ShapeUp Convention arrangeres av treningsmagasinet ShapeUp i samarbeid med hovedsponsorene CASALL og XXL og går av stabelen på Bislett Stadion lørdag 17.september 2016. Jeg er så heldig at jeg skal holde foredrag her og anbefaler alle til å dra med seg en venninne, mamma eller seg selv til å oppleve en hel dag fullspekket med varierte og spennende treningstimer, og foredrag der du kan plukke opp mye kunnskap og ny inspirasjon. Jeg gleder meg masse og er veldig spent! Lise Solie som jeg har jobbet litt med tidligere skal ha mobilitetstrening og gir deg innsikt i hvorfor det er viktig med funksjonell trening.
Altså, for et vær! Det regner, tordner og lyner om hverandre. Jeg våknet faktisk av at jeg trodde hele leiligheten skulle rase sammen i natt! Mamma har sovet her i natt da planen vår egentlig var å farte rundt litt i dag. Men, det frister ikke like mye med tanke på været. Så i dag morges har jeg bare dratt meg, surret litt rundt, pratet med mamma og fikset og ordnet litt. Nå skal jeg ture bort til Elixia for å trene litt, før jeg må jobbe litt når jeg kommer hjem også får jeg se hva dagen i regnet bringer.
Noe av det beste jeg vet er å bare ligge i sengen og høre på regnet.
Jeg slår opp dagens Aftenposten samtidig som jeg spiser frokost. Det er langt på dag, men jeg trente på tom mage fordi forsiden på gårsdagens frokostavis anbefalte det for å forbrenne mest mulig. I dag står det skrevet med bokstaver at man må gjennom audition for å kapre seg bolig. Jeg leser, men slutter halvveis da jeg rett og slett ikke orker. De to eggene spises sakte sammen med ett glass sitronvann. Jeg tenker gjennom kommentaren jeg fikk fra den eldre damen på treningssenteret før i dag, hun som kommenterte at hun alltid ser meg der og at jeg er en sånn “sann flink pike”. Jeg fnyser. En ” sann flink pike”.
Det er snart skolestart, og for min del gjør jeg alt annet enn å telle dager. Ja, altså. Ikke misforstå meg, jeg liker skolen. Jeg gjør det bra på skolen, jeg har det bra på skolen og jeg liker vennene mine. Alt det der stemmer. Men allikevel kjenner jeg den indre uroen som allerede begynner å bre seg ut i kroppen. Jeg vet ikke hva den følelsen kalles, men jeg tror kanskje jeg skal kalle den “sann flink pike”. Den konstante følelsen som eksisterer hele tiden, den som hele tiden minner meg på hva som burde gjøres, skal gjøres og må gjøres. Det er heller ikke nok med det. Den forteller meg ikke bare hva jeg burde, skal og må. Men hvordan jeg må gjøre det. Hvor bra jeg må gjøre det. Hvor bra jeg må prestere for å kunne komme inn på det jeg vil, hvor ofte jeg “må” være sosial for å holde status og hvor fine Instagram bildene må være. Latterlig, eller hva? Ja, jeg er så enig. Vi kan godt si at det er å overdrive, og for noen så er det kanskje å overdrive – mens for andre så er det realitet. Jeg bryr meg i grunn ikke om å overprestere, være sosial hvis jeg ikke vil eller om andre liker Instagram bildene mine. Men ærlig talt – det fungerer vel ikke sånn?
For jeg, som mange andre har den følelsen av “sann flink pike”. Jeg er nemlig flink. Jeg vil være flink. Det er egentlig ikke det som er ille, men forventningene om at jeg må være det. Jeg avsluttet forrige skoleår med eksamen, som de aller fleste andre. Før eksamen fikk vi alle beskjed om at det handler om å gjøre sitt beste. Og jeg gjorde mitt beste, men allikevel så var jeg ikke den “flinke piken” jeg pleier å være. Det bare stemte ikke. Jeg fikk en 3’er. Jeg begynte å le når jeg gikk ut, for å være så sint, skuffet og frustrert etterpå at jeg nesten ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Flinke, talentfulle og dyktige meg. I følge?
Du lurer kanskje på hvor jeg vil. Jeg også gjør egentlig det. Innerst inne har jeg lyst til å si at jeg dette året skal gjøre mitt beste uansett hva, ta ting som det kommer og ha det bra med meg selv – og la den flinke piken ligge igjen. Men jeg tror ikke på det selv, og det er kanskje der feilen ligger. For jeg må gjennom audition for å få bolig, prestere på eksamen og jeg må prestere på jobb. Men hva er denne definisjonen av flink pike sånn egentlig?
Jeg skal hvert fall prøve å gjøre mitt beste, og jeg fikk jo en ganske ålreit sommer – til tross for eksamen, og den jævla 3’ern. Den jeg har vært så flau og skuffet over. Den jeg ikke har fortalt til noen at jeg fikk. Før nå.
Jeg husker når jeg gikk i barnehagen og kjeftet på mamma fordi jeg måtte gå med en genser eller t-shirt under kjolen min. Jeg er den typen som alltid har brukt kjole, har elsket kjole og sovet i kjole. Det er litt rart, for jeg tror mange kjenner meg helt annerledes. Men når jeg var liten så gikk det i kjole, og da snakker vi ikke en sort enkel som denne, men helst den med mest rosa, glitter og stas. Med joggesko. Tja, og av og til på fotballbanen. Hvert fall! Dette er tilbake på markedet for fullt, og jeg elsker det. Det er så komfortabelt og kult! Jeg har brukt kun en enkel hvit t-shirt under i denne omgang, men det er fullt mulig å både bruke langarmet og forskjellige farger under – INLOVE ♥
Du har vel fått med deg at det er inn med sokker i sandalene igjen? Ikke? Vel. Det er faktisk på vei
inn igjen. I går var jeg på fotoshoot med masse kule mennesker for å snart presentere
noe nytt og spennende som en kompis har laget.
Det blir super kult og jeg digger det! Det å digge sokker i sandalene sitter fortsatt litt langt inne, men det kommer seg….
Jeg ser opp, og jeg roper etter oppmerksomhet. Jeg skriker faktisk. Men ingen vil høre på meg, til tross for at jeg er sulten og får lengst har bæsjet på meg. Mamma ser meg ikke, og pappa, han hører meg ikke. Ingen av søsknene mine ser ut til å bry seg heller. Jeg lurer på om jeg er så kjedelig, eller på hva som egentlig kan være så mye viktigere enn meg.
Jeg roper etter mamma. Hun sier hun kommer snart, men som vanlig vet jeg at jeg rekker å sovne før hun får kommet opp og sagt natta. Jeg er litt redd, for jeg syntes det er litt skummelt å sove. Men mamma sier at hun passer på meg, selv om jeg egentlig ikke kan skjønne hvordan hun klarer det når hun ikke en gang har rukket å si natta, og sjekke under senga mi og sitter i etasjen under.
Jeg jubler. Jeg jubler fordi jeg har scoret mitt aller første mål. Rett i krysset faktisk! Nei, ikke akkurat. Men som bestefar sier; mål er mål. Jeg hermer etter feiringen til Ronaldo og snur meg for å se om pappa jubler like høyt som meg. Men pappa står borte i skogholtet og prater i telefon. Jeg blir litt lei meg, men så tenker jeg på det pappa pleier å si om at hvis han ikke jobber så kan ikke jeg få nye fotballsko. Og da kan det jo hende at jeg kan score flere mål som pappa kanskje kan se.
Jeg skvetter til av filmen på TV. Det er første fredagskvelden min hjemme på så lenge jeg kan huske. Det er en bra film. Det er faktisk lenge siden jeg har sett film. Mamma har satt frem potetgull, men ingen av oss har rørt det. Jeg tror ikke mamma har fått med seg noe av filmen heller, for hun sier hun er så opptatt av å sjekke ut nye møbler i den nye appen til IKEA. Jeg rister på hodet og sveiper gjennom Tinder før jeg går lei og ser videre på filmen.
Jeg er så stolt. Jeg har endelig fått min første sekser, og mamma og pappa har lovet at vi skal ut og feire. Til tross for at jeg er glad, så blir jeg litt flau når mamma tar bilde av karakteren og legger den ut på Facebook, for at både fotballtreneren min, tante og sjefen fra sommerjobben i fjor kan se det. For ikke å nevne når hun tar ett nytt bilde senere på kvelden når vi er ute og spiser, for å bemerke til alle de 876 vennene hun skryter av å ha på Facebook hvor superfantastisk og bra det velskapte barnet hennes er. Altså meg.
For vi glemmer liksom litt å være sammen med hverandre. Dere glemmer faktisk litt å være med meg. Vi glemmer faktisk av og til å leve sammen, nyte sammen og oppleve sammen. For vi rekker ikke å kjede oss når vi er på hytta, eller være sammen når vi spiser middag i Syden eller snakke sammen når vi er på biltur, fordi vi enten skal fange Pokemons eller sjekke Snapchat. Jeg syntes det er trist at barna tilfredsstilles med skjermer, apper og små elektroniske duppeditter, for at mamma og pappa skal shoppe, være i fred eller trene. Men jeg syntes ikke det er noe bedre, eller verre, når mamma og pappa prioriterer andre ting enn å være sammen med meg, uansett hvor gammel jeg er. For som barn og ungdom så trenger vi den kvalitetstiden, den kvalitetstiden dere skryter av at vi har på nett.
Så kanskje vi kan bli litt flinkere til å ta på lydløs, legge det bort og heller være sammen? På ordentlig.
For det betyr mye mer for meg at dere får med dere målet jeg scorer, enn at dere tjener penger til nye fotballsko.
Og når du er så godt i gang:
Følg meg gjerne på Facebook HER
