Jeg løper lett på tredemølla, letthetsskalaen kan vi diskutere, men ikke nå. Mobilen min lyser opp som en sol og jeg hiver meg over den som en hvilken som helst annen sulten tenåring som lurer på hva vanvittig viktig som har skjedd nå. Jeg må hoppe til siden, for jeg klarer ikke løpe og ha fokus på mobilen samtidig.
Den forteller meg at 9 av 11 fitnessutøvere er dopingtatt under NM. Jeg blir lykkelig, jeg blir så vanvittig glad. Jeg blir lykkelig fordi det da forteller meg et lite øyeblikk at det derre fitnesskjøret er litt umenneskelig – ja, og at jeg som løper her med helt vanlig kropp faktisk er normal og at det perfekte – den kroppen jeg driver og løper etter kanskje ikke eksisterer. Deilig. Jeg løper mine siste minutter, enda lettere nå – ja, det er helt sant. Klart jeg gjør, jeg er jo så glad og velvitende om at jeg ikke trenger å ha 8 i fettprosent og det samme i pack – og at jeg heller ikke trenger og ha den derre timeglassfiguren jeg ikke helt skjønner hvordan jeg verken skal få i virkeligheten eller klare å redigere inn i photoshop? Hmm…
Jeg trer av mølla, drar opp mobilen og tar den pålagte skrytesnappen – og lykkefølelsen den forsvinner…
Vel, var deilig så lenge det varte, helt til min skrytesnapp på mølla var tatt, og Victoria Secret fortalte meg at jeg burde ta en runde til.
Du har kun fokus på kropp jo… Enda en:(
Hahaha!
Føler med deg, det lykke følelsene er så korte