I forrige uke ringte jeg mitt lokale legekontor. Jeg ringte siden jeg var tett i bihulene, litt pjusk. Jeg vet egentlig hvordan medisin jeg trenger, etter fem nesebrudd på fotballbanen, så er jo dette grunnen til at bihulene ikke spiller helt på lag. Jeg fortalte også legesekretæren om noen andre greier hun mente var ganske akutt. Men hun forteller meg at min fastlege har sluttet, og at jeg har fått ny. Min nye fastlege er kun til stede to ganger i uka, og det er derfor ikke plass før neste uke; men siden hun mente dette var ganske akutt, så måtte hun notere at det var det, sånn i tillfelle noe skulle skje.  

Javel. Så 1,5 uke senere får jeg og mine bihuler legetime. 14.20. Seneste timen på dagen – upassende for en skoleelev. Jeg setter meg pent ned 14.15. Klokken tikker, og legekontoret blir etterhvert mer og mer tømt, og jeg ser ingen ny lege hente noen av pasientene som sitter der. 15.05 går jeg i luka og spør pent om jeg har kommet til feil tidspunkt, jeg beklager meg nesten. Damen i luka ser pent på meg og sier at nei, nei, “du er neste”. Det går vel snaue ti sekunder før det er min tur. Hmm, tenker jeg… Kanskje legen trengte en powernap. Jaja, jeg hilser pent på min nye lege. Høflig og hyggelig. Vi går inn og setter oss. Så spør han hva som er galt. Først spør han om dette så kalte “akutte” tilfellet, som nå ikke er så akutt lenger, noe jeg også sier til han. Så forteller jeg om mine bihuler. Og ja, kjære lege. Det er slitsomt for meg og komme til deg, og fortelle hele min sykdomshistorie, og skadehistorie, når dette faktisk henger sammen. Spesielt når jeg føler at vår kjemi ikke er helt på nett. 

Uff…. Trenger en pustepause….

Legen klarer å finne ut mens jeg sitter der at jeg har trykk i ørene mine, og skriver en resept på dette. Javel. 
Legen som ser ut til at skal snart av med pensjon finner ikke journalene mine, men klarer i stedet å slå av pcen sin. I mens han fikler og banner, prøver jeg å spørre om han kan finne resultatene på et MR jeg var på for en stund tilbake. Ikke det at jeg tror det var noe galt på de bildene, men er jo greit å vite. Legen finner ikke de heller. Jeg skal også henvises videre til en annen lege, men det kan han ikke hjelpe meg med, forteller han. Og jeg har da vært på legekontoret i 1 time og 25 minutter, alene. I all frustrasjon klarer han å slette resepten på duhartrykkiørenemedisinen og jeg blir så sendt ut til sektretæren i luka for å finne MRbildene, også blir jeg sendt hjem.

– Takk for idag. Du betaler der! 

– Ehm… Men, bihulene mine da? Ehm…? Henvisningen min? Hæ? 

Jeg leser at 1 av 3 nordmenn har negative møter med helsevesenet. Jeg syntes det er vanvittig synd. Jeg syntes det er vanskelig å stå på legekontroret som 18 åring, og trenge hjelp. Ikke mye hjelp, men litt hjelp. Hva gjør man? Hva gjør man når man er litt pjusk? Eller veldig pjusk, og legen kun er tilstede to ganger i uka? Jeg spurte om hvordan man bytter fastlege, men fikk i svar at alle var opptatt. Jeg kan få en melding hver gang noen blir ledig, denne meldingen koster 49 kroner. Jeg har de siste 2 årene byttet fastlege ufrivillig 4 ganger. Det er vanskelig å komme til en ny person og legge frem sin situasjon hver gang – eller kanskje bihulene mine bare må fortsette å være litt tette? 

Dette er jo bare meg, og mine bihuler. Men tenk på de som faktisk behøver å dra til legen for å snakke med noen, for de trenger denne akutte hjelpen, eller bare hjelp. Da er det fryktelig synd, hvis møtet skal oppfattes på denne måten. Det er veldig greit å ha knekt et bein, og for legen å sende deg til røntgen. Men hva med alt det andre? 

Kom igjen a Helse Norge! 


Bikdekilde
 

Følg meg gjerne på Facebook HER

og Instagram HER 

– Marty 


 

Jeg ønsker å bli sett, jeg ønsker bekreftelse, jeg ønsker muligheter. 

