Jeg løper ut etter de andre jentene på fotballbanen. En del av de andre jentene er ikke her, de er nemlig på møte – konfirmasjonsmøte.
Selv har jeg aldri hatt en ønske om å konfirmere meg. Jeg hadde ikke hverken lyst, behov eller følte jeg hadde tid til det. For meg var det viktigere å trene og gjøre det jeg ville, og jeg var vanvittig heldig som har foreldre som støttet valget mitt. Jeg vet ikke engang om jeg skal kalle det et valg ? for meg var det jo en selvfølge. Det var en selvfølge for meg å trene, leke og jobbe mot noe jeg ønsket. Det var ingen selvfølge for meg å sitte i kirken, være på møter eller forskjellige leirer.
Først og fremst var det magefølelsen som sa nei, og for det andre, så var det ikke viktig for meg å invitere hele familien i et selskap der vi skulle feire meg.
Det var heller ikke viktig for meg å arrangere et selskap basert på penger, mennesker man ikke har sett på lenge, ikke kjenner eller som jeg egentlig ikke ønsket å ha der. Som forelder kan du jo si hva du vil, men de aller fleste konfirmanter i dag gjør det jo på grunnlag av pengene. Jeg vet det finnes unntak, men dagen etter en konfirmasjon spørres det ikke på skolen om feiringen var fin.
Det spørres om hvor mye penger du fikk. Jeg synes det er feil.
Jeg klandrer ingen 15-åringer som synes det er ålreit å få penger i en konvolutt, men budskapet med selve konfirmasjonen har kanskje forsvunnet litt? Og hva med dem som må lyve klassekameratene sine rett opp i ansiktet fordi de ikke har fått hårreisende summer, og fordi familien faktisk hadde mer enn nok med å arrangere festen?
“Jeg skjemmes litt. Eller ganske mye. Vi lever i et samfunn med store klasseforskjeller, og jeg vet at det er forskjell på folk”
Det er klart noen får store summer, og det er klart noen synes det er ypperlig å feire med nærmeste familie. Men helt ærlig … Jeg har alltid undret på hvorfor vi inviterer til fest med mennesker vi aldri ser ellers. Det er klart det er hyggelig å se igjen gamle bekjente og feire, men i mine øyne bygger konseptet mye på en fasade. En fasade som utad forteller hvor flott ting er, hvor dyktige vi er, og en fasade som fremmer bunader, kjoler og stivpyntede mennesker.
I mine øyne bygger konseptet konfirmasjon mye på en fasade
En fasade der vi roser oss selv, karakterene våre og prestasjonene våre. En fasade jeg som 15-åring ikke ønsket. Den dag i dag går jeg på en kristen skole, der jeg er akseptert uansett om jeg er konfirmert eller ei. Jeg valgte bare ikke å gjøre det, fordi for meg falt det seg ikke naturlig.
For meg har det hele veien vært lettere å si at jeg ikke valgte å konfirmere meg, fremfor å si hvor mye penger jeg fikk, eller feire med mennesker jeg ikke ville feire med. Skulle jeg konfirmert meg i dag, ville jeg invitert mine nærmeste venner, og de i familien jeg ønsket, servert pizza og øl ? og sunget karaoke. Jeg ville også valgt å feire den midt på sommeren, fremfor i en kjølig bris i midten av mai.
Følg meg gjerne på Facebook HER
og Instagram HER
Innlegget er også publisert HER
Det har du så rett i, kjempe fint antrekk 🙂 (Ukens blogg konkurranse på min blogg nå, bli gjerne med)
JEG DIGGER DEG!!
Bra Martine. Du blir ikke kristen i konfirmasjonen, ei heller i dåpen. Når du ser tomheten i verden, og jaget etter penger og populæritet, kan du søke mening og glede i livet i tro på Jesus.
Herlighet Martine. Å “disse” konseptet konfirmasjon isteden for å snakke til de som konfirmerer seg pga pengene er latterlig. Greit du har egne meninger osv, det er lov, men tenk gjennom litt før du skriver da. For meg var konfirmasjon et tydelig valg jeg tok fordi jeg ønsket å følge Jesus, og ønsket å vise de rundt meg hva jeg tror på. For det er det konf er. Ja jeg er helt klar over at mange, kanskje flesteparten til og med, konfirmerer seg pga de matrielle godene de fører med. Men konf er en reell handling. Og gjennom konfen tar du et valg. “I dine øyner bygger konseptet konfirmasjon på en fasade?” HÆ?
Jeg ser poenget ditt, men jeg er ikke helt enig! Jeg syns konfirmasjon er en utrolig fin ting. Og ja, det høres kanskje for noen dumt ut å være borte fra en fotballtrening for å dra på konfirmasjonssamling, men for flere betyr det kanskje også samhold. Det å kunne være sammen med de fra skolen som man kanskje ikke var så mye med ellers. Å kunne akseptere alle forskjellige individer, til tross for tidligere krangler og uenigheter. Når vi samlet oss på denne måten var det litt som at verden utenfor ikke eksisterte.
For meg handlet det i liten grad om pengene, og jeg vil ikke kalle meg selv kristen. Men jeg valgte likevel å konfirmere meg i kirken. Kanskje var grunnen at de aller fleste vennene mine valgte det, eller fordi jeg rett og slett var nysgjerrig. Jeg lærte under tiden før konfirmasjonen mye om både meg selv som person og om kristendommen som religion.
For meg handlet konfirmasjonen om å samle familien. En familie jeg setter så umistelig høy pris på og som jeg er så inderlig glad i. For i hverdagen sees man kanskje ikke så ofte fordi man er spredd litt rundt. Når det er dåp, konfirmasjon eller bryllup er man på en måte tvunget til å komme, men allikevel blir det så koselig. Jeg er så heldig at jeg har en veldig stor familie, og når jeg tenker meg om nå i ettertid er jeg så inderlig glad for at jeg valgte å konfirmere meg i kirken. Men selvfølgelig, det er ikke for alle, og uansett valg burde man bli respektert!