Kvalitetstid

Jeg ser opp, og jeg roper etter oppmerksomhet. Jeg skriker faktisk. Men ingen vil høre på meg, til tross for at jeg er sulten og får lengst har bæsjet på meg. Mamma ser meg ikke, og pappa, han hører meg ikke. Ingen av søsknene mine ser ut til å bry seg heller. Jeg lurer på om jeg er så kjedelig, eller på hva som egentlig kan være så mye viktigere enn meg.

Jeg roper etter mamma. Hun sier hun kommer snart, men som vanlig vet jeg at jeg rekker å sovne før hun får kommet opp og sagt natta. Jeg er litt redd, for jeg syntes det er litt skummelt å sove. Men mamma sier at hun passer på meg, selv om jeg egentlig ikke kan skjønne hvordan hun klarer det når hun ikke en gang har rukket å si natta, og sjekke under senga mi og sitter i etasjen under.

Jeg jubler. Jeg jubler fordi jeg har scoret mitt aller første mål. Rett i krysset faktisk! Nei, ikke akkurat. Men som bestefar sier; mål er mål. Jeg hermer etter feiringen til Ronaldo og snur meg for å se om pappa jubler like høyt som meg. Men pappa står borte i skogholtet og prater i telefon. Jeg blir litt lei meg, men så tenker jeg på det pappa pleier å si om at hvis han ikke jobber så kan ikke jeg få nye fotballsko. Og da kan det jo hende at jeg kan score flere mål som pappa kanskje kan se.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Jeg skvetter til av filmen på TV. Det er første fredagskvelden min hjemme på så lenge jeg kan huske. Det er en bra film. Det er faktisk lenge siden jeg har sett film. Mamma har satt frem potetgull, men ingen av oss har rørt det. Jeg tror ikke mamma har fått med seg noe av filmen heller, for hun sier hun er så opptatt av å sjekke ut nye møbler i den nye appen til IKEA. Jeg rister på hodet og sveiper gjennom Tinder før jeg går lei og ser videre på filmen.

Jeg er så stolt. Jeg har endelig fått min første sekser, og mamma og pappa har lovet at vi skal ut og feire. Til tross for at jeg er glad, så blir jeg litt flau når mamma tar bilde av karakteren og legger den ut på Facebook, for at både fotballtreneren min, tante og sjefen fra sommerjobben i fjor kan se det. For ikke å nevne når hun tar ett nytt bilde senere på kvelden når vi er ute og spiser, for å bemerke til alle de 876 vennene hun skryter av å ha på Facebook hvor superfantastisk og bra det velskapte barnet hennes er. Altså meg.

For vi glemmer liksom litt å være sammen med hverandre. Dere glemmer faktisk litt å være med meg. Vi glemmer faktisk av og til å leve sammen, nyte sammen og oppleve sammen. For vi rekker ikke å kjede oss når vi er på hytta, eller være sammen når vi spiser middag i Syden eller snakke sammen når vi er på biltur, fordi vi enten skal fange Pokemons eller sjekke Snapchat. Jeg syntes det er trist at barna tilfredsstilles med skjermer, apper og små elektroniske duppeditter, for at mamma og pappa skal shoppe, være i fred eller trene. Men jeg syntes ikke det er noe bedre, eller verre, når mamma og pappa prioriterer andre ting enn å være sammen med meg, uansett hvor gammel jeg er. For som barn og ungdom så trenger vi den kvalitetstiden, den kvalitetstiden dere skryter av at vi har på nett.

Så kanskje vi kan bli litt flinkere til å ta på lydløs, legge det bort og heller være sammen? På ordentlig.
For det betyr mye mer for meg at dere får med dere målet jeg scorer, enn at dere tjener penger til nye fotballsko.

Og når du er så godt i gang:
Følg meg gjerne på Facebook HER

Følg meg gjerne på Instagram HER

– Marty

——
Dette er ikke skrevet direkte om eller til mine foreldre.