Jeg skal være helt ærlig.
Jeg skal bare si det. Rett ut. Selv om det sitter skikkelig langt inne. Selv om jeg skammer meg over det. Selv om jeg aller helst ikke vil at noen skal få vite om det.
Det sitter langt inne og si det høyt, fordi jeg syntes at det er skikkelig flaut, fordi jeg skammer meg og fordi jeg er redd for at noen skal syntes synd på meg. Fordi jeg er redd for å ikke være like bra som alle andre.
For jeg syntes det er skikkelig flaut å innrømme at jeg til tider kan føle meg skikkelig ensom og alene, og 17.mai er en av de dagene i året jeg føler desidert mest på det.
Da blir det liksom så tydelig at jeg ikke er en del av verdens beste og største jentegjeng som har vært bestevenner siden barnehagen, og at jeg ikke har en haug av invitasjoner i innboksen. Følelsen blir liksom forsterket av at jeg føler at jeg er den eneste som har det sånn.
Stort sett så føler jeg meg sånn som dette:
Det føles ofte ut som at Norge har bursdag, og at jeg ikke er invitert. For jeg føler ofte at jeg står på sidelinja og ser på at alle roper hurra, samtidig som de skåler med verdens beste venner og har verdens beste dag. Samtidig som jeg får slengt et “gratulerer med dagen” i fleisen når jeg skroller nedover Instagram, med tårer i øynene.
Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har gått rundt med en klump i magen, ofte i flere dager i forveien. At jeg har grått i skuffelse. At jeg har følt meg så forbanna mislykka.
Det blir liksom så lett å sammenlikne meg med alle andre og å føle at jeg ikke strekker til.
Og det er jo ikke sånn det burde være, jeg veit jo det. Det burde jo ikke vært sånn at det handler om å være på den kuleste festen, med de kuleste menneskene og gjøre de kuleste tingene, og at alt annet ikke er bra nok.
Det burde jo kanskje heller være sånn at jeg jager etter å gjøre noe jeg liker, noe som er bra for meg og noe som gjør at jeg føler meg bra nok. Om det er en tur i skogen med flagget i sekken, maraton med favorittfilmene mine eller noe annet jeg har lyst til.
I år har jeg bestemt meg for å prøve og gjøre det beste ut av det, at det ikke skal være så nøye og at jeg skal gjøre noe som er bra for meg. Jeg skal prøve å legge vekk de skyhøye forventingene og logge av. For det hjelper ikke å møte en haug av inntrykk og å se hvor kult alle andre har det.
Jeg pleier ofte å trøste meg selv meg at ting ofte ikke er så kult som det ser ut, og det stemmer nok ganske ofte. Men det kan jo også hende at ting faktisk er så kult som det ser ut som, at folk har det så gøy som det virker som og at ting er så bra som det jeg får inntrykk av at det er. Og det er jo fint for dem, men da er det kanskje greit å huske på at det ikke betyr at jeg ikke kan ha det fint jeg også.
Jeg har også bestemt meg for en annen ting. Det er nemlig noe jeg har tenkt mye på i den vanskelige perioden vi har vært, og er i nå. Jeg skal bli litt flinkere til å smile til naboen. Å hilse på hun på butikken. Å være litt raus, ålreit og inkluderende. Jeg vet jo selv hvor mye det betyr når noen byr på et smil, et hei eller kanskje til og med en invitasjon. Jeg vet også at det er mange som i år ble nummer 21 på lista, og at “vi kan bare være 20 stykker” har gitt mange den samme klumpen i magen jeg ofte føler på.
Og du? Hvis du føler deg litt ensom, alene eller at du ikke er bra nok, så kan jeg love deg at du ikke er alene. Da er vi hvert fall to, og jeg er ganske sikker på at det er enda flere enn oss også. Og ja, det betyr jo at vi egentlig ikke er alene.
Jeg håper feiringen din blir mer enn bra nok, uansett hva du gjør ❤️
– Instagram: @martine.halvs –
Da er vi vertfall 2 ❤ God 17.mai feiring!
❤️❤️
Dette her her skulle jeg virkelig lest for ett år siden, for da følte jeg meg så aleine. Virkelig flott skrevet❤️
For et flott innlegg.Du er ikke alene❤❤❤❤🇧🇻🇧🇻🇧🇻🇧🇻🇧🇻
Klem fra gamla
Kjenner meg godt igjen. Bra skrevet.
Helt nydelig skrevet❤️ Og du, det er flere enn to der ute❣️
Du er ikke alene Martine ❤️ har ingen klær å pynte meg med for sitter i lock down i spania. Får Ikke besøke venner i det hele tatt. Det blir ingen feiring. Skulle gjerne invitert deg ned hit men er jo helt umulig pga reise restriksjoner. Det går bra skal du se ☺️ we fix!!
Ja, vi er flere som har det sånn ❤️
Hei. Eg leser vanlegvis ikkje blogg, då psyken min ikkje har så godt av å sjå kor tilsynelatande perfekt alle har det, ja sjølv du kan vere ein av dei, eigentleg for meg kan det være kven som helst. Difor har eg til og med for eit år sidan sletta instagram, snapchat, facebook, vsco.. Men dette innlegget ditt fekk eg tilfeldigvis opp i ei nettavis, og tenkte at det her vil eg lese. Og gjett kva? Eg har det akkuratt likt som deg, og har hatt det slik i fleire år. Eg forstår godt følelsen. Difor har eg kutta ut alle desse nettbaserte plattformane eg tidlegare var svært aktiv på. Det viste seg i fungere godt, heilt til eg innsåg at no er eg enda meir einsam. Når ein velgjer vekk desse plattformane alle viser fram kor kjekt dei har det ilag med vener-Ja då velgjer du eigentleg å bli endå meir eksludert frå alle sosiale lag. For fortare enn ein skulle tru, så har alle gløymt deg – slettar du deg på nett – er det (desverre) slik at du blir enda meir einsam. Eg syns det er ufatteleg tragisk at eg må velgja mellom god psyke uten sosiale medier + 0 personar å væra saman med utanom familie og kjærast ELLER sosiale medier som gjev deg dårleg psyke, men i det minste hugsar folk at du faktisk eksisterar og kjem på å spørja deg i ny og ne om å finna på noko saman.
Det er vanskeleg å leva som ung i 2020, det er vanskeleg fordi alle på vår alder lever sitt liv gjennom ein skjerm, og det som eventuelt skjer utanfor den skjermen, det skjer berre om du passar på å visa at du eksisterar – på sosiale medier. Skulle ønska eg kunne vore ung for nokre tiår sidan, så hadde eg nok hatt fleire å vere saman med, utan å trenge bli deprimert av å betale for det med følgje folk sine “perfekte” liv på nett.
Eg skjønar deg utruleg godt. Eg er glad for at du skreiv dette innlegget – det minna meg på at fordetom eg er einsam – så er eg i det minste ikkje ALEINE om å vere EINSAM! 17 mai er ikkje ein gledens dag for alle, for min del heller ikkje nyttårsaften – den syns eg nesten er verre.
Sender deg ein klem, eg syns det er trist at nokon av oss må ha det slik, både i kvardag og på det som skal være dei mest gøyale dagane. Eg har gått i frå å være hyper sosial og ekstrem utadvendt, for to år sidan sto eg føre 1000 menneskje på 17 mai og holdt flaggheis talen for bygda. Dei to siste åra har eg stortsett levd isolert, og har sosial angst. Party løve for eit par år sidan, no er det vel to år sidan eg var på ein fest. Eg legg mykje av skulda for mi psykiske total forvandling på sosiale medier og smart telefonen min. Og desverre når du først føler at du faller utanfor, så skal det ikkje mykje til før du har fanga deg sjølv i ein vond sirkel av psykiske plager, som er svært vonde å venda. Sjølv med fagleg hjelp og medisiner. Eg håpar ikkje du fell utanfor slik som meg. Eg håpar du klarar å stå i det, og fortsette å prøve å inkludere deg sjølv – sjølv om ja det er fælt, ein føler ein trenger seg på folk. Men det er bedre enn å gi opp og lata som du ikkje eksisterar lenger. Tru meg, du vil at folk skal hugsa på at du eksisterar. Lar du folk gløyme deg heilt – blir det berre verre. Og der er svært vanskeleg å innhenta deg sosialt etter å ha gått under jorda. Sjølv for nokon som meg som ein gong var den som skilde seg mest ut, snakka høgast og viste seg mest fram. No sit eg her i mi eiga isolerte boble, og vil bere vera ei grå mus, håpar ingen ser meg, eller tenker over at eg fins – for om nokon tenker over at eg fins, tenk om det dei tenker om meg berre er negativt?
Stå på Martine, det er tungt og svart, men ikkje gi opp. Det blir ikkje betre av å gi opp å prøva å få kontakt med vener – det kan eg garantere deg. Og hugs; Du er ikkje aleine om dette, og du sterk, du klarar å bita i det sure eple, elles får du ingen eple i det heiletatt. Takk for at du tar opp slik eit tabubelagt tema som det jo er. Det trur eg det er MANGE som er takknemleg for.
Det kan kanskje verka som at eg anten er veldig ung eller veldig gammal, eg faktisk omtrent på din alder, 21.
Med vennleg Helsing
Ei som kjenner seg godt igjen.
Åh, det hjalp utrolig mye at du skrev dette! Jeg får alltid litt vondt i magen hvert år når det nærmer seg 17 mai. Selv om jeg har flere venninner, så har det liksom aldri blitt sånn at jeg noen gang har feiret med dem. Og de fleste 17 mai har jeg følt meg litt alene, fordi som du sier man ikke har en kjempestor vennegjeng, og det er nesten så selve dagen blir litt traumatisk. Nå er jeg i en alder av 22, og jeg føler at det er den alderen man kan føle seg mest alene. Jeg har hatt faste venninner fra vgs, men over årene vokser man fra hverandre og mister kontakt. Så har man jo de man møter på høyskolen, men det er jo liksom ikke kjempenære venner. Så da blir det litt til at man kan føle seg ganske ensom, og tenke “hva skjedde”? I tillegg var jeg i et giftig forhold hvor vedkommende gjorde alt for å bryte meg ned, og det gjør det ekstra vondt å føle seg alene nå, fordi man tenker at alt det fæle som ble sagt i det forholdet kanskje var sant. Men det er nok flere enn man tror som føler det samme, så man trenger hvertfall ikke å skamme seg over å føle det slik..
