Onsdag. I går var en tøff dag, men det var i går. I dag er i dag, heldigvis. Fjo. I går ødela jeg vaskemaskinen, hurra. Jeg har satt C på saken, så han ordner vel opp, som vanlig. Nå er jeg på vei til et spennende møte, som jeg faktisk har null formening om. Det er jeg som skal lede an, og jeg har mye på hjertet – Men jeg har liksom ikke forventinger til utfallet. Det blir spennende!
I går kveld satte jeg meg faktisk ned med en bok i fanget, og jeg kan ikke huske sist jeg gjorde noe sånt. Det var sinnsykt deilig! Jeg har lyst til å bli flinkere til å oppdatere om hverdagen min, til tross for at jeg sliter litt med hva som er interessant for andre med mitt liv. Det er vel ikke for sent med et nyttårsforsett? Eller, hvorfor kalle det et nyttårsforsett egentlig… Et mål passer SÅ mye bedre.
Jeg snakker mye om forhold til kropp, sjel og mat. Jeg forstår også at det da er fristende å spørre hvordan jeg forholder meg til det. Men jeg forholder meg ikke til det, overhode ikke. Det har jeg aldri klart, og det kommer jeg nok aldri til å klare heller! Men hvordan jeg spiser, trener og lever? Godt spørsmål. Jeg skulle gjerne svart at jeg følger magefølelsen og gjør litt sånn som jeg vil, men det er ikke sant.
Jeg har alltid vært glad i å trene, det gjør meg glad og det gjør meg godt. På trening kan jeg være sint, begeistret, fortvila og glad – Alt på en gang. Det er deilig. Samtidig er ofte dørstokkmila lang, sinnsykt lang. Allikevel så prøver jeg så godt jeg kan! Jeg er heldig som finner en glede ved det, og jeg forsøker så godt det lar seg gjør å opprettholde den gleden. Det er jo ikke bare, bare.
Kosthold er ett grusomt spørsmål, og jeg nekter å gå dypt inn på det. Jeg vil ikke gi et fasitsvar på noen ting, og jeg tror alle må føle seg litt frem. Jeg tror det er viktig å jobbe mot en balanse. Jeg tror ikke man bare kan finne en balanse, men jeg tror man kan jobbe mot en. Før spiste jeg ikke salat eller grønnsaker i det hele tatt, noe som for min del var en sær, barnslig greie. Jeg begynte først å spise det når jeg interesserte meg for å spise sunt, og det er jeg takknemlig for! Tenk hva jeg hadde gått glipp av hvis ikke. Jeg har personlig kvittet meg med alle slankeapper, kaloritellere og ting jeg vet ikke påvirker meg slik det burde sånn ting er nå. Nå forsøker jeg å fokusere, nyte og samtidig være bevisst. Jeg drikker masse smoothie, fordi jeg liker det. Spiser havregrøt hver morgen, fordi jeg liker det. Av og til spiser jeg sjokolade til frokost, og forsøker å akseptere det. Det skjer jo, gjør det ikke? Jeg håper virkelig at det ikke bare er meg!
Jeg liker å leve sunt, men syntes nesten at begrepet sunt er tygd i hjel. Jeg vil være frisk, glad og takknemlig. Jeg vil være frisk nok til å ikke ha noen fysiske begrensninger. Jeg vil være glad nok til å nyte, oppleve og akseptere. Jeg vil være takknemlig for at jeg kan stå opp om morgningen, for at jeg kan løpe meg en tur hvis jeg vil det og for at jeg kan spise en bolle hvis jeg vil det.
Personlig har jeg sluttet å følge de jeg føler, og innerst inne vet ikke påvirker meg noe positivt på sosiale medier. Det gjør at jeg slipper urealistiske forbilder og usunne tanker – I hvert fall til en viss grad!
I dag har jeg ikke noe klokt å si om døden. Jeg har ikke noe klok å si, fordi døden gjør så sinnsykt vondt. I dag gjør den ekstra vondt. Jeg sitter med mange spørsmål, mye frustrasjon og er full av følelser jeg ikke klarer å beskrive. På dager som i dag, gjør alt vondt. Spesielt tankene. Døden er smertefull, og den er smertefull lenge. På en rar måte. Heldigvis så lærer man seg som regel å leve med den, på ett eller annet vis. Uansett hvor vondt det gjør, på dager som i dag. I dag savner jeg ekstra mye, til tross for at det har gått mange år. Det er rart å savne noen jeg vet er borte og som jeg vet ikke kommer igjen. Det er rart å tenke tilbake, og det er vanskelig å akseptere. Det å miste en venninne har vært tøft, men det blir en del av deg – på en rar måte som jeg ikke kan forklare.
