Kroppspressmonsteret

Jeg roter i kassene i garasjen hjemme hos mamma og pappa. Jeg løfter ned en etter en kasse. Ingen er hjemme, så jeg tillater meg og rote litt ekstra. Jeg finner den gjennomsiktige kassen. Kassen som er full av dukker. 52 totalt. Jeg blar gjennom og skimter alle, men ser ekstra nøye på mine såkalte favoritter. Den soleklare favoritten er blond, hun har smal midje og stor rumpe, for ikke å glemme sprettpuppene – og det sminkede ansiktet, hvis ikke vi skal kalle det “en sminkefri utgave”. Hun har kun på seg en sko, den andre er ikke å finne.
Jeg betrakter dukken min og kjenner den emosjonelle klumpen bygge seg opp i halsen. Den klumpen som minner meg på alle timene som er lagt ned for å leke både superstjerne, sangstjerne, modell og ja, i mitt tilfelle profesjonell rytter med denne dukken. Samtidig, så slår det meg at jeg ikke har lyst til å kvele denne dukken på samme måte jeg leser at andre har. Den såkalte perfekte dukken, som har absolutt alt jeg kun kan drømme om. Jeg har ikke lyst til å kaste alle dukkene så mine fremtidige barn skal slippe å leke med de. Jeg har heller ikke lyst til å angre på timene jeg har lagt ned i drømmeland med disse 52 dukkene. Jeg ønsker nemlig ikke ta meg nær av at dukken fremstiller mitt ideale, og at jeg i mange år har hermet etter både frisyrer og antrekk som denne dukken har hatt på seg. Jeg ønsker ikke fordi jeg ikke syntes det er rett av meg og mislike det som i mine øyne er det perfekte. Det jeg derimot har lyst til, er at mine fremtidige barn ikke nødvendigvis skal få leke med flere, men også annerledes typer dukker. Jeg har lyst til at de skal leke med dukker i alle størrelser, farger og fasonger. Men også den slanke, flotte barbie-dukken.

Jeg legger henne ned så dukkene blir 52 igjen og lukker kassen men blir sittende igjen og tenkte.

For kanskje det er på tide at vi slutter å snakke om kropp? Kanskje det er på tide at vi slutter å bli overrasket hver gang en ny størrelse i størrelsestabellen viser seg uten klær? Kanskje det er på tide at barna i dagens samfunn kan leke med en dukke i hvilken som helst farge, fasong og legning uten at det er noe spesielt?

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

For vi vet at det er mye kroppspress i dag og at alle burde være fornøyd med egen kropp, men det må da finnes en grunn til at det ikke blir noe bedre. Jeg tror nemlig ikke at mine 52 Barbie-dukker i utgangspunktet ikke kan påvirke eller har påvirket meg. Men vi roser det usminkete, vi roser når noen stiller lettkledd med former og vi heier når fedre legger ut bilde av pappakroppen. Men er vi ikke litt lei nå da? Er vi ikke lei alle innleggene og artiklene om at kropp er topp og at man skal være fornøyd med seg selv? Jeg er hvert fall det. For jeg blir ikke lykkeligere og midjen min blir ikke smalere av dette – og hvert fall ikke aksepten for at den ikke er så smal som ønsket.

Jeg vil ikke gjøres til ett evig offer for “kroppspressmonsteret”, og jeg vil ikke at temaet skal være om jeg ligner på dukkene mine, damen på treningssenteret eller hun i klassen over – for spørsmålet er ikke om det er bra nok eller ei. For jeg er dritt lei å få høre at jeg er bra nok og at kroppen min er bra nok som den er, samtidig som verden kaster klærne i ukeblader med sminkefri forbilder og nyopererte rumper. Så kanskje vi bare skal la “kroppspressmonsteret” være litt i fred og heller ta en real kamp med oss selv og bli enige om at det ikke er et spørsmål om at vi ikke er bra nok eller ei.

For jeg trodde faktisk en gang at Barbie-dukken min kanskje var litt misfornøyd med nesen sin hun også, og jeg liker å tro det fortsatt.

Hun lever jo hvert fall fortsatt, til tross for det sultne “kroppspressmonsteret” – men det er kanskje fordi hun ga litt faen?

Bilde

Følg meg gjerne på Facebook HER

og Instagram HER

– Marty