Sykt trist å lese! Jeg tror det er mange som føler det sånn som deg. Selv var jeg i et forhold som ikke var direkte “giftig”, men jeg tillot meg å bli styrt. Jeg valgte heller han foran venner. Jeg har gitt opp å peke fingre på hvem sin feil det var, for til syvende og sist sto jeg ikke opp for meg selv. Da det ble slutt følte jeg at jeg startet på nytt. Og det er rart å starte på nytt når man er 26. Jeg følte vennene mine var etablerte med faste vennegjenger, kjæreste/samboer/gift og barn. Det var vanskelig å ta initiativ samt å fylle tiden min. Etterhvert som tiden gikk ble det enklere å akseptere realiteten og forstå at man må ta kontakt. Jeg etablerte også nye interesser der jeg fikk muligheten til å bli kjent med nye folk. Vet ikke hva jeg prøver å si, jeg ønsker bare å dele erfaringer. Håper du finner fine folk i livet ditt! Man treffer ikke blink hver dag – faktisk ganske sjeldent – men det finnes så mange mennesker som ønsker å treffe nye mennesker, og noen av dem er folk som fyller deg på en annen måte enn vennene dine som du har vokst i fra. Det er hvert fall sånn for meg. Lykke til ❤️
❤️❤️❤️❤️❤️ det er sånn jeg føler det på nyttårsaften, alle vennene mine har liksom sin egen gjeng ved siden av vennskapet vårt og ved slike dager så kommer gjengen før meg også er det ikke alltid det lar seg å invitere meg…
Føler akkurat det samme❤️ Det har vært en trist dag for meg. Jeg har grått og vært deppa. Jeg har faktisk ikke gjort noe annet enn å ligge i senga. Det samme gjelder jul, nyttår og andre høytider hvor det er vanlig at folk samler seg.
Da er vi to! Vanskelig å få venner etter å ha flytta langt og alle kolleger er av dobbel alder. Hyggelige folk men i en annen livssituasjon. ❤️ Heldigvis har jeg en samboer! Stor klem
Jepp, vi er MINST to om det her <3
Fint at du deler dette. Jeg kjenner meg igjen i dette når det kommer til 17. mai, nyttårsaften osv. Heldigvis klarer jeg å gi litt mer faen med åra. I år er faktisk et bra år for min del når det kommet til 17. mai fordi det ikke er noen store forventninger. Siden andre større arrangementer er avlyst har jeg faktisk klart å invitere et par venner på 17. mai frokost.
Jeg synes du er tøff som kommer fram med dette problemet. Du er ikke alene om det, har selv vært i samme situasjon. Med alle disse årene, skuffelsene osv har jeg lært hvem som er venner og hvem som er ” venner”. Det er en vansklig oppvåkning, men forhåpentligvis blir det bedre 🙂 bare stå på og vær degselv! PS: hvis du trenger en snakk har du værtfall ei her som forstår deg 🙂 bare send en mld på mail hvis du vil 🙂 mvh Hilde
Utrolig fint skrever Martine, vi er flere om å føle det sånn!! Kjempe deilig og se at jeg ikke er alene om å føle meg utenfor
Jeg føler det så utrolig på samme måte!! Samme med nyttårsaften og helgene..
ser alle venninnegjenger som møtes i helgene og går ut osv. Men jeg har liksom ingen.. det som gjør det enda verre er at samboeren min har en guttegjeng som han er med så jeg blir sittende mye hjemme alene og føle meg ensom..
Som jeg kjenner meg igjen! Nå har jeg heldigvis samboer, men den store gjengen med skikkelig gode venninner som samles i hytt og gevær det er det lenge siden jeg har hatt. De datt liksom av en etter en. Og så fikk resten unger, og de begynte å henge med andre som har unger når de har fri, og da kan man føle seg rimelig ensom, selv med samboer. 17. mai før samboer ble feira med familie, har aldri vært på sjampanjefrokost eller noe, det var forbeholdt andre fant jeg ut. Jaja, livet altså, det kan da være ganske ugreit til tider! Men vi er nå her enda,og gjør så godt vi kan ❤
Jeg er så glad for at du skriver dette! Jeg føler det på samme måte. Har venner jeg er sosial med og som jeg henger med på fritiden å som jeg er utrolig glad i! Men på 17. Mai så blir det en annen sak. Jeg føler at de jeg er venn med har andre gjenger som de helst er med på «champis frokost» å jeg er den som ikke blir invitert. Mange av vennene mine har også kjæreste, som blir til at det er alle mine venner og kjærestene deres som møtes til frokost og roper hurra og legger ut insta- snap story. Jeg er glad for at det er sånn i år at jeg ikke trenger å komme med en unnskylding på hvorfor jeg ikke var i sentrum å så på toget, spiste is og tok meg en øl på puben. I år skal jeg være med min søster og hennes familie (som jeg elsker og vil mer enn gjerne feire med!) men jeg skulle ønske jeg var en av de som ble invitert til 16 mai fest og 17. Mai frokost dagen etter. Takk for at du er så ærlig å takk for at du tørr å si det. Jeg legger aldri igjen en kommentar men akkurat idag ville jeg få fram at vi, jeg og du er ikke alene om å være å føle oss alene. Du er en inspirasjon <3 TAKK
Du skriver om noe veldig, veldig viktig og helt sikkert relevant for så veldig mange. Så veldig flott at du retter lyset mot noe mange føler på men kanskje ikke tør å snakke om, da de føler det kun gjelder dem. Men igjen så vil jeg bare minne på at det overhodet ikke er galt hvis det er motsatt. Det er ikke galt av noen og legge ut disse bildene med venninnegjengen og vise at man koser seg. Jeg skjønner presset det kanskje skaper for noen – men det fungerer ikke å be noen dempe seg for at noen andre skal føle seg bedre. Man må heller jobbe med å akseptere og stå imot det presset man føler på. Helt sikker på at det finnes veldig mange der ute som koser seg med familie og ikke har noen spesielle planer som synes dette er helt ok og ikke tenker så mye mer om det.
Men kan du ikke invitere noen selv, da? Jeg er NOEN år eldre enn deg, men det er nok mange som har det sånn som du. Jeg blir også lei meg noen ganger for at invitasjoner uteblir – men da finner vi noen å be selv, og det har aldri skjedd at det ikke har blitt hyggelig. 🙂 lykke til!
Trist å lese at du har det sånn, men samtidig veldig godt å høre at jeg ikke er alene i det. For jeg har det akkurat likedan hvert eneste år. I fjor var jeg inkludert i vennegjengen, men jeg vet at i år blir jeg ikke det. Har gruet meg i lange tider til denne dagen, men «heldigvis» setter Corona litt ekstra restriksjoner, så jeg trøster meg på en måte med det. Det begrenser jo litt hvor gøy de har det uten meg, på en måte. Stygt å måtte tenke sånn…. Skal også logge av samtlige sosiale medier og fokusere på meg selv. Uansett håper jeg du får en så fin 17. mai som mulig!
Jeg føler alt du skriver. Sånn er det for meg hvert eneste år. Nå har jeg hatt en samboer i 3 år, og da har jeg heldigvis hatt noen å være med på slike dager. Men før det, satt jeg som regel alltid alene. Jeg har prøvd å inkludere meg, spurt folk lenge i forveien osv. Virkelig prøvd, og jeg har vært med folk og alt sånt men aldri fått en eneste invitasjon ever. Aldri noen som inkluderer meg til sånne sammenhenger som 17mai osv. Det har alltid vært meg som har tatt initiativet til det.
Jeg er flau for å si dette, men jeg later som jeg ikke liker 17 mai fordi jeg er lei av å ikke bli inkludert. Jeg later som det ikke gjør noe, og at jeg ser på det som en vanlig fridag bare. Men egentlig så stemmer det ikke. Det var en av mine favoritt dager. Så jeg følte veldig på alt du skrev, det beskriver godt hvordan jeg har det inni meg.
Sier ikke at jeg ikke har det fint med samboer. For vi lager oss en fin dag med mat, is osv. Men hadde vært hyggelig om noen tenkte på meg og inviterte meg!
Håper du får en fin dag uansett ♡♡
Kjenner meg godt igjen i alt du skriver. Ensomheten og skammen bak det. Både som bare meg, men også som oss som småbarnsfamilie. Andre skal feire sammen med andre småbarnsfamilier. Vi blir ikke bedt, og vet heller ikke hvem vi skal be. Det virker som “alle andre ” har faste gjester, og vi hører ikke til. Men vi skal nå få en fin dag allikevel 🙂 Vi gjør det beste ut av det. Vi er sammen med andre familier andre dager, men høytider blir ofte litt satt av faste rammer. Håper du får en fin 17.mai. Bloggen din er super!
For et utrolig bra innlegg!❤️
Det du forteller her kan jeg være ærlig å si jeg kjenner meg igjen i, og sånn føler jeg det relativt ofte.. Og det vil jeg tru flere gjør også!
Ønsker deg også en kjempe fin 17.mai feiring!
Åå, dette har jeg alltid følt på selv! 17.mai har vært den verste dagen i året!
Man må være så perfekt, enten ha den perfekte familien eller bli invitert på den kuleste champagnefrokosten.