Her om dagen fikk jeg spørsmål om hva jeg tror skjer når jeg dør, hvor jeg tror jeg kommer og hvordan jeg tror det føles. Jeg måtte le litt når jeg fikk spørsmålet, litt fordi det var rett etter at jeg hadde trodd at jeg skulle dø etter en løpetur. Spørsmålet kom selvfølgelig fra et barn, da jeg tror de færreste voksne hadde turt å stille spørsmålet.
Til tross for at jeg tror de aller fleste av oss lurer.
Vi lever i ett samfunn fylt av dietter, prestasjoner og botox. Vi lever i et samfunn der vi bleker tennene som en gang skal dø, der vi farger bort alle grå hår, som veileder oss mot det å bli gamle. Betyr dette at vi er redde for å bli gamle, redde for å dø? De fleste av oss fornekter rynkene som kommer, at vi mister håret og at spagaten ikke er aktuell lenger. Jeg tenker egentlig sjeldent på dette med døden, men det hender det treffer meg. Jeg syntes det er så rart at noe som er så naturlig, kan være så så skremmende, og ha en så stor innvirkning på oss.
Jeg lurer på om jeg kommer til å angre på alle de fæle smoothiene jeg har drukket, om jeg kommer til å angre på alle motivasjonstalene jeg har hatt med meg på søndager om at morgendagen er en ny start og om jeg kommer til å angre på alle tankene jeg har tenkt om meg selv foran speilet. Jeg lurer på om jeg kommer til å se døden i øynene og angre. Jeg er livredd for å angre. Jeg er livredd for å ha vært mer redd, enn modig. Jeg er livredd for å ha vært mer skeptisk, enn tøff. Jeg er livredd for å angre på at jeg ikke har levd livet på mine premisser. Jeg er redd for å ikke ha grepet muligheter, spist hva jeg har ønsket selv og for å ikke ha kastet alle ukeblader som har foret meg med unødvendig informasjon, som at det holder å trene 30 minutter om dagen for å oppnå sixpack, og at hvis du bare har litt spiseforsyrrelser så blir du tynn, les; 450 kalorier om dagen. Jeg syntes vi snakker for lite om døden. Jeg syntes det er synd at vi er så opptatt av å poste bilder fra juleavslutningene til barna at vi glemmer å virkelig oppleve de, jeg syntes det er synd at vi kjøper dyre merkevesker for å imponere andre og jeg syntes det er synd at vi er mer opptatt av å krangle om hvem som skal kjøre på fotballtrening enn å dra på den fordømte fotballtreningen, se og oppleve.
Jeg syntes det er rart at vi lever i et land der vi lever lengre enn noen gang, der det er prestisje å eie kunnskap og der det er tabu å prate om noe så naturlig som døden. Jeg sier ikke at døden skal romantiseres, for hvordan kan man egentlig romantisere noe som i utgangspunktet er så smertefullt og vondt for de rundt? Jeg sier bare at døden kanskje blir lettere hvis vi tør å prate om den, hvis vi tør å være åpne, og hvis vi tør å være ærlige.
Vi velger helt selv hvordan vi ønsker å møte døden, prate om døden og forstå døden. Jeg ønsker ikke at døden skal komme snikende inn på meg, så jeg velger å prate om den. Jeg syntes ikke det er lett, og det siste jeg har lyst til er at jeg, eller noen jeg er glad i skal forlate livet. Men det er ingen unnskyldning, og jeg ønsker hvert fall ikke å surre døden inn i et falsk late-som-liv om at alt er så perfekt, fint, og vakkert, noe jeg allerede lenge før døden har panikk for. Jeg tror ikke nødvendigvis at man trenger å bli venn med døden, men jeg tror det er en stor fordel å kjenne den.
Vi må snakke om døden, for den er faktisk livsviktig!
Jeg elsker å surre rundt i Oslo, gjerne helt alene. Det er så deilig, fint og ikke minst morsomt! Jeg kan tusle i timesvis og hente inspirasjon, ikke bare fra butikkene, men også menneskene. Hvis jeg skal shoppe ønsker jeg alltid stor variasjon, uansett hvor jeg er. Jeg ønsker alltid å besøke de eksklusive butikkene, men også kjedebutikkene og ikke minst vintagebutikkene!
H&M Trend finner du kun på Karl Johan, Bogstadveien og Oslo City. Min personlige favoritt er i Bogstadveien. Jeg elsker basicplaggene til H&M, og jeg som digger collagegensere har vel omtrent kjøpt alle mine der. Når jeg er i butikken i Bogstadveien må jeg alltid titte inn i HM Home avdelingen – De har SÅ mye fint.
Weekday er perfekt hvis du skal ha basisplagg, og ikke minst kule jeans. Jeg syntes også at de har en del kule statement-plagg, og elsker snittene på klærne deres. De åpnet nylig en ny butikk øverst i Bogstadveien!
