Må vi drive å elske kroppen vår hele tiden?

Den siste tiden har jeg kommet meg på trening hver eneste dag. Jeg merker det både fysisk og psykisk og det er ingen tvil om at det er bra fra meg. Jeg får det bedre når jeg får bevegd meg, enn når jeg ikke gjør det. 

Jeg heier på alle mulige kropper, jeg er en av de som syntes at verdien til et menneske ikke måles i verken størrelse, valker eller tallet på vekta. Jeg forsøker selv å heller ikke være så opptatt av hvordan jeg selv ser ut, og heller fokusere på de bra tingene med kroppen min og ta vare på den så godt jeg kan. Og til tross for at jeg er positiv til kropp – Så kjenner jeg at det har kommet til et punkt der jeg selv føler at det blir litt mye… Kropp. 

Og med fare for å tråkke helt feil: Bekjemper vi egentlig dette kroppspresset med å kle av oss, hele tiden? Ofte med et budskap om at vi skal elske oss selv?

For min del så syntes jeg det er fint å bli eksponert for dette mangfoldet, men det er jeg jo egentlig allerede klar over at finnes. Jeg er jo en del av det selv, på lik linje som deg!

Og hvis jeg skal være helt ærlig så gjør ikke det at jeg har noe mindre lyst til å bli tynn, perfekt og fin. Til tross for at jeg aksepterer hvordan jeg ser ut og hvordan kroppen min fungerer. For vi blir daglig påmint hva vi kan gjøre med kroppene våre, alle feil vi har og hva som må til for å bli enda penere. Men dette er fordi noen tjener penger på at vi ikke klarer å gi faen. 

Jeg har selv vist frem bilder av min egen kropp, men jeg har aldri gjort det til noe dagligdags. Jeg digger at alle former og fasonger tillater seg å danse lettkledde på Instagram, og jeg har selv prøvd en gang… Men jeg tror dessverre ikke at det gjorde at noen av mine følgere tenkte mindre på hvordan de så ut dagen etter. 

Det er ingen hemmelighet at kropp har blitt en besittelse for mange og at de færreste vil endre på kroppen sin for sin egen helse – Men for å bli penere. Jeg er derfor mye heller for å redefinere hva som menes som penere. Og kanskje heller gi litt faen i kropp. Ikke i den form av at vi skal slutte å ta vare på kroppen vår, men at vi ikke skal være så opptatt av hva som skal elskes og ha kroppkroppkropp i fleisen hele tiden. BÅDE de som har nyopererte rumper og de som veier mer enn gjennomsnittet. 

Jeg skal være dønn ærlig å si at jeg ikke elsker kroppen min. Jeg liker nemlig ikke at jeg får mensen, selvom noen mener at det er noe jeg burde hylle. Jeg liker ikke alle strekkmerkene mine, men jeg aksepterer at jeg har det. Jeg liker ikke når jeg har utslett på kroppen, og “embracer” det ikke. 

Men det er sånn kroppen min er, og det er helt ok. 

Det jeg derimot forsøker å gjøre er å akseptere. For kroppen min skal og er nemlig så mye mer enn å være pen, sexy på Instagram og en kropp folk snakker om. Den duger til så mye! Den tar meg med på skiturer, den lar med danse på trange utesteder, den lar meg løpe til bussen, den lar meg elske, den lar meg oppleve. Den skal duge til å leke med mine egne barn, barnebarn og kanskje duge til å reise på backpacking i en alder av 70 år? Og skitt så heldig jeg er som kan disse tingene! 

Når kroppen min vil være med å løpe flere kilometer, spille fotball eller hoppe på trampolina – DA liker jeg den. Jeg liker den ikke noe bedre av å fortelle at jeg elsker den, uansett hvordan den ser ut. 

Jeg er for mangfold i motebransjen og i reklamer, men på en naturlig måte. Jeg er for at ALLE skal kunne legge ut bikinibilder på stranda, og ønsket mitt er at alle skal kunne gjøre det uten at noen bryr seg, uavhengig av hvordan man ser ut. Men, jeg har tenkt over det at jo mer jeg ser kropp, jo mer tenker jeg over det. Og min Instagram-feed er sjeldent fylt av perfekte kropper, fordi jeg bevisst har tatt avstand fra det. 

Hvis jeg legger ut bilde av min kropp strømmer kommentarene om hvor fin, tøff og flott jeg er. Det gir ikke noe mindre kroppsfokus enn hvis en fitnessutøver gjør det. 

Og jeg lurer… MÅ vi drive å elske kroppen vår hele tiden? Eller kan vi bare gi litt faen?
 

