøt og et hardt eple. Hva som skjedde forrige uke? Ja, godt spørsmål.
For ett år siden satt jeg i senga, så meg i speilet og spurte meg selv om hvem jeg var, og hva jeg ville. Akkurat som om jeg ikke ble stilt de spørsmålene nok. Jeg spurte meg selv, høyt og klart hva jeg ville. Uten at det kom noe svar.
Fire måneder før hadde jeg ødelagt ankelen. Livet, fremtiden og alt håp. Hvert fall i følge meg selv. Fire rævva måneder. Bokstavelig talt. Fire måneder med å stirre i veggen og konstant lure på hva jeg skulle finne på. Stirre i veggen. Litt til. Jeg stirra ikke i veggen, det bare føltes sånn. For jeg gjorde alt jeg ikke burde. Jeg gjorde alt jeg hadde tid til. Nektet å se en eneste episode av en såpeaktig serie. Fortjente det ikke.
For hva gjør man egentlig når det man har dedikert livet sitt til forsvinner? Når man får beskjeden om at man må legge opp? Slutte? På flekken. Mitt svar var å stirre i veggen. Nei, ikke akkurat. Men det føltes sånn. For alt som ble gjort var så sinnsykt unødvendig, bortkastet og fjernt.
Migrene. Migrene. Migrene.
Oppkast.
Migrene. Migrene. Migrene.
Oppkast.
Blogg. Skrive. Skrive. Blogg. Sykt Perfekt. Så jævelig sarkastisk. Panikk.
Prosjekt blottlegging starter.
Jeg får det til. Plutselig får jeg til å gjøre noe, noe annet enn å spille fotball, noe annet enn å stirre i veggen, noe annet enn å syntes synd på meg selv. Hate. Jeg kan logge inn, skrive, kjefte, gråte og produsere. Gjøre noe. Takk. Jeg skriver innlegg på innlegg, og det blir tatt i mot. Jeg får bringe frem et budskap, og jeg når frem. Kanskje jeg kan noe jeg også?
Sykt Perfekt ferdig. Kanskje like greit. Jeg er takknemlig. Det hjalp.
Jeg vurderer om jeg skal begynne å blottlegge kroppen min i stedet, om jeg rett og slett skal kaste klærne. Det må da være bedre å blottlegge seg sånn, enn å legge hele sjelen sin, tankene sine og følelsene sine på kjøttdisken – klare for å bli kuttet opp av alle kritikerne. (Mann 50). Kanskje hadde kritikerne likt meg bedre hvis jeg kastet klærne i stedet for følelsene? Kanskje det ikke hadde blitt så personlig for de da? Jeg vet ikke. For jeg klarer ikke å slutte og skrive.
Dette året har vært alt annet en forventet. Det har formet meg, det har utfordret meg og det har gitt meg muligheter som jeg kanskje aldri ellers hadde fått. Bloggen er 1 år, og Martine er snart 19. Martine har vokst, noe helt sinnsykt.
Jeg legger alt som har med “nytt år, nye muligheter” på hylla. Jeg vet jo selv at det uansett havner der om noen uker. Jeg vil heller starte med blanke ark, der jeg faktisk bestemmer selv hvordan de arkene skal utformes. Kødda. Jeg tror rett og slett det beste er å kjøre på akkurat som i fjor. Jeg tror det beste er å være bevisst, ikke bare i januar – Men resten av året også. For hvem er det vi egentlig lurer?