Eger Karl Johan. Sukk. Trenger jeg å si noe mer? De har SÅ mye fint, og jeg syntes det er stor variasjon. Elsker å titte innom der og sikle litt.
Steen & Strøm. Steen & Strøm er kanon! Jeg syntes jeg finner det meste her. De er også veldig flinke til å oppdatere nettsiden sin med både nyheter, tips og inspirasjon!
Gucci. Ferdig snakka.
Stress. Hvis du skal ha sneakers er Stress absolutt stedet!
Mac Cosmetics. Jeg er stor fan av Mac. Jeg syntes kvaliteten er god og jeg elsker leppestiftene deres. Jeg er jo ikke så veldig opptatt av sminke, og heller ikke så flink – men her får du som regel god veiledning, så selv jeg klarer det!
Day Birger Et Mikkelsen. Trenger jeg å si noe mer? Her får du fantastisk service, antrekk til hverdag og fest – og kolleksjoner som følger trendene. Love it! Stor favoritt.
Acne Studios. Skoene til Acne er amazing, for det går faktisk ann å trave rundt i de en hel dag – uten å få vondt i bena! Acne har en del unike plagg, og er alltid verdt turen innom.
Zara, jeg elsker Zara. Zara har ALT. Faktisk. Jeg handler en god del på Zara selv, og de tilbyr alt fra topp til tå. De gjør også en hel del kopier og absolutt verdt et besøk!
Velouria Vintage. Det var en venninne av meg som introduserte meg for denne butikken i sommer, og jeg forelsket meg med en eneste gang. Her kan du virkelig gjøre en kupp av gamle skatter, unike plagg og ikke minst bare nyte vintagetilværelsen.
Fretex – Of Course. Jeg er jo en stor Fretexfan og handler mye på Fretex. Jeg elsker gjenbruk og har funnet MYE fint på Fretex. Fretex på Grünerløkka er min personlige favoritt.
Jeg skroller meg nedover Facebook som hvilken som helst annen morgen. Facebook byr på det samme vanlige, eller gamle. Statusoppdateringer, bursdagshilsener, artikler og diskusjoner.
Det er ikke store forskjeller fra hvilken som helst vanlig dag, annet enn at min favorittavis har publisert en artikkel der de presenterer hvor mye du kan spise før du runder 200 kilokalorier. Overskriften er for så vidt mild, og formulert på en måte som i utgangspunktet ikke skal få meg til å angre på middagen på McDonald´s lørdag kveld. Men. Min favorittavis har likevel laget en artikkel om hvor mye du kan spise. Artikkelen presenterer hvor mye du kan spise av nøtter, frukt og brød. Artikkelen presenterer hvor mye du kan spise av klementiner, purre, gulrøtter, melk og brokkoli. Og hvorfor må vi blande kaloristyret inn i det som presenteres som sunt? Jeg kan spise enorme menger brokkoli før jeg bikker de 200 kilokaloriene det prates om i artikkelen, men det er ikke poenget. Poenget er at vi, og ikke minst dere er med på å lage en besettelse. En besettelse av tall, av prosenter og gram. En usunn trend, som i utgangspunktet burde være sunnere enn noe annet.
For noen dager tilbake leste jeg en artikkelen i samme avis. Overskriften på artikkelen lød som følger: ?Vi lever i et spiseforstyrret samfunn. Og dere er søren meg ikke til hjelp, VG!?.
Skuffelsen var derfor desto større da jeg trykket meg inn på artikkelen i dagens Aftenposten, som også har kastet seg på trenden om å informere om hva vi putter i oss. Jeg skulle så gjerne ønske at noen kunne holde seg til det viktige, det som betyr noe. At det er noen som kunne latt meg slippe å bli foret med informasjon som kun gir meg dårlig samvittighet og en følelse av å ikke ha kontroll. Det handler om å fore oss, fore oss med dårlig slankestoff ? og jeg hater det. For jeg vet ikke hva effekten er. Hva viktigheten er av å skremme med noe som i mine øyne er totalt unødvendig. Totalt ødeleggende.
Jeg klarer ikke å forstå hvorfor vi skal blande purre, brokkoli og gulerøtter inn kaloriartiklene. Jeg orker ikke å forholde meg til enda mer.
For hva skjedde egentlig med lavkarbo-dietten, juicekurene og det å trene på tom mage? Holder det ikke? Etter så mye strev?
Jeg vet ikke om du kjenner til den følelsen av å lande? Når dagen har gått i ett, og du plutselig sitter igjen, helt alene. Jeg vet ikke om du kjenner følelsen av å stirre i veggen, savne lydene rundt deg og føle deg hjelpesløs. Jeg kjenner til det godt. Veldig godt. Det var sånn jeg hadde det i går.
Dagen var fantastisk. Dagen var varm, god og jeg var takknemlig. Jeg var glad, jeg lo og jeg la alt til side – Før det plutselig hentet meg inn igjen. Sinnsykt irriterende. Jeg tror kanskje det er en av verdens verste følelser, det føltes hvert fall sånn der og da. En følelse av svakhet, maktesløshet og det å være totalt idiot. Overlatt til seg selv. Fra konge til knekt. På ti minutter. Æsj, jeg liker det ikke. Samtidig så forsøker jeg å akseptere at det er sånn det er, og at det er helt vanlig.
Det er skummelt å rope det høyt, rett og slett fordi du der og da føler deg så naken. Du føler deg svak, helt til noen faktisk sender deg melding og du finner ut at du ikke er alene. Selvfølgelig er jeg ikke alene! Det er jeg jo fullstendig klar over. Idiot. Igjen.
Det var et øyeblikk av å være menneskelig. Litt hjelpesløs. Noe milkshake, nuggets og litt sosialt samvær som regel fikser! Det handler ikke om å ikke ha det bra, for det å gråte en skvett kan vel av og til ikke være annet enn godt. Sunt. Bra. For jeg har det bra! Av og til er jo det å være alene fantastisk, mens det andre ganger er det skumleste i hele verden. En ting jeg vet er at det hjelper å snakke om det, prate om det og si det høyt.
Sort, avslappet og behagelig. Jeg elsker å kle meg behagelig. Joggesko, en stor jakke og behagelige bukser slår aldri feil. Jeg syntes antrekket blir kledd, samtidig som det er enkelt og perfekt med tanke på temperaturene ute! Denne buksen bruker jeg aller helst hver eneste dag, for den er lett å style opp og ned. Alle kvinner trenger den lille sorte kjolen, men også den sorte, tidløse og klassiske buksen.
Denne uken har debatten om foreldrenes påvirkning og innvirkning på barna sine vært i vinden. Svein Harald Røine, lederutvikler, mentaltrener og forfatter skrev denne uken «Tving ungene opp om morgenen». Han skrev om at han tvang sine egne barn opp av sengen når de helst ville sove lenge. Da datteren sa hun ikke orket å stå opp fordi hun hadde sovet dårlig, skrudde Røine på lyset, satte på musikk og ba henne komme seg opp av sengen for å gå på skolen.
Hvorfor? Fordi hun måtte lære seg å stå opp og møte dagen – selv på de dagene hun hadde lyst til å begrave seg under dyna!
Det ble gjort ett intervju som jeg har vært med å kommentere, og jeg anbefaler deg å lese det HER. Jeg syntes selv at det er VELDIG interessant, og at debatten er viktig å ta!
Etter at jeg tok valget om å slutte på videregående i det jeg skulle til å fullføre siste året har det tikket inn spørsmål. Det er mange som har spurt hvorfor og hva jeg skal gjøre nå. For meg var det der og da ikke ett spørsmål. Det eneste riktige var å følge hjertet, hodet og alt annet som skrek nei. Kroppen skrek ikke nei fordi jeg ikke ville, men fordi det var så mye annet jeg også hadde lyst til. Rart? Det er kontroversielt, men for meg var det helt riktig.
Jeg har alltid vært flink på skolen, pliktoppfyllende og gjort som jeg skal. Jeg vet at det kom som et sjokk på mange at jeg tok det valget som jeg gjorde, og jeg har mange forskjellige svar, og om du velger å kjøpe de – det er opp til deg. For min del er det ikke et spørsmål om jeg skal fullføre videregående eller ei, for det skal jeg. Jeg gjør det bare på en annen måte enn hva de fleste andre gjør. Jeg har allerede begynt, og er fast bestemt på å fortsette. Det siste året har jeg fått enormt mange muligheter som jeg har bestemt meg for å ta, jeg har bestemt meg for å satse, tråkke ut av komfortsonen og prøve. Jeg aner ikke om jeg kommer til å få det til, antakeligvis vil jeg feile, for og så prøve igjen. Jeg ønsker noe, jeg vil oppnå noe, men hva det er vet jeg ikke. Jeg er lei av å dilte etter, gjøre som alle andre og som jeg får beskjed om. Jeg er fullstendig klar over at det strider i mot hva de fleste mener, og innerst inne strider det i mot hva jeg selv også mener. Men til tross for dette, så har jeg lyst til å gjøre noe annet. Det er ikke snakk om et behov for å skille seg ut, men å følge magefølelsen og hjertet.
Jeg har ikke et behov for å forsvare valget jeg tok, for jeg står fullt og holdent ved det. Faktisk er jeg litt stolt, samtidig som jeg er livredd. For det er skummelt, det er sinnsykt skummelt. Men jeg er stolt fordi jeg trodde på meg selv, og velger å stå ved det.