Jeg vil gå på skole. Jeg vil møte mennesker. Jeg vil møte trygghet. 

Jeg vil få kunnskap. Jeg vil få lærdom. Jeg vil få visdom. 

Jeg vil leke. Jeg vil leve. Jeg vil dele. 

Jeg har alltid ville være barn – med et barns muligheter. Jeg har alltid hatt muligheter til å være barn. 

Leken er dyrket i min barndom, lærdommen er plantet og visdommen gror. 

Siden jeg er jente, og jeg er født i Norge, så har ikke dette bydd på noen utfordringer. Annet enn at noen av gutta kanskje har syntes det har vært flaut å bli takla av en jente på fotballbanen. Det er kanskje først nå, mens visdommen enda gror, at jeg forstår hvor heldig jeg har vært – og hvor heldig jeg er. 

Jeg er heldig fordi jeg går på skole. Fordi jeg har muligheten til det. Er det synd på meg, fordi det forventes at jeg må gå på skolen?

Jeg er heldig fordi jeg kan spille fotball. Fordi jeg har muligheten til det. Er det synd på meg, fordi jeg må dra å spille kamp, selvom det regner? 

Jeg er heldig fordi jeg har kunnskap. Fordi jeg har muligheten til det. Er det synd på meg, fordi jeg har en jobb jeg må dra til? 

I henhold til FN er det over 200 millioner barn som lever som barnearbeidere. Barnearbeid hindrer barn i å utvikle og utfolde seg. Det frarøver dem skolegang, mulighet til å tilbringe tid med sine jevnaldrende og dette får store konsekvenser for fremtiden deres. Dette er en av flere grunner til å anerkjenne den internasjonale dagen for Sport for Development and Peace (IDSDP), som er idag, onsdag 6 april. Denne dagen gir oss alle en grunn til å delta og markere idrettens rolle innen global utvikling. Og hvor man her kan vise hvordan leke – og idrettsaktiviteter er et viktig virkemiddel for å kunne gi barn muligheter for å få bedre utdanning, helse og å få leve i fredelige samfunn. 

Jeg er så stolt over å ha blitt ambassadør for Right To Play. Right To Play mener at lek og idrett kan bedre barn og unges hverdag i verdens mest vanskeligstilte områder, som er med på å inspirere enkeltpersoner og samle lokalsamfunn. Gjennom lek og idrettsaktiviteter lærer barn toleranse, samhandling, respekt og empati for hverandre. De får også kunnskap om hvordan beskytte seg mot sykdommer som malaria og HIV / AIDS. Barn og unges regelmessige deltakelse i lek og idrettsaktiviteter, er også med på å utvikle viktige basisferdigheter som samarbeid, kommunikasjon og lederskap.  

Jeg er heldig. Jeg er heldig som får være en del av lek, kunnskap og læring. Idag markeres Sport for Development and Peace, som minner oss på fordelene, og verdiene sport og lek har å tilby. 


 

Gjør som meg, og bli Right To Play fadder – meld deg inn HER

– Marty

Heiaaa! 

Jeg har jo faktisk funnet ut, ved god hjelp av snapchat – at jeg er penere som hund. Samtidig som jeg dør inni meg av den nye snapchatoppdateringa…. De må virkelig fikse den nye story-funksjonen tilbake til slik den var. Holdt på å sette lunsjen i halsen da jeg trodde tante var på hyttetur med bestekompisen. Det er virkelig ikke greit. 

Men uansett… 

Jeg er snapchat addicted, og sender snaps i hytt og pine :-):-) Om han er på hyttetur med tante eller ei… 

Hvis du vil bli venn med meg på snapchat, så add meg da vel! Jeg heter MARTINEHALV, ikke martinehalvssss, som må bloggen. 

