Sorteringssamfunnet

Vi er nå midt i fellesferien, og som vi koser oss. Solen skinner, gresset er grønt og lufta er varm, hvert fall de dagene regnet ikke høljer ned, ullgenserne må dras frem og gradstokken viser ti. Flyplassene er stappfulle og grillmaten er robbet fra en hver lokalbutikk. Feriedager er spart opp og markedsføringen er i gang.
Jeg ser nemlig mødre som er på flotte ferier. Jeg ser at barna vokser og at sommerkjolen fra 82′ endelig passer igjen. Jeg ser at barna vinner cuper og at mannen trener til birken, jeg ser også at morgenyogaen før seks er i gang igjen. Jeg ser solbrune fedre som fortærer øl med god samvittighet sammen med eldste sønnen på 17 og et halvt. Jeg ser at yngste mann har lært seg å svømme, til tross for solbrente skuldre i det karibiske hav og at yngste datteren elsker markedene stemor drar hun med på. Jeg ser at flyturen gikk bra, og at gnagsårene fra toppturene blir automatisk bra med en god biff på grillen.

Og dere er heldige, dere er vanvittig heldige. Men jeg kan ikke forstå hvordan dere kan feire alle cupseirene med barna når du ikke er 100 % tilstede, jeg skjønner ikke at ølen smaker bedre når alle andre vet du drikker den eller at yngste mann i det hele tatt kan lære seg og svømme når telefonen din ikke tåler vann?

Jeg ser dere drukner, og ikke i Middelhavet, jordbærkurver eller latterkramper – men i markedsføring. En markedsføring av det perfekte. Samtidig hagler kritikken mot meg og ungdommen rundt bordet på den årlige sommerfesten som dokumenterer alt fra ankomst til det sjangles hjem.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Nei altså. Jeg prøver bare å forstå meg på dere, for jeg strever etter det perfekte, og er egentlig det så rart? Dere som er mine, deres barn og samfunnets forbilder er jo ikke alltid bedre enn oss? Og det er kanskje en grunn til at samfunnet vårt sjener ut den veien det gjør? For sorteringssamfunnet blir tydeligere, og for du har kanskje merket at enkelte Facebookvenner går i skjul denne måneden, muligens i frykt for prestasjonsangst eller kanskje i panikk. Kanskje fordi pappa vant ungenes vilje om fire ukers ferie i Dubai, fremfor mammas forslag om kubb og hyttetur med myggstikk? Kanskje fordi nattevaktene føles ekstra lange når alle andre dokumenterer de hete nettene de opplever både på byen og i varmere strøk? 

Vi søker etter en forklaring på hvorfor vi er mer stresset, deprimerte og slitne. Men jeg blir stresset av å holde følge med jaget, jeg blir deppa av å aldri rekke opp og sliten av å alltid skulle prestere – og dette er kanskje hvert fall en av grunnene?

Det er nemlig litt kulere når mamma og pappa hopper i vannet og bader med, i stedet for å dokumentere hvor flotte ungene som svømmer rundt er.

Og det er forresten ikke så sinnsykt kult at mamma og pappa er mer opptatt av å fange Pokemons enn det barna er; bare fordi de slipper dyre telefonregninger takket være Telenor Frihet.

Følg meg gjerne på Facebook HER

og Instagram HER

– Marty