I fjor tok jeg grep etter å ha gått gråtende hjem i 2018. Jeg har mange fantastiske venner, men jeg har også følt meg som 5.hjulet på vogna siden de fleste har fått barn og har “sitt eget liv”, og dermed ikke turt å spørre om å være med noen heller..
Så, som sagt, i fjor tok jeg mot til meg og spurte et vennepar av dem jeg har som jeg føler meg mest trygg på om jeg kunne henge med dem. Og det fikk jeg selvfølgelig, og det ble den beste 17.mai jeg kan huske siden barneskolen! Og jeg ble igjen i år invitert av dem på grilling, og jeg gleder meg SÅ MASSE!
Det hjalp så utrolig mye at du skrev dette, følte meg også veldig alene med å føle meg ensom og ikke bli invitert eller å ha venner å være med på 17.mai..
Jeg føler alt du skriver. Sånn er det for meg hvert eneste år. Nå har jeg hatt en samboer i 3 år, og da har jeg heldigvis hatt noen å være med på slike dager. Men før det, satt jeg som regel alltid alene. Jeg har prøvd å inkludere meg, spurt folk lenge i forveien osv. Virkelig prøvd, og jeg har vært med folk og alt sånt men aldri fått en eneste invitasjon ever. Aldri noen som inkluderer meg til sånne sammenhenger som 17mai osv. Det har alltid vært meg som har tatt initiativet til det.
Jeg er flau for å si dette, men jeg later som jeg ikke liker 17 mai fordi jeg er lei av å ikke bli inkludert. Jeg later som det ikke gjør noe, og at jeg ser på det som en vanlig fridag bare. Men egentlig så stemmer det ikke. Det var en av mine favoritt dager. Så jeg følte veldig på alt du skrev, det beskriver godt hvordan jeg har det inni meg.
Sier ikke at jeg ikke har det fint med samboer. For vi lager oss en fin dag med mat, is osv. Men hadde vært hyggelig om noen tenkte på meg og inviterte meg!
Håper du får en fin dag uansett ♡♡
Takk for at du skriver det jeg føler akkurat i denne perioden og rundt 17.mai. Det traff meg❤️ Vi er flere enn to som har det slik❤️
Det du deler her er realiteten for veldig mange. Takk for at du deler! Du er tøff og det er en god trøst for mange at du skriver dette. <3
Til alle som er alene; du er ikke alene.
Du er ikke alene om det❤️ Har hatt det slik i alle år- og har liksom en venninne fra hver venninnegjeng som ikke kjenner hverandre så jeg blir aldri en del av en gjeng. Aldri er jeg med på interne spøker eller mimrehistorier. Det er sårt, men til gjengjeld forsøker jeg å gi masse av meg selv og invitere der jeg kan. Det går sakte men sikkert fremover. Du har sikkert en eller to du kan spørre om vil komme til deg?
Har sendt deg en melding på Instagram jeg håper du tar en titt på. Ingen fortjener å ikke bli invitert noe sted ♥️
Tror at veldig mange av dem vi ser den dagen, smilende og skrålende – de er sjeleglade når “pliktløpet” er over og de kan være seg selv og gjøre det de egentlig vil. Viktigste er at man hver og en gjør noe som gjør en glad den dagen, enten det er for seg selv eller med andre.
God 17.mai til deg 🙂
<3 vi er flere…
Føle virkelig med deg! Men føle det sånn på heltid egentlig etter jeg ble syk, så i takt med sykdom ble invitasjoner synket! Har barn og familie og føler meg heldig med det, men festing og sånn ellers med venner er helt dabbet ut nå!
Takk for at du deler! Du er ikke alene, og selv om det er trist, er jeg fortsatt lettet over at vi er flere i en nokså lik situasjon. Jeg har ingen venner jeg har kjent i mange år.. mistet kontakten med de fra både barneskolen, ungdomsskolen og videregående så fort grunnskolen kom til veis ende. Jeg har uansett aldri hatt noen ordentlig gode venner derfra. Mer som at de var med meg fordi de måtte, eller fordi de syntes synd på meg – så det er ikke rart at jeg ikke snakker med de lenger den dag i dag. Men jeg har lært og er utrolig takknemlig for at jeg har fått venner fra folkehøgskole, universitet og deltidsjobb. Det er ikke mange som jeg føler “alle andre” har – men hvorfor skal man drive å sammenligne seg med alle andre? Bare fordi alle andre har tusenvis av venner, hvorfor MÅ jeg også ha det? Det er bedre å ha noen få, gode venner, enn mange mindre gode venner. Er iallefall det jeg prøver å si til meg selv. Så kommer vi til slike dager som 17 mai.. da begynner jeg å tenke: er de få gode vennene jeg har, virkelig gode venner? Og jeg hater at jeg tenker sånn. For alle mine venner har igjen andre venner, naturligvis. Andre venner jeg ikke kjenner til. De blir alltid invitert med og planlegger feiring sammen hvert år. Så da er det vel ikke noe vits at jeg inviterer til noe (om jeg hadde hatt mulighet) for de har jo allerede planer. Folk er så opptatt av hva andre skal på nasjonaldagen.. i fjor kjente jeg det stakk ekstra godt.. akkurat fått meg nye venner og 17 mai var en stor snakkis. Det gjorde vondt å si at “nei.. jeg har ingen planer den dagen, jeg.” Og “heldigvis” fikk jeg tilbud om å komme på frokost og henge med ene venninna mi og hennes andre vennegjeng. Jeg dukket opp, men hadde det ikke særlig gøy. Jeg kjente jo bare henne, og hun kjente 20 stk. Det er utrolig vanskelig å komme inn i en allerede sammensveiset gjeng. I år som andre år har vennene mine allerede planer på “den store dagen”. “Heldigvis” har jeg eksamen den 19 og 20 mai og med coronasituasjonen kombinert kan jeg bruke det som unnskyldning, og at det kanskje er mer akseptert? at jeg velger å bruke dagen på å lese. Ikke at jeg har noe annet alternativ..
Vi er jo åpenbart flere som har det sånn – så er lett å si at, ja men hvorfor kan ikke vi bare feire sammen? Det hadde jo vært utrolig gøy! En dag..
Fyfaen må si setningen “det føles ut som om Norge har bursdag og jeg er ikke invitert” traff så jævla hardt.. Selv siden man var tenåring, og tilogmed I voksen alder ser man instagram og Facebook full av “champis frokoster”. Det gjør vondt når man år etter år feirer alene, selv om man kanskje innerst inne vet at disse gjengene ikke er så close å har disse frokostene og sammenkomster bare for content på SoMe. Jeg blir å sende en luftskål til deg på 17.mai, 14:00!! Så kan vi feire alene, men sammen❤️
Personlig så har jeg aldri hverken hatt, eller skjønt behovet, for en svær venninnegjeng. Jeg har ei venninne som er skikkelig nær meg, pluss 2-3 gode venninner som jeg ser forholdsvis sjeldent men det er alltid “som om det var i går” når vi treffes. Jeg ser også jentene jeg har vokst opp med på instagram hvor de sitter 15 stykker skvist i en hjørnesofa og skåler til fotografen, og jeg tenker bare… PUH, det må være så slitsomt, haha!
Med relasjonene mine tenker jeg konsekvent kvalitet fremfor kvantitet. De aller aller fleste har dessuten færre nære venner enn de lar SoMe gi inntrykk av. Og de som promoterer høyest om hvor flott alt er offentlig tror jeg har det desto kjipere på privaten. Så smil til naboen du, legg ned telefonen og treat YO SELF på 17 mai og alle andre dager sammen med de(n) som oppriktig vil deg vel.
Ikke la andres pixelfremstilling styre ditt faktiske liv! Jeg sier som Ghandi
“I i will not let anyone walk through my mind with dirty feet”.
God uke, og ha en FABULOUS 17 mai! <3
Tror vi kunne vært venner, haha! Har også et knippe nære kvalitetsvenner, og synes gjenggreia høres litt kjip ut. Hadde ikke orket at noen skulle hatt definisjonsmakt over meg sammenhengende gjennom livet mitt. Elsker å være på tomannshånd med folk og kunne holde fokus i samtalen.
Har fått en introvert mann og trives med hjemmeliv med små barn, men skulle ønske vi hadde flere vennefamilier, for barnas skyld. Håper det kan føles naturlig for dem å bli del av en gjeng (om de ønsker det), selv om jeg ikke er den typen.
For min del har individualismen min både opphav i at jeg trives godt i eget selskap og i at jeg har vært mye redd for folk og derfor isolert meg. Av og til er det trist å tenke på fellesskapsfølelsen jeg har gått glipp av når jeg har trukket meg unna grupper.
Siden jeg var barn, har jeg kjent på ensomheten i folkemengden på 17. mai. Man får lett følelsen av at alle andre i hele Norge har så mye gøy å gjøre. Mannen min snakker mye om overdrevet alkoholinntak blant mange på det som jo skal være barnas dag. Det finnes mye mørke bak patriotismen.
Dette hang ikke godt sammen, men jeg er for trøtt til å skape sammenheng i disse tankene i dag.
Så enig med deg <3
Åå tusen takk for at du delte dette, kjenner meg så utrolig godt igjen i det du skriver! Godt å vite at vi ikke er alene! Håper du får en god opplevelse av 17.mai fantastiske deg❤️
Tusentakk for dette innlegget Martine. <3 kjenner meg veldig godt igjen. Digger at du er så ærlig, og dette innlegget gjør godt for mange, for vi er mange som tenker sånn<3
Du er ikke alene 🙋🏼♀️❤️
Dette var helt njudelig skrevet, denne dagen har vært dritt rett og slett på grunn av 17. Mai. Jeg kan telle flere dårlige enn gode og jeg trengte virkelig dette for at klumpen i magen skulle være litt mindre når jeg legger meg idag! Vet at man ikke er så ensom som det føles, men er lett å bli litt bortgjemt når man alltid gir utrykk for at man har det bra! Takk for at deilige ord, og et smil!
You go girl!
Føler med deg på det du sier, og med alderen har det jo blitt verre! Kunne ønske man kunne ha invitasjoner til lag i alle mulige retninger, men slik er det ikke- og det er jo ikke noe galt med det heller 💗 Kjernevenner er de viktigste- det har jeg prøvd å tenke og godtatt, selv om de er få💗
Håper du får en fantastisk dag!
Har en følelse av at den kommende 17. mai blir noe stusselig uten nevneverdig feiring for min del. Ikke har jeg så mange venner å feire med uansett, men i tillegg skal bestefaren min begraves på fredag, samt faren min døde i slutten av februar og det er en del kaos og problemer med testamentet. Av og til er det viktigere å slappe av og samle krefter framfor å være sosial.
Ikke at jeg skal være noe festbrems selvfølgelig. 😛 Ser jo selv at det hadde vært kjekt å hatt noen å kunne feiret med, samt at det finnes folk som er ensomme og kunne tenkt seg noen å feire med, men i år tror jeg at jeg tar det litt rolig.
Og bare et bittelite filosofisk spørsmål på slutten. En ting er at jeg ser viktigheten av å sette fokus på ensomhet i julen, påsken, 17. mai, etc, men hva med alle hverdagene? Er ikke de minst likke viktige? Misforstå meg riktig, jeg kritiserer IKKE innlegget ditt. Jeg ville bare trekke frem et bittelite ekstra moment oppi alt. 🙂
Godt sagt og godt tenkt! Jeg føler ofte på det samme. Jeg pleier å ha annen hvert år i Bergen og annenhvert år i Stavanger. Dette har mye med jobben min å gjøre og at jeg ikke alltid orker å reise hjem igjen samme dag eller har mulighet til å ta fri. Det året jeg ikke er “hjemme” så er jeg med familien på 17.mai og det er helt topp! Men det året jeg er der jeg bor, så er 17.mai bare en søndag. Så jeg er helt enig med deg, gjør det som føles bra for deg. Feir på din måte! Lag deg noe digg, sitt i solen om den titter frem. Nyt fridagen og ha det bra med deg selv. Det skal jeg gjøre i år 🙂
Du er ikke alene, følt på det i alle år jeg
Jag är helt med på den, känner mig också väldigt ensam på 17 maj. Inte alltid så lätt att vara svensk den dagen ❤🇸🇪❤🇧🇻❤
Dette er du så absolutt ikke alene om, føler på akkurat det samme!
Som jeg skulle skrevet det selv. Jeg føler meg så ensom og alene, og jeg har både en mann og to barn. Alikevel føler jeg det er noe som mangler, et stort tomrom som jeg så gjerne ønsker å fylle med en haug med gode venniner! Jeg syns det er vanskelig å komme i kontakt med andre i voksen alder, og å få seg noen goden venner. Ganske trist egentlig!
Be noen selv! 🙂 Ser nå ut til at både du og samboeren din er ofte sammen med venner og familie?
Jeg synes du er utrolig tøff som skriver og deler dette. Og du er garantert ikkje alene.
Jeg vil bare gi deg et helt genialt tips, som også jeg gar gjort meg bruk av.
Istedenfor å tenke at det hadde vert hyggelig å blitt invitert til noen, hva med å bli den som inviterer? Lage fest selv. Invitere noen som har det litt dårligere og litt kjipeste enn deg selv.
Da kan du få den beste 17.maien 🎉🎉
Da er vi to Martine! God 17 mai til deg!❤️
Vil bare si du er sterk og modig og om jeg hadde hatt en frokost du kunne kommet på hadde jeg med glede invitert deg, men har ikke det selv en gang. Jeg har grått mye i dag på grunn av nettopp dette. Jeg hater 17 mai fordi den champagnefrokosten som «alle har» stappes i trynet på en. Setter utrolig pris på at du sier dette og føler meg ikke så alene mer. Tusen takk, bare om flere tenkte som deg❤️
Jeg er så enig med deg! Og føler det på akkurat samme måte. Og det gjør jeg egentlig hver eneste høytid, da jeg ikke har familie eller særlig mange venner. Det er tøft også i hverdagen, men man kjenner litt ekstra på det på de dagene der «alle» er samlet og man føler man sitter igjen alene.
Digger deg og ærligheten din! Har følt på det samme hilsen ny fan❤️
Kjenner meg så godt igjen, kjære fine Martine.. Setter sykt stor pris på at du er så modig ❤️ Jeg har ingen venner å feire nyttårsaften eller 17. Mai med, men som du sier så må man finne noe som fungerer for seg! Ønsker deg alt bra ❤️
Jeg er alene på 17 mai før jeg skal på senvakt på jobben min. Må innrømme at det er litt deprimerende siden jeg jobba i fjor også og året før der så var typen min alene mens jeg var med familien min (han orka ikke å være sosial den dagen)..
Jeg har hatt flere 17 mai’er hvor jeg og typen må spørre rundt for å finne en sted å være.. Det har som regel vært hos familiens hans og en gang dro vi innom vennene hans.
Før vi ble sammen så ble jeg heller aldri invitert til ting. Jeg måtte finne ut selv hvor jeg skulle.. Jeg har ingen tradisjoner og har sjeldent blitt invitert bort til noen på 17 mai.
Men jeg har planer om å kose meg masse. Grunnen til at jeg blir alene før senvakt er fordi jeg ville ikke at typen skulle sitte alene mye av 17 mai dagen. Så sa at han burde dra bort i helga.
Neste år – skal jeg ihvertfall prøve å ikke jobbe men spise god mat og ha det hyggelig 😊
Jeg er alene på 17 mai før jeg skal på senvakt på jobben min. Må innrømme at det er litt deprimerende siden jeg jobba i fjor også og året før der så var typen min alene mens jeg var med familien min (han orka ikke å være sosial den dagen)..
Jeg har hatt flere 17 mai’er hvor jeg og typen må spørre rundt for å finne en sted å være.. Det har som regel vært hos familiens hans og en gang dro vi innom vennene hans.
Før vi ble sammen så ble jeg heller aldri invitert til ting. Jeg måtte finne ut selv hvor jeg skulle.. Jeg har ingen tradisjoner og har sjeldent blitt invitert bort til noen på 17 mai.
Men jeg har planer om å kose meg masse. Grunnen til at jeg blir alene før senvakt er fordi jeg ville ikke at typen skulle sitte alene mye av 17 mai dagen. Så sa at han burde dra bort i helga.
Neste år – skal jeg ihvertfall prøve å ikke jobbe men spise god mat og ha det hyggelig 😊
Jeg kjenner meg så veldig godt igjen. Men det er ikke bare ved høytider, det er også resten av året. Jeg har mann og barn, men ingen andre å dele livet med. Jeg er også ensom og litt misunnelig på de som har så mange venner rundt seg hele tiden. Føler jeg ikke får til det å være venn. Jeg er bare en mamma og en kjæreste. Det er noe for all del, men jeg skulle ønske noen inviterte meg/ oss med på sosiale tilstelninger en gang i blandt. Eller spør meg om hvordan jeg har det. Jeg bryr meg alltid om de jeg kjenner. De gråter på skulderen min, men har jeg det litt trått så er det ingen der. Man venner seg til det, men jeg har dager som gjenspeiler bildet ditt. Og følelsen av å ikke være ønsket som venn eller ikke forstå hvorfor jeg ikke duger eller hva jeg enn gjør feil den er så jævlig når den tar over tankene.
Jeg ønsker deg alt godt. Vit at ikke du er alene med følelsene dine ❤️ God 17 mai. Jeg hadde ville vært din venn om jeg kunne. Også kunne vi hatt en alle tiders champis frokost på 17 mai 🤩Du er så fin, så ærlig og kul.
Dette var vondt å lese, men samtidig godt å vite at jeg ikke er alene om å ha det sånn. Jeg kvier meg hvert år, for både 17.mai, nyttårsaften, og til med for sommer. Fordi om sommeren inviterer folk til fest, og jeg har som mange andre, ikke en så stor vennegjeng. Og blir da ikke alltid invitert, pga de har andre venner igjen. Så den klumpen i magen kjenner jeg veldig godt igjen, og har den i magen store deler av året. Men vi får prøve å gjøre det beste ut av det. For meg blir det 17.mai feiring med typen og familien hans. Håper du får en flott 17.mai feiring, og at du gjør noe du synes er koselig❤️
❤❤❤
Jeg elsker deg. Tusen takk for at du gadd å publisere dette<3
Du er aldeles ikke alene om det. Jeg er alenemamma til to og vi feirer alltid alene. Familien min bor i utlandet og alle man kjenner feirer med verdens beste gjeng. Jeg syns det er like tabu å si at man føler at hele dagen egentlig bare er et stressende rotterace av dugnad i forveien, barnetog og dårlig samvittighet fordi jeg ikke kan være med begge unger samtidig, leker på skolen etc. Og så skal alle ha det obligatoriske bilde av ungene på nettet i finstasen. Ikke noe gøy når hverken du eller ungene har råd til den slags. Så i år føler jeg faktisk en lettelse over at vi slipper dårlig samvittighet for å bare ville være hjemme, se på 17. Mai på tv, grille og spise is…uten press og forventninger. Bare kose oss.
<3 <3 <3
Det begynner med å ha det fint med deg selv, så er det null stress å stelle i stand morroa du vil ha selv:)
Hun her har hjulpet meg mye, denne er utrolig bra:
https://www.youtube.com/watch?v=8D3pv3EKmkk
Finnes også om ensomhet +++
Varm klem til deg 🤗
Uff. Trist å lese om at så mange føler det slik. Supert at noen tørr å sette ord på det da. Min oppfordring til alle som er ensomme : ‘tør å si det. Søk etter andre i samme situasjon og finn på noe sammen. Til jul er det jo mye fokus på d med å finne noen å være sammen med. Resten av året er også viktig, hverdag og fest. Finn en 5-6 andre og finn på noe. ‘Forplikt’ dere til å møtes 5-6 ganger. (Som f.eks 4 stjerners middag). Man må som regel møtes flere ganger for å bli venner. Det er sjelden det klikker 100% med en gang når man er voksen. Forhåpentligvis så blir det noen gode vennskap ut av det. Lykke til😍🤩🥳
Godt å se at det ikke bare er meg som har der slik. Har hatt det sånn i alle år. Slitt med det å ha venninner i livet mitt. Jeg går ofte rundt med meg selv å lurer på om det er meg det er noe galt med. Det med å aldrig bli invitert til jentetur, festet, shopping osv. Har hatt det sånn i mange år. Å det å ikke kunne feire 17 mai med venner å bare er med familie. Men ja jeg har å grått mange mange tårer å ha vært lei meg å tenkt om jeg er bra nok å om noen jenter o verden liker meg som venninne. Tungt er det
Du er ikke alene, jeg har følt det samme hvert år siden mamma og pappa ikke bestemte hva vi skulle gjøre. nyttårsaften også.. takk for at du deler ❤️
Det der er en følelse jeg er så glad for at noen tar opp. Det er ikke det at man ikke er takknemlig for andre ting, eller den ene venninnen man kanskje kan gå med, eller kjæresten man kan gå med. Men det er bare en sånn følelse som skyller over deg, uten at man klarer å kontrollere det. Du er ikke alene
Du er ikke alene, tvert i mot, det var visst mange. Og det gjør godt for meg å se, for jeg har også alltid følt meg alene. Jeg var aldri blant de kule jentene på skolen, hverken barne- eller ungdomsskolen, ei heller på videregående. Det bedret seg ikke på universitetet heller. Jeg har alltid vært ganske godt likt, men aldri hatt en kjernevennegjeng. Jeg har vært den som blir invitert på siden av kjernevennegjengen til andre. Det er alltid et firkløver, pluss meg. Dette vises innmari godt ved store festdager som 17.mai og nyttårsaften og jeg hadde det ofte innmari kjipt hvis jeg ikke hadde gode (nok) planer disse dagene. Dessverre er det ikke bedre med årene. Jeg lever fortsatt litt på utsiden av vennegjengene. Jeg har aldri vært del av en firerbande (eller mer). Det gjorde vondt og det gjør fortsatt vondt, så mitt råd er å jobbe med å akseptere dette slik at det ikke plager deg, alternativt skape deg din egen bande. Ha en fin 17.mai, alene eller sammen med andre <3
Du er ikke alene 🙂 Jeg har bursdag på 17 mai og har kjent på denne følelsen siden jeg ble klar over at jeg var anerledes her. Som liten hadde jeg mange “venner”, men på selve dagen var det lissom ikke sånn. Verst var 25 årsdagen da jeg inviterte en hel gjeng, men ingen kom pga tradisjoner knyttet til 17 mai. Det var også siste gang jeg inviterte til noe som helst på 17 mai. Jeg tror også mange har det som oss og at de later som om de har verdens beste dag på 17 mai. Instagram, Snap og Facebook er en arena der man kan fikse litt på sannheten. Tusen takk for dette innlegget og tusen takk for at du er så sjukt ærlig. I år har jeg faktisk blitt invitert på noe som ikke er arrangert av famile. Det er noen år siden og jeg gleder meg. Endelig har jeg noen gode venner, selv om det ikke er jentegjengen fra barnehagen. Jeg håper du ender opp som meg, med noen gode venner som faktisk bryr seg og som gidder å invitere til lag. Ønsker deg en super 17 mai og håper at du slipper å ha denne følelsen mer. Fine deg 🙂 <3
Du er IKKE alene om denne følelsen!
Kjære Martine!
Jeg har det ikke sånn, ikke nå lenger – fordi nå er jeg voksen, har barn og er gift. Men jeg kjenner meg så igjen i det du skriver. Og i tillegg ser jeg av kommentarene under at det er så mange som har det på samme måte som deg, og meg en gang i tiden. Men den gang i tiden tenkte også jeg at det bare var meg. At jeg kanskje ikke var så viktig i venninnegjengen. At de hadde sine liv og jeg var en taper de ikke ville ha med. Jeg kan spesielt huske en 17. mai hvor jeg hadde vært med venninnene mine hele formiddagen, sett på tog og tatt en pils sammen. Vi skulle videre for å sjekke om utestedet vårt var åpent og ta en pils der, hurra det var det og vi satte oss ned og bestilte. Jeg kan huske at jeg var så lettet og tenkte at denne 17. mai skulle jeg ha det gøy med mine venninner. Men etter pilsen raskt var drukket opp ble det oppbrudd, venninnen skulle med kjæresten sin, den andre med familie til kjæresten… Det var ikke spørsmål hva jeg skulle. Hopper noen halvtimer senere,der sitter jeg med bartenderen som eneste selskap og diskuterte når jeg burde stoppe å drikke. Jeg fant ut at det var når jeg ble pen… Det ble en ikke så bra dag.
Jeg ønsker både deg Martine, og alle kommentatorene under, en god 17. mai. Hva med å lage en digital 17. mai fest for alle de som er alene?! Pynt dere og lag litt god mat eller snacks, ta ett glass vin og skru på skjermen og rop hurra. Jeg utfordrer deg Martine, som nå har satt ord på det, å lage en slik fest. Du vil se at det er mange i din aldersgruppe som ikke har det så gøy på 17.mai – alene eller sammen med andre.
Dette var herlig å lese!! Tørr å spørre selv 👍
Kan ikke helt si at jeg har samme problem selv, men skjønner veldig godt hvordan det må føles. Her blir 17 mai feiret med samboeren, jentungen og familie og en del venner på en gårdsfest der vi arrangerer et lite bondetog med traktor og barnevogn og det som hører med. Du er i hvertfall hjertelig vekommen vist du har lyst til å finne på noe på 17 mai, men dette blir kanskje litt langt, når jeg / vi bor en time nord for kristiansand. Men ellers han en fin 17 mai når den kommer. Og til alle dere som ikke har noe å gjøre på denne flotte dagen så håper jeg deres familie og venner går litt inn i seg selv og tenker på om det er noen som sitter alene denne dagen som vi kunne inkludert? 😃
For et utrolig ærlig og viktig innlegg, og tusen takk for at du bruker din blogg for å vise flere at de ikke står alene om å føle seg alene. Det jeg forslår nå innebærer jo litt mer innsats enn bare for 17.mai, men tenkte jeg skulle forslå det uansett. Det er utrolig mange som spiller golf på 17.mai, noen fordi de er veldig engasjerte, men det er også en rekke som spiller den 17 fordi de ikke har blitt inkludert på store samkomster, og vil gjerne være litt sosial. Det er en veldig sosial sport som gir mye glede til folk som ikke har en stor vennekrets å falle tilbake på. Det finnes også andre sporter som er åpne den 17. mai, hvor det er mulig å møte på andre som befinner seg i samme situasjon. Denne er ikke bare til deg, men til flere over her som føler seg alene på dager som dette. Hvis man gjerne skulle tenkt å ta en tur ut, men ikke vet helt hva man skal bedrive tiden på, så finnes det er par sporter man kan begi seg ut på hvis man vil. Håper alle får en fantastisk dag, uansett hva dagen blir brukt på! 🙂
Så fint skrevet. Kanskje dette kunne vært en fin mulighet for deg å invitere noen (følgere) som kjenner på det samme, hjem til deg/dere? Som bor i området. Folk kan ta med seg grillmat, kake og noe godt å drikke. Kanskje du kunne filmet en YouTube video slik at vi andre kan se hvordan dagen gikk. Det er gjerne en kort varsel, men om folk ikke har noen plass å gå så så vet vertfall jeg, at jeg hadde satt pris på en invitasjon fra deg. Med forbehold om at du selvfølgelig har mulighet/plass til at folk klarer holde 1 meter avstand, ikke håndhilser og gjerne kan sitte på terassen ute. Jeg ville satt pris på en slik gest og gjerne sett en YouTube video av det. Jeg bor på Vestlandet og skal forøvrig jobbe, men kunne veldig gjerne deltatt. Tenk over det, og om ikke i år – gjerne neste?
June
Føler det på akkurat samme måte ❤️
Synes du tar opp veldig viktige temaer på bloggen, som ofte ikke er så lette å snakke om. Vil tro du hjelper mange med å snakke om ting som du selv syntes er vanskelig, men som også kan være vanskelig for andre. Er det noe jeg har lært opp igjennom årene er det at du selv er ansvarlig for hvor bra du har det, det er sykt kjipt å ikke være invitert og sitte utenfor å se på, men la oss gjøre det beste ut av det, bruk dagen til å gjøre noe du vet du blir glad av! Heier på deg!
Godt vi er flere i samme båt, for den er virkelig ensom noen ganger! Samboer og jeg pleier å fleipe med at vi er venneløse. Han er skilsmissebarn og har flyttet en del under oppveksten og har aldri hatt noen nær venner over tid. Jeg derimot har mistet flere av mine tidligere venninner av ulike grunner. Jeg har i dag tre venninner som jeg setter uendelig stor pris på, og to av de har jeg hatt siden barnehage og barneskole. Dilemmaet er at de to er hverandre nærmest og jeg føler jeg aldri blir prioritert.. De drar på hytteturer sammen og de få gangene jeg blir invitert, så passer det alltid for dem først og fremst. “Kanskje du kan komme en tur på kvelden etter jobb” har jeg fått høre flere ganger.. Og kjenner jeg de rett skal de sikkert være sammen på 17. mai også.
Jeg har lært meg å leve med det, men det er like sårende eller frustrerende for det om. Spesielt sårende når de sender meg en haug med snap på hytteturer eller kosekvelder hvor jeg ikke har blitt spurt en gang..
Du er ikke alene, har å følt det samme som deg. Du er ikke alene, noen føler det sån nå å andre Har følt det sån tidligere ♥️
Jeg kjenner meg så syyykt godt igjen i det du skriver. Jeg har ikke så mange venner, faktisk så har jeg kun en god venninne og merker veldig hvor ensom jeg blir spesielt på 17.mai og det stikker litt ekstra i magen og når jeg ser vennegjengen som samles til champagne frokost og som fester og har det gøy sammen. I år blir det ekstra tungt da vi ikke kan besøke familie så blir bare med samboeren i år, men skulle så inderlig ønske jeg hadde noen venner å være med så skjønner veldig godt hvordan du føler det… klem til deg ❤️
Denne traff meg godt! Takk for at du sier det andre også føler, at det ikke bare er jeg som føler det slik!
Håper du får en fin 17.mai, det fortjener du❤️
Kjenner så godt igjen det du skriver, og vi er nok sikkert mange… burde heller holde fest vi som føler det slik, og isåfall hadde vår fest vært kulere enn noen andres! 🙂
Det er trist å lese at du føler det sånn. Men du skal vite at du ikke er alene. Jeg har aldri vært en del av en stor og fantastisk venninnegjeng. Jeg har og har alltid hatt venninner, men vi har aldri vært så nært knyttet som det man ser i noen av disse venninnegjengene. Både 17.mai og nyttårsaften er dager hvor dette av og til har vært et stort savn. Det er jo typiske dager/kvelder som tilbringes med venninnegjengen. Jeg skal være ærlig å si at jeg faktisk har tilbragt flere av disse dagene alene. Men de siste årene har jeg valgt å tilbringe 17.mai på min egen måte. Jeg lager meg en god matpakken og tar med både den og en sjokolade eller to og legger ut på tur i skogen eller på fjellet. Jeg synes det er deilig å bare nyte naturen alene på en dag som det 🙂
Dette her traff meg rett i hjertet. I de siste årene har jeg også gruet meg til 17.mai, for da føler jeg meg mer ensom enn vanlig. Jeg føler et press om å ha mange venner, feste hele dagen og legge ut flotte bunadsbilder. Jeg har ikke helt klart å sette ord på hvordan jeg opplever 17.mai, men det du skrev kjenner jeg meg veldig godt igjen i. Så tusen takk for at du får dette frem i lyset ❤️
Jeg er alene hver 17 mai med enten bare ungene mine, og med samboer om han ikke er i Nordsjøen. Jeg går å ser på alle de som er en gjeng, en gjeng med venninner uten barn, en gjeng med venner med barn, en gjeng med gutter og jenter osv. «Alle» er liksom en gjeng på 17 mai. Vi går i barnetoget, spiser en pølse og så rusler vi hjem. Ingen vennepar vi kan henge med etter toget, være med på lekene for barna sammen med, eller gå hjem å spise middag sammen etterpå. Så jeg forstår så godt hvordan du har det. Man kan føle seg ensom til og med sammen med familien sin, på en dag der «alle» har sin gjeng🤎
Ååh så fint skrevet! Jeg hadde også en ordentlig klump i magen nå før 17.mai fordi vgs gjengen min (egt de eneste jeg kjenner hjemme) har vokst nokså fra hverandre så trodde ikke noen ville invitere meg for alle har jo sine nye studiegjenger.men nå pga korona er jeg hjemme med gjengen jeg er vokst fra og uten studiegjengen. heldigvis ordnet det seg for min del da en av de tok kontakt❤️ Men jeg kjenner igjen den klumpen og det å ikke være en del av en stor gjeng eller det å ikke være noens nærmeste venn, bare en venn man møter innomellom, det er vondt..
Ha en fin 17.mai uansett hva du gjør!🇳🇴
Vanligvis verken leser eller kommenterer jeg slike innlegg, men dette innlegget traff meg. Og etter å ha lest store deler av kommentarfeltet, så tenkte jeg at jeg kunne dele litt jeg og.
Jeg har heller ingen spesielle planer for 17. mai, jeg kommer til å sitte inne og forsøke å lese til eksamene mine. Mest sannsynlig så blir 17. mai bare en helt vanlig dag for meg uten noen form for markering, og det kan fort hende at det blir fiskepinner til middag. Det triste er at det samme ville nok skjedd om vi ikke hadde vært midt i en pandemi.
Jeg har noen gode venner fra barneskolen/ungdomskolen, men vi vokser bare mer og mer fra hverandre og nå bor vi i forskjellige byer. Det virker som de fleste av dem har fått seg nye «bestevenner», mens jeg bare føler meg mer og mer alene. Jeg fikk ingen nye gode venner på verken videregående eller i førstegangstjenesten, men jeg har heldigvis fått en ny vennegjeng i studiet nå, så jeg håper på at jeg klarer å faktisk bygge noen skikkelige vennskap der etter hvert. Jeg har heller aldri hatt noe form for kjærlighetsforhold. Flere grunner til det, for det første så er jeg elendig på å ta hint, for det andre så er jeg elendig til å flørte, for det tredje så snakker/møter jeg aldri jenter uten at det er en uavhengig grunn, for å nevne noen.
Så kommer jo spørsmålet: Er det noe galt med meg? Jeg tror ikke det. Årsaken er vell at jeg kan være litt introvert og tar lite initiativ selv til sammentreff. Jeg skal også innrømme at jeg kan være relativt awkward til tider.
De få gangene jeg faktisk har vært på fest, så er jeg alltid ukomfortabel. Det er vanskelig å slenge seg på en gjeng hvor du bare kjenner én, spesielt siden jeg ikke drikker. Det rare er at jeg skulle ønske at jeg drakk, problemet er at jeg finner berusede tilstander så alt for lite attraktive.
Så for å svare på det faktiske innlegget her: ja, vi er flere som er ensomme. Og som gjerne skulle vært med på de «fantastiske festene» og hatt en jovial tilværelse. Men det er dessverre ikke det livet vi fikk. Vi må bare fortsette å gjøre så godt vi kan i livet også blir ting forhåpentligvis bedre etter hvert.
Hvis du har kommet så langt i kommentaren så vil jeg takke deg for at du gadd å lese gjennom min babling, også vil jeg ønske deg en god 17. mai og lykke til i livet. <3
Du virker som en fin og oppegående fyr, du må bare fortsette å presse deg ut av komfortsonen å gå på fest/møte folk selv om du er edru. Jeg har det litt på samme viset, vært mye syk og mistet kontakt med mange gamle venner. Men flere av de var falske så det gjorde ingenting. Det er det som er det tristeste, at det er så mange usikre og sjalu jenter at man det skal være ekstra vanskelig for jenter å finne seg venninner ;( Så du er heldig der og husk at du jo har datingsider på nett om du vil prøve mer aktivt å finne en kjæreste 😁
Takk 🙂
Jeg prøver å presse meg ut på fester en gang i blant, noen ganger er det gøy, men dessverre så hender det at det er litt deprimerende, fordi jeg føler meg som det femte hjulet på vogna. Har prøvd meg på Tinder, og fått en del matcher, men det virker som om de fleste er useriøse eller at de mener at jeg må ta alt av initiativ. Så har ikke hatt noe hell der.
Ja, jeg har hørt at drama og sjalusi ofte er et problem i vennegjenger. Så er glad jeg slipper det meste av det. Trist at du har mistet kontakten med venner på den måten. Men du kan alltids finne nye venner. Anbefaler å finne venner gjennom dine egne interesser, slik at dere har noe å gjøre sammen. Og hvis du går lei av alt jentedramaet så får du finne deg noen guttevenner i stedet 😛
Hei Martine <3
Takk for at du deler dette, ærlig og sårbart rett ut. Det sitter langt inne og det er følelser som ikke er greie å kjenne på. Jeg kan relatere til mye, og følelsen av tilhørighet tror jeg er noe vi alle innerst kan kjenne seg igjen i. Jeg var stuck og usosial, ventet på å få bli en del av noe, på at noen skulle oppdage meg eller ta initiativ. Det som er hardt å svelge er at det går begge veier. Du har makten selv over ditt liv, tro på det! Tro på deg <3 ikke la deg selv bli et offer for omstendighetene dine, eller følelsene du har. For det definerer ikke deg < dette er lettere sagt enn gjort, men å begynne å bli bevisst på det er et steg i riktig retning. Hvor vil du være og hva ønsker du? Hvem ønsker du å omgi deg med, og hvorfor? Ting går sjeldent automatisk, noen ganger er man heldig å treffer folk man klikker med. Men det krever også dedikasjon og vilje. Det er ingenting galt med deg, du er god, vakker, smart og reflektert. Du virker også utrolig ressurssterk. Ofte kan vi være så flinke til å trykke oss selv ned, men ikke tro på at du ikke strekker til, det er en løgn med mindre du selv ser på det som en sannhet, husk det <3
Ta kontakt, vær frempå, våg å vis deg frem. Våg å være! For meg kom det sosiale livet med tiden, jo mindre jeg jaget etter det desto flere muligheter fikk jeg. Og når jeg går i meg selv og virkelig gjør den jobben som trengs med min egen selvfølelse og egen-kjærlighet så merker jeg at kontakten til andre blir enklere – og dypere.
Jeg vet at dette er mine personlige antagelser og meninger, og det trenger ikke nødvendigvis å være sånn. Jeg vet ikke alt, faktisk vet jeg ingenting. Men jeg tror mye, og jeg tror på deg. Heia <3 klem!
Sånn har jeg det og. Jeg får sjelden invitasjoner til happenings, og må ofte be meg selv. Tilslutt gidder man ikke det heller, for det er sårt å vite at man egentlig ikke er velkommen. Jeg feirer 17. mai med familien hvert år. Vil du komme og grille med oss, er du hjertelig velkommen ♥️ Dørene er alltid åpne for alle hos mamma ♥️ Kom, kom!! 😍😍
Du kjenner ikke meg, men er allikevel hjertelig velkommen på lunsj eller kaffe når som helst! Bare følte for å si det😌😌❤️❤️
Føler på akkurat det samme, hvert år! Så er utrolig godt å høre at man ikke er alene om det. I år skal jeg heller være takknemlig for at jeg har en så fin og stor familie jeg kan feire dagen sammen med! <3
Dette kjente jeg meg SÅ MYE igjen i! Tusen takk for at du deler, det er så fint å høre at man ikke er alene❤️❤️
Jeg skjønner veldig godt hvilken følelse du har, og den er ikke god å kjenne på..Selv om jeg har min egen store familie, og absolutt ikke er alene, så kjenner jeg ofte på den følelsen av å være ensom. Av og til er vi på sammenkomster der vi er hele familien, sammen med flere barnefamilier. Men når noen har bursdag, skal på hyttetur, jentetur til storby, etc.. da kommer følelsen av å være ensom. Den innbydelsen kommer aldri, og det er utrolig sårt. Så nei, du er absolutt ikke alene❤️Håper du får en fin 17.mai!
Veldig bra skrevet! Traff meg rett i hjerterota! ❤️
Ser det er mange som har skrevet, men de fleste er jenter.. Vi er flere gutter/menn også i denne kategorien, er ikke lett for noen av oss..
Jeg føler meg slik du beskriver stort sett alle slike store dager, og alle dager imellom.
Har ikke noen kompiser/kompisgjeng å henge med, så de fleste jeg prater med utenfor familien idag er over nettet eller når jeg er på jobb.
Epidemien setter dype spor, men alt blir bra til slutt!
Helt siden barndommen har jeg vært utenfor, har ikke feiret bursdagen min med andre enn familien fra jeg var 10-11 år, ikke noe 18 eller 20-års feiring, og regner ikke med det blir noen stor ståhei når jeg fyller 30 om et par år heller, men det gjenstår og se 🙂
Jeg har kommet over den værste knekken, og idag treffer det bare en gang iblandt, men da varer det gjerne noen dager.
Blir bedre etterhvert!
Stå på! Hold smilet oppe.
Håper ting blir bedre for deg snart, heier på deg!
Og hjertelig takk for at du står frem og lger et så dypt innlegg og får frem til verden! ❤️
Jeg skjønner så godt hva du mener, men jeg har unger og opplever 17 mai som mas og stress og er så evig glad for å sette meg ned når kvelden kommer. Men da ser jeg alle de andre som feirer sammen med store smil og forteller hvor mange is de har kjøpt til ungene sine og hvor fantastisk de har hatt det. Jeg kan ikke fordra store folkemengder og er så kaputt at selv om jeg vet at jeg kunne invitert til hageselskap og sånt så er tanken på å stå der å stresse med matlaging til alle og løpe rundt som fis i en pose resten av dagen egentlig uutholdelig. Det er så mange latterlige forventninger rundt 17 mai. Champagnefrokost på et eller annet opplest og vedtatt hotell eller restaurant, det rekker jeg ikke. Middag på en annen fancy restaurant, det er utenkelig. Dermed priser jeg meg lykkelig for å slippe unna mest mulig, og da blir jeg ennå mindre en del av en awesome gjeng som deler bilder av hverandre på insta med alle de mest klæsjete hæsjtæggene som finnes. Bra at du tar det opp 🙂
Du er ikke alene: Jeg, og sikkert en del andre er i helt samme situasjon som deg. Jeg har heller aldri vært den kule jenta med mange venner. Og jeg sliter i tillegg psykisk, som ofte gjør ting enda vanskeligere. Det er veldig bra av deg at du lager sånt innlegg, så folk rundt omkring ikke skal føle seg alene 🙏🏻❤️
Å så fint skrevet. Dette var godt og lese. Takk for at du setter ord på tankene mine.
17. Mai og ikke minst min egen bursdag er sånn for meg. Men de andre dagene i året er sol regel flotte, og man må bare huske at man ikke er alene om det ❤️
Sånn har jeg det også!
Dette er du ikke alene om å føle! Har det sånn hvert år, ikke bare høytider, ellers også.
Godt du setter ord på det å føle seg ensom! Det er garantert mange av oss. Varm 17. Mai klem til deg! 🇳🇴❤️🇳🇴
Dette var skikkelig fint. Jeg føler meg ofte ensom og derfor mislykka som menneske, spesielt på disse store dagene. I år på 17. mai har jeg og min roomie valgt å ikke invitere så mange som vi overhodet kan (20 stk), fordi vi vet at de vi ville invitert allerede er invitert andre steder også. Vi har heller valgt å invitere den nærmeste kretsen + la 7-8 plasser stå ledige i tilfelle vi kommer over noen som ikke har et sted å være eller noen å være sammen med. Det knuser hjertet mitt å tenke på at noen må gå ensomme på nasjonaldagen. Håper du får en fin feiring på ditt vis og at du husker tilbake til denne 17. maien hvor du tok tak i noe vanskelig og at du er stolt av deg selv for det!
Takk for at du er så ærlig! Det sitter langt inne hos meg å bare skrive denne delvis anonyme kommentaren, og eg beundrer deg for ditt mot! Du er ikkje aleine. Eg sitter med nett de samme følelsene, men i år har eg bestemt meg for å være med familien som eg er så heldig som får ver med<3 og til neste år får vi sjå om det er ei tid for venner. Det er absolutt ikkje det samme, men det at fleire er i samme båt hjelper på, takk💗
Fint at du belyser dette! Flere har det sånn dessverre. Jeg gruer meg til hver nyttårsfest, 17.mai feiringer fordi jeg blir ikke bedt lengre.. vi kommer oss igjennom , du er ikke alene ❤️
Trist å lese at det er så mange som føler seg ensom og utenfor. Jeg liker ikke nyttårsaften, 17.mai og andre høytider der «alle» samles og er sammen. Og så sitter jeg hjemme i stuen uten noen planer. Jeg har heldigvis samboer så jeg er ikke helt alene. Men jeg har faktisk aldri vært på en champagnefrokost eller hos venner på 17.mai (og jeg er 30 år…) Da jeg var 17-18 år bestemte jeg meg for at jeg heller ville ha kvalitet enn kvantitet når det gjaldt venner. Så antallet venner ble drastisk redusert. Men det var også en utrolig deilig følelse, å slippe venner som «glemmer» deg og som får deg til å føle deg mindre verdt. Selvom jeg innimellom føler meg litt ensom og kunne ønske jeg var på fester og champagnefrokost og gruppebilder, så prøver jeg å ha det fint selvom. Mitt råd er treat yourself 🙂 Kjøp favorittmaten, sett på gøy musikk, besøk familie hvis du har mulighet. I år feirer jeg (som vanlig) med samboeren min. Vi skal spise kake og god mat og gjøre det vi vil. Ingen stress og ingen forventninger. Kjøpt det du har lyst på, se Netflix hvis du vil, ligg i sengen hele dagen hvis du vil. Gjør det som skal til for at du har en fin dag 🙂
Ofte er jeg faktisk glad for at jeg kan ligge i pysjamas i sofaen og spise kake og pizza på 17.mai. For hvor gøy er det egentlig å sitte i en leilighet med folk du ikke kjenner så godt (som gjerne har drukket liiiitt for mye alkohol) i en trang og varm bunad, og så er du gjerne sulten på toppen?! Det er ikke særlig fristende.
I de siste årene har jeg hatt det NØYAKTIG slik du beskriver det. Synes nesten det ble værre da jeg fikk meg kjæreste som bodde i et annet fylke, for i fjor på 17.mai var han nemlig hos meg å feiret. Det var veldig ekkelt for meg at jeg ikke kunne ta han med til « vennegjengen» (som jeg ikke har) for champagnefrokost.
Unskyldte det med at alle vennene mine har flytta..
Hei! Du er ikke alene om dette. Jeg synes nesten det er bedre å feire dagen på hytta, ensomheten blir ikke så påtrengende der. Mine foreldre synes det er så koselig at jeg kommer, men det er jo fordi jeg ikke har noen andre å feire med.. Jeg er 40, så synes det er litt trist. Corona-40, faktisk, feiret i «samme» selskap. I fjor feiret jeg med min søsters familie, og selv om jeg var syk, så var det tidenes 17. mai. Pga coronaen så blir det ikke noen gjentakelse i år. Ha en fin 17 mai – så fin dere kan! ❤️
Her er det alltid plass til en ekstra ved bordet om du vil feire med folk i 30 åra du ikke kjenner. Rolig 17 mai med 4-5 stk ved bordet. 🥰
DETTE!! Altså!! Du får sagt det, og du får sagt det så jævlig bra. Jeg har følt på akkurat det samme og tenkt akkurat det samme som deg i mange år, og jeg er så glad for at du tør å stå frem, og garantert få mange andre til å føle seg litt mindre alene. Du er en sykt viktig rolle i dagens influencer-samfunn!
Jeg fikk tusen ganger mer respekt for deg etter dette blogginnlegget, (og jeg leser aldri blogginnlegg!) men dette kunne jeg ikke scrolle forbi. Du er jo bare helt rå – stor klem fra Helene!
Du er IKKE alene ❤️ Føler veldig på dette selv. Takk for at du delte! ❤️
❤️❤️
Det er en del snakk om hvordan sosiale medier er med på å fremme f.eks. ensomhet, kroppspress og klespress. Hvis en er på sosiale medier, så vet man at man vil se bilder av at andre er med venner når du sitter alene i sofaen og spiser ostepop. Man vil se kropper som man selv ønsket at man hadde og fine klær man absolutt ikke har råd til.
Jeg synes det er trist at sosiale medier (en digital verden som ikke egentlig er ekte), skal gjøre at man skal føle disse negative tingene i det virkelige liv.
Jeg tror noe av problemet er at alle tenker at alle andre har det så bra, så mange venner og så mye å gjøre. Det er jo ikke realiteten. Det vet vi. Men om det så hadde vært realiteten, hva kan man gjøre med det?
Hvis andre har lyst å legge ut bilder og snaps av de tingene de driver med, så er det ikke noe man kan eller har noe med å gjøre.
Jeg tror man må lære seg å være fornøyd med den/eller de få nærmeste man har og være fornøyd med hvordan man ser ut, uavhengning av hva instagram og snapchat forteller oss. Det er ikke lett, og kommer til å gå opp og ned. Men man kan velge å skjerme seg selv fra det som gjør at man føler seg dårlig.
Jeg synes man skal ta en vurdering på om sosiale medier gir enn mest godt eller vondt – og tenke på om den tiden og tankekapasiteten som kreves av en for å være på sosiale medier, er verdt det. Dette kan virke urettferdig, men også helt sant: Det er fullt og helt ens eget ansvar hvordan man føler seg.
Jeg kan forstå at man kanskje kan føle seg utenfor hvis man logger av sosiale medier, men kanskje det er bedre å være lykkelig utenfor enn ulykkelig innenfor. Det er til syvende og sist ens eget valg. Kusinen min er 13 år og forteller at hun må være på sosiale medier for å bli inkludert i klassen. Jeg forstår, og ville ikke sagt at det er ditt eget valg at du er der, slett kontoene. I den alderen MÅ man gjøre og være som alle. Men jeg vil si til henne at hun har meg og at hun er vakker, bygge henne opp slik at hun hun er bedre rustet til å møte kroppspress og ensomheten som hun garantert kommer til å oppleve mange ganger i løpet av livet.
Jeg håper dere får en god 17. mai. Jeg skal feire sammen med min samboer med kake, is og grilling på terrassen.
Takk, for at du deler, kjenner meg veldig igjen. Har ikke mange venner jeg heller, og de vennene jeg har tar ikke veldig ofte kontakt. Føler meg ofte “utenfor” i sosiale settinger. Men jeg prøver å bli mer gla i meg selv og tenke at det betyr ikke at det er noe galt med meg. Jeg er unik og fantastisk, og det er du også! Stor klem til deg <3
Jeg har heller aldri blitt invitert på 17.Mai frokost eller grillfest etter toget. Å sitte hjemme og se alle legge ut bilder på insta av «hele» vennegjengen som har samlet seg. Jeg har alltid vært en +1 i sosiale sammenhenger hvor jeg er «hun som er med den og den» og aldri den som blir invitert selv. Men det er både godt og vondt å vite at selvom man er alene, så er man ikke alene. ❤️
Føler meg igjen i innlegget, så sjukt og.❤️
Jeg synes det er så flott at du tar opp dette, og at du normaliserer det! Jeg tror det gjør at skammen og flauheten mange kjenner på blir mye, mye mindre. For selv om man egentlig vet – rent logisk sett – at man ikke er alene om å ha det sånn, er det så utrolig lett å føle at man er den eneste som ikke har noen å være med, og den eneste som ikke er kul/god/pen/morsom nok. Da jeg var tenåring og ikke hadde noen venner som var “nære nok” til å feire med, var både 17.mai og nyttårsaften dager der jeg gikk rundt med en klump i magen og følte mye skam. Så tusen takk for at du tar opp dette, og viser at slike følelser, slikt utenforskap og slik ensomhet kan skje den beste! Du er goooood:)
VI er nok mange som har det slik! Det er bare det at det er vanligere å legge ut bilder på sosiale medier av champis med vennegjengen enn at vi alle ensomme legger ut bilder av: Jeg, meg selv, alene-bilder.
Ha en strålende 17.mai!
Du er ikke alene 😢 ❤️
Håper du får en fin feiring selvom
Kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Jobber stort sett hver 17.mai, for å slippe å se alle de “vellykkede” som samles og har det hyggelig. Men i år har jeg fri.
Håper du får en fin 17.mai, slik du liker den 🙂
Martine❤️Jeg elsker deg
Takk for at du tar opp temaer som dessverre alt for mange opplever
Da kan alle som kjenner på denne følelsen, få se at dem ikke er alene
Takk Martine ❤️❤️❤️❤️
Der traff du spikeren på hodet!
Du er ikke alene🤍
Hilsen en annen Martine som også føler det sånn ved store dager
Du er så absolutt ikke aleine denne dagen. Disse følelsene er normale hos flere enn du trur ❤️ Du er flink som setter ord på det. Mange kjenner seg igjen. Personlig er jeg glad min inboks, eller mail ikke florerer med invitasjoner, for jeg ønsker ikke å dele denne dagen med noen andre enn senga, gubben og bikkja.
For et viktig innlegg! Sannheten er ofte den at det ikke alltid er så innmarig koslig på de samlingene uansett❤️
Hva skal du på 17. mai? Hvordan skal du feire nyttårsaften? Hvor skal du i påsken? Det er nok topp tre av de mest ubehagelige spørsmålene jeg kan få… Fordi svaret som oftest er “jeg vet ikke” eller “ingenting spesielt”.
Takk for å være så ærlig ❤️!
Fint å løfte dette temaet, det er nok dessverre mange som har det slik. Ønsker deg en fin 17. mai❤️🇳🇴🇳🇴🇳🇴
Vi er flere som har det sånn. Takk for at du deler.
Jeg vet jeg er enormt heldig som (spesielt i år) har en vennegjeng å feire med. Men du er hjertelig velkommen til å være med oss. Ingen fortjener å ikke bli invitert noe sted. Du er mer enn velkommen og invitert til gamlebyen i Oslo med en (Litt tilfeldig i år) gjeng gutter og jenter på 8 stk.
Bare send meg Mail om du vil være med 🙂
Har selv ikke feiret 17. Mai selv på 7 år. Blir ikke invitert av familien. Mens mine nærmeste har sin familie å være med eller har startet sin egen. Håper det vil gå bra med deg og <3
Åååhhh takk for at du delte, fine deg! Står stor respekt av deg, kjenner igjen følelsen, det er vondt. Håper du får en fin dag likevel, gjør det beste it av den❤️
Jeg har ingen vennegjeng eller jentegjeng. Hadde endel venner før, men alle har vokst i ulike retninger. Blir egentlig litt provosert når folk antar at «alle har en fast vennegjeng/stor gruppe venninner ol. ». Noen har faktisk ingen. Jeg har noen få gode venner, spread all over. Det er helt ok og jeg orker ikke flere for å være ærlig 🙂 Trives også i mitt eget selskap og har ingen fast 17. mai tradisjon med champagnefrokost, grillings med gjengen el. I år skal jeg være med datteren min å ha piknik i naturen, etterpå skal vi til foreldrene mine og grille. Just us. Deretter tenkte jeg å ta noen glass vin alene og kose meg med film og noe godt. Everyone are different:) God 17. mai!
Jeg har også det sånn
Føler med deg
Jeg har heller ikke noen venner å være sammen med. Vært helt alene i nesten 6 år uten venner. Det er veldig tungt og har gjort meg sikkelig deprimert, ensomt, angst og hatt selvmords tanker. Alltid følt meg at ingen har lyst til å være sammen med meg og at jeg ikke er noe spesielt menneske å være sammen med. Hver gang jeg ser bilder av folk som fester og har venner som de henger sammen (har det så gøy) Blir jeg så lei meg og begynner gråte hver dag. Jeg også føler det samme som deg at det er sikkelig flaut og vanskelig å si om sånne ting til folk. Tenker at folk vil mislike meg enda mer og at ikke har lyst til å henge sammen med meg
Men kjære deg, slik kan du ikke ha det! Altså, for det første så er det veldig vanlig å være ensom iallefall i perioder av livet, og for det andre så er det ikke noe med deg som gjør at du føler deg ensom. Ulike livssituasjoner kan føre det med seg, så føl ikke skam og tro ikke at du har noe skyld. Det som er bra er at du faktisk kan gjøre noe med det. Du er den beste til å gjøre noe med det og jeg syntes du skal si til deg selv at nå skal du jammen ta kontroll over situasjonen. Dersom du syntes det er vanskelig å melde deg på fritidsaktiviteter og lignende, så sjekk ut muligheten for å få besøksvenn gjennom røde kors. Det er et stort nettverk av hyggelige folk som besøker andre som føler på ensomheten. Og det er ikke bare de eldre som har mistet de rundt seg, de besøker studenter som er ensomme i en ny by, familier som er travle og ikke har andre jevnaldrende å snakke med, og de kan besøke deg. Sjekk også ut turgrupper eller lignende på Facebook eller for eksempel Fjelltid som arrangerer turer i nærområdene. Men noe MÅ du gjøre. Du kan ikke være alene i et eneste år til og du kan komme deg ut av denne floka 🙂 Lykke til!
Hilsen en som også har kjent på ensomhet.
Takk for at du deler❤️❤️ Dette er slik jeg ofte kjenner det på 17. Mai og andre merkedager. Har flyttet mye rundt under oppveksten og har på grunn av dette mistet kontakten med mange venner. Har 2-3 stykker som jeg har sporadisk kontakt med men de er liksom ikke så nære at jeg blir inkludert på 17. Lunsjer og sånt. Jeg kjenner en klump i hjertet hver 17. Mai og nyttårsaften når jeg ser alle statusene med jentegjenger og flotte champagnelunsjer. Det er lett å sammenligne seg å føle seg mislykket. Jeg er 28 år og har aldri invitert til en fest eller feiret min egen bursdag, bare fordi jeg er flau over at jeg ikke har noe særlig venner. Er redd å invitere for da vil de få vennene jeg har se at jeg ikke er «vellykket» eller «populær» og da er jeg redd de vil endre oppfatning av meg. Tragisk men sant..
Tusen takk for at du delte dette og fikk meg, og sikkert tusenvis av andre, til å føle seg litt mindre ensomme ❤️
jeg ser andre har bestevenner . venner som de deler alt med . ber med på fