Jeg kan ikke tro det!

Jeg syntes dagene og ukene går så fort. Jeg vil tro at det er positivt, men det hender jeg blir skremt av hvor fort det faktisk går. For ett år siden i dag satt jeg og ett knippe andre flotte jenter oss på flyet til Portugal for å spille inn Top Model, og jeg kan ikke tro at det er et helt år siden! Jeg kan enda kjenne forventingene, sommerfuglene (og huggormene) i magen og alle inntrykkene. 

Den første jeg så på flyplassen når vi skulle dra var Jannie, og jeg tenkte at jeg like godt kunne bli hjemme. Jannie er en sånn type du legger merke til når hun kommer inn i rommet. Hun utstråler selvtillit, og var ganske så mange år eldre enn meg. Den første jeg hilste på var Benedikte, og vi klikket med en gang. Alle vi norske jentene klikket med en gang. Jeg tror faktisk ikke at vi hadde noe valg. Vi skulle jo tross alt begi oss ut på en sinnsyk reise, på egenhånd. Det at vi fant hverandre så fort var vi nesten avhengige av. 

Akkurat Top Model er noe jeg egentlig ikke snakker så mye om. Det er på en måte ikke så viktig for meg at folk forbinder meg med programmet. Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg er SÅ ferdig med det. Jeg har tidligere sagt at jeg ble skuffet over hvordan det fungerte, mye fordi jeg ville være med for å spre et positivt kroppsfokus i bransjen, noe jeg ikke følte ble noe av i det hele tatt. Jeg har jo også stusset over at jeg var en av de største jentene i noe som ble presentert fra størrelse 42 og oppover. 

MEN! Det gjør ingenting. For jeg ble en erfaring rikere, jeg møtte fantastiske jenter og vi skapte noen helt unike bånd. Til tross for at vi kanskje ikke omgås så mye i hverdagen lenger, så har vi et så stort kapittel sammen. Dette gjør at det alltid er hyggelig å møte hverandre og at man alltid kan prate sammen. Det er som en helt unik tillit. Og det ville jeg aldri vært foruten! 

 

// Marty

Siste innlegg