Facebook HER – Instagram HER – YouTube HER – Snapchat Martinehalvs

// Marty 

    1. Jeg er feit, eller nesten feit.
      Jeg trente mye før, var slank, pen kropp, tydelig muskeltonus osv.
      Jeg trivdes og elsket kroppen min.
      Men nå er jeg lat og hater kroppen min.
      Jeg er 163 og veier nesten(!) 80 kg.
      Ja, jeg har sikkert mer muskler enn vanlig etter årevis med tung vekttrening, men det er ikke å stikke under en stol at jeg er tjukk!
      Enkelt og greit.
      Selv om jeg gjerne skulle hatt andre ord å forklare det med som
      – bare litt stor
      – chubby
      – lubben
      – stor beinbygning
      – kort
      – støpt i 220 og trødd ned til 150
      – formfull
      Og tusen andre måter å skrive det om på, så er og blir jeg tjukk!
      Jeg er faktisk 25 kilo overvekt!
      Det ER ene og alene MIN feil!
      Det er
      MIN latskap
      MIN inaktivitet
      MIN evne til å stappe i meg
      MIN manglende gidd til å slutte spise når jeg er mett
      MIN manglende ork til å bevege meg mer
      MIN latskap som ikke drar meg ned på treningsstudio eller på lengre gåturer.
      MITT støttemedlemskap på treningssentret nede i bakken her
      Osv
      Det er fortsatt JEG som må ta meg i nakken, ta til vettet.
      Jeg som må
      SLANKE meg
      BEVEGE meg
      TRENE!!!
      SLUTTE drikke cola
      SPISE sunnere
      FÅ RÆVA i gir!
      Ingen kan gjøre det for meg!
      Ingen kan trene for meg!
      Jeg må gjøre det selv!!
      Så enkelt, men fy faen så slitsomt!
      Hva skal en gjøre?
      Ta seg i nakken eller bare leve sånn?
      Alt handler om vilje, og viljen min er syk for tiden 🙁
      Viljen min vil ikke.
      Det ER viljen min som ødelegger for meg

    2. Problemet ligger jo faktisk i hva vi definerer som fint og sexy og alt det der. Ta for eksempel Marilyn Monroe som var den mest sexy dama i sin tid, hun hadde ikke flat mage og veide nok heller ikke det vi i dag anser som den «perfekte vekt». Dersom vi går enda mye lengre bak i tid så var det status å være feit, da var man rik og hadde masse mat. Ikke at det er spesielt sunt å være overvektig, men hva er egentlig overvektig? Er man overvektig og syk dersom BMIen tilsier det? Jeg mener nei, så lenge man er aktiv og spiser sunt, hva skal det ha å si hvordan man ser ut?
      Samfunnet og sosiale medier har bidratt til å lage et kroppsideal som de aller fleste ikke klarer å leve opp til. Når man (spesielt unge) konstant blir eksponert for dette kroppsidealet gjennom de fleste sosiale medier, filmer, serier, magasiner, ja da er det ganske vanskelig å forstå at de fleste ikke ser slik ut, selv om man egentlig vet det. Skjønner du hva jeg mener?
      Jeg selv har aldri sett ut som dagens kroppsideal, ei er jeg heller feit. Jeg har slitt ekstremt og unødvendig mye med dårlig selvtillit pga kroppen min og det som faktisk har hjulpet meg er å bli eksponert for kropper i alle størrelser, og mennesker med selvtillit som danser på Instagram enten de er tynne, tjukke, middels, lange, korte, you name it. Så det at du dansa på Instagram har bidratt til min evige reise mot å bli glad i meg selv 🙂
      Når man lærer seg å elske seg selv og nyte livet, være til her og nå, så bryr man seg så sykt mye mindre om hvordan kroppen ser ut, bare sier det. Utseende har så ekstremt liten betydning når du setter livet i et litt annet perspektiv. Vi har begrenset tid på jorden, hvorfor orker vi å bry oss så mye om kropp og utseende som vi gjør?

    3. fantastisk bra kommentar Nann-jovold. er 100% prosent enig med deg, vi må ta ansvar for oss selv og ikke hele tiden skylde på “kroppspress” og “urealistiske forbilder” sliter selv med det samme og jeg hater når veninner hele tiden sier at jeg er flott som jeg er og at jeg er like pen som andre tynnere jenter osv. det er ikke det jeg trenger å høre når jeg vet at dette er ren løgn. mennesker har en ideal vekt og bmi og havner mann utefor denne betyr ikke det at man er mindre verdt, men det betyr at man veier mer eller mindre enn hva som er best for kroppen din og da kan man ikke si at samfunnet burde endre seg sånn at jeg har bedre selvtillit. da må man ta tak selv og gjøre endringer i trening og kosthold. på tide at vi jenter slutter å sutre og faktisk følger mannfolka her. de opplever nesten like mye kroppspress, men vi hører ikke noe sutring fra dem. og de har andre idealer og leve opp til som er nesten umulige å gjøre noe med, kjenner du noen som har lyst på en skallet mann under 150 cm? det gjør ikke jeg heller…

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg