“Sann flink pike”

Jeg slår opp dagens Aftenposten samtidig som jeg spiser frokost. Det er langt på dag, men jeg trente på tom mage fordi forsiden på gårsdagens frokostavis anbefalte det for å forbrenne mest mulig. I dag står det skrevet med bokstaver at man må gjennom audition for å kapre seg bolig. Jeg leser, men slutter halvveis da jeg rett og slett ikke orker. De to eggene spises sakte sammen med ett glass sitronvann. Jeg tenker gjennom kommentaren jeg fikk fra den eldre damen på treningssenteret før i dag, hun som kommenterte at hun alltid ser meg der og at jeg er en sånn “sann flink pike”. Jeg fnyser. En ” sann flink pike”.

Det er snart skolestart, og for min del gjør jeg alt annet enn å telle dager. Ja, altså. Ikke misforstå meg, jeg liker skolen. Jeg gjør det bra på skolen, jeg har det bra på skolen og jeg liker vennene mine. Alt det der stemmer. Men allikevel kjenner jeg den indre uroen som allerede begynner å bre seg ut i kroppen. Jeg vet ikke hva den følelsen kalles, men jeg tror kanskje jeg skal kalle den “sann flink pike”. Den konstante følelsen som eksisterer hele tiden, den som hele tiden minner meg på hva som burde gjøres, skal gjøres og må gjøres. Det er heller ikke nok med det. Den forteller meg ikke bare hva jeg burde, skal og må. Men hvordan jeg må gjøre det. Hvor bra jeg må gjøre det. Hvor bra jeg må prestere for å kunne komme inn på det jeg vil, hvor ofte jeg “må” være sosial for å holde status og hvor fine Instagram bildene må være. Latterlig, eller hva? Ja, jeg er så enig. Vi kan godt si at det er å overdrive, og for noen så er det kanskje å overdrive – mens for andre så er det realitet. Jeg bryr meg i grunn ikke om å overprestere, være sosial hvis jeg ikke vil eller om andre liker Instagram bildene mine. Men ærlig talt – det fungerer vel ikke sånn?

For jeg, som mange andre har den følelsen av “sann flink pike”. Jeg er nemlig flink. Jeg vil være flink. Det er egentlig ikke det som er ille, men forventningene om at jeg må være det. Jeg avsluttet forrige skoleår med eksamen, som de aller fleste andre. Før eksamen fikk vi alle beskjed om at det handler om å gjøre sitt beste. Og jeg gjorde mitt beste, men allikevel så var jeg ikke den “flinke piken” jeg pleier å være. Det bare stemte ikke. Jeg fikk en 3’er. Jeg begynte å le når jeg gikk ut, for å være så sint, skuffet og frustrert etterpå at jeg nesten ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Flinke, talentfulle og dyktige meg. I følge?

Du lurer kanskje på hvor jeg vil. Jeg også gjør egentlig det. Innerst inne har jeg lyst til å si at jeg dette året skal gjøre mitt beste uansett hva, ta ting som det kommer og ha det bra med meg selv – og la den flinke piken ligge igjen. Men jeg tror ikke på det selv, og det er kanskje der feilen ligger. For jeg må gjennom audition for å få bolig, prestere på eksamen og jeg må prestere på jobb. Men hva er denne definisjonen av flink pike sånn egentlig?

Jeg skal hvert fall prøve å gjøre mitt beste, og jeg fikk jo en ganske ålreit sommer – til tross for eksamen, og den jævla 3’ern. Den jeg har vært så flau og skuffet over. Den jeg ikke har fortalt til noen at jeg fikk. Før nå.

Flink pike my ass.

Følg meg gjerne på Facebook HER

og Instagram HER

– Marty