 

– Marty 

 

Jeg løper lett på tredemølla, letthetsskalaen kan vi diskutere, men ikke nå. Mobilen min lyser opp som en sol og jeg hiver meg over den som en hvilken som helst annen sulten tenåring som lurer på hva vanvittig viktig som har skjedd nå. Jeg må hoppe til siden, for jeg klarer ikke løpe og ha fokus på mobilen samtidig.
Den forteller meg at 9 av 11 fitnessutøvere er dopingtatt under NM. Jeg blir lykkelig, jeg blir så vanvittig glad. Jeg blir lykkelig fordi det da forteller meg et lite øyeblikk at det derre fitnesskjøret er litt umenneskelig – ja, og at jeg som løper her med helt vanlig kropp faktisk er normal og at det perfekte – den kroppen jeg driver og løper etter kanskje ikke eksisterer. Deilig. Jeg løper mine siste minutter, enda lettere nå – ja, det er helt sant. Klart jeg gjør, jeg er jo så glad og velvitende om at jeg ikke trenger å ha 8 i fettprosent og det samme i pack – og at jeg heller ikke trenger og ha den derre timeglassfiguren jeg ikke helt skjønner hvordan jeg verken skal få i virkeligheten eller klare å redigere inn i photoshop? Hmm…

Jeg trer av mølla, drar opp mobilen og tar den pålagte skrytesnappen – og lykkefølelsen den forsvinner…


 

Vel, var deilig så lenge det varte, helt til min skrytesnapp på mølla var tatt, og Victoria Secret fortalte meg at jeg burde ta en runde til.


//Reklame

Jeg er så heldig å være ambassadør for TRUE, som er en energidrikk som blandt annet er sukkerfri og inneholder naturlig koffein, aroma og farge. TRUE finnes i fire forskjellige smaker: Blåbær/Acai, Citrus, Pære/Lime og Jordbær/Goji. Vi er nærmere 40 flotte ambassadører som i går morges klokken ni møttes på The Thief i Oslo for en sikkelig kick start på dagen! Vi spiste en deilig frokost og hørte på veldig innholdsrikt foredrag med Eilif Harloff, om motivasjon, stressmestring/mindfullness og hvordan man kombinerer dette med trening. Dette var veldig nyttig, og ikke minst interessant – ikke bare som treningsentusiast, men også hvordan man kan takle hverdagen best mulig. 

Etter dette førte turen ned i garasjen på The Thief hvor vi ble delt inn i tre forskjellige grupper og roterte mellom tre stasjoner. Kroppsvekttrening med dyktige Jørgine aka Funkygine, strikk og ball med Camilla aka Treningsfrue og en som imponerte meg stort Nils Lundgren som førte oss gjennom et ordentelig kettlebellprogram. Super morro å trene med så entustiastiske og flotte mennesker, som jeg er så heldig å være i team med. 

Etter en real treningsøkt, som hvertfall motiverte meg veldig spiste vi lunsj. 

Hvis du vil vite mer om TRUE her, så anbefaler jeg dere å sjekke ut innlegget til Funkygine HER


Foto: GotVision

TRUE finnes blandt annet i utvalgte Coop butikker, XXL og proteinfabrikken.no

– Marty

Terroren

Vi lever i en verden der vi frykter terror, men ikke kjenner den. Vi lever i en verden der vi hører den prate, men ikke lytter. Vi lever i en verden der vi skimter det skje, men ikke ser. Vi lever i en verden der vi leser om det, men ikke tar det til oss. Vi lever i en verden der unge jenter frykter mer for eget speilbilde enn for en bombe, og i en verden der unge gutter frykter mer for fylleangst enn for et smell. Vi er vitne til terrorangrep, vi er vitne til sult, vi er vitne til flukt, vi er vitne til alt det vonde, og alt det verst tenkelige. Vi er vitner. Vi lever i ett land der det tulles med at vi er mer redde for billettkontroller enn for terrorister, ironisk hva? 

Anders Behring Breivik utførte grusomme terrorhandlinger her hos oss, og vi holder på han, vi holder han varm, vi forer han, vi underholder han til og med. Han drepte 77 mennesker, i vårt sommerparadis, i vårt trygge lille Norge. Vi har kjent på det, vi har kjent på smerten og vi har kjent på tapet. 

Mulla Krekar tillater seg jo å la Europa legge hat på en hel religion, gjør han ikke? Han har vi vel også gitt tak over hodet, strøm, tilgang på trygghet, vakthold og alle nødvendigheter. Han nyter igjen friheten i naive Norge. 

Terror er ett faktum. Terroristene er ett faktum. Hva er det terroristene ønsker å oppnå? Vi forbinner terror med en religion og religion med terror. 

Jeg tror vi må bekjempe frykten og innse at terroren er et faktum og skjønne at i det øyeblikket terroren ikke har en effekt på oss, at det er noe alvorlig galt.
Vi er et land som er elsket, et land folk rømmer til og et land som er så naivt at vi mater terrorister. Vi er et land som må stå sammen, vi er et land som må se mulighetene, i stedet for å lukke øynene og la være å diskutere. Jeg tror ikke vi noen gang kan bli enige, for det finnes alltid noen som vil være uenige – men vi skal ikke la våpen bestemme enighetene og uengihetene. Vi skal ikke la terror være uviktig i speilbildet vi ser og vi skal ikke la terror være uviktig når fylleangsten tar oss – vi må se den i øynene, og vi må ta den som den er, i den tilstanden vi velger å være i, en og en, mann for mann, land for land – tann for tann. 

Følg meg gjerne på Facebook her

Og på Instagram her 

 

 

#nettavisen

– Marty 

Mindfullness i en stressa boble 


 

I går var jeg så heldig å være gjest hos Aftenpostens podkast sammen med psykolog Aksel Inge Sinding for å snakke om mindfullness og stress. Det er vel et kjent fenomen at vi er en stressa generasjon, at vi alltid tenker på neste steg og at vi sjeldent lever i nuet. Mindfullness er noe jeg alltid har vært skeptisk til, så det var veldig spennende og diskutere dette med Aftenpostens Amalie Lereng, som var like skeptisk som meg, og med ekspert Aksel. 

Ta deg gjerne noen minutter til å høre på podkasten HER, og si hva du syntes!
Jeg er hvertfall overbevist om at vi av og til må koble av og ta oss bedre tid til å fokusere på hva vi gjør her og nå, og slutte å tenke på hva vi skal servere i selskapet om tre uker, hva vi skal ha på oss i bursdagen på lørdag og han har svart på snappen – mindfullness eller ei. 

Følg meg gjerne på facebook her

Og instagram her 

– Marty

 

 

 

Penisforlenger og ny en panne

Kjære frue, du som er fylt med restylane, botox, silikon og plater steder jeg ikke visste det var mulig å fylle en gang – hvorfor tier du i botoxdiskusjonen?

Kjære finansmann, du som løper i designdressen din, med den dyre klokka di og kjører i den eksklusive kompensjonsbilen din – hvorfor tier du i stressdiskusjonene? 

Kjære tante, du som kun drakk smoothie, dro på spinning hver kveld og aldri deltok på familiemiddagene – hvorfor tier du i spiseforrstylelsesdiskusjonene? 

Kjære lærer, du som plutselig forsvant, du som alle sa prøvde å ta livet av deg og du som aldri kom tilbake – hvorfor tier du i psykologdiskusjonene? 

Kjære frue, alle vet jo at du fyller deg med plastikk. Kjære finansmann, alle vet jo at du stadig møter veggen. Kjære tante, alle vet jo at du før kastet opp hver dag og ikke klarte å spise. Kjære lærer, alle vet jo at du ikke takler hverdagen og at du er avhengig av psykologhjelp. 

Så hvorfor kan ikke dere være ærlige? Hvorfor kan ikke dere fortelle? Kanskje det hadde vært litt lettere for oss hvis dere hadde snakket og informert om hvordan ting er? Kanskje det ikke er 20 åringene som burde herjet i botoxdiskusjonene – når dere er like ille? Kanskje 15 åringene som går på antidepressiva hadde hatt en litt lettere hverdag hvis pappa, onkel, bestefar eller gud vet hvem sto frem og sa at det er normalt å være stressa, ha tøffe dager og tatt opp kampen sammen med de? Kanskje kroppspresset blant de som sliter hadde blitt bedre hvis en voksen, sånn som deg, kjære tante hadde stått frem og kjempet litt i mot dette enorme presset du later som du aldri har vært fanget av? Kjære lærer, kanskje terskelen vår for å søke hjelp hadde vært litt lavere hvis du hadde vært villig til å stå frem å si at det faktisk er normalt å trenge og snakke med noen og søke hjelp? 

Kanskje dere i foreldregenerasjonen bare har dukket unna, kjøpt dere en penisforlenger, rynkefri panne, og latt være å prate – og at det har hatt en påvirkning på oss, som tar opp kampen dere kanskje burde tatt for oss – eller som vi hvertfall burde tatt sammen? 
 

 

Følg meg gjerne på Facebook her

Og Instagram her 

#nettavisen 

 

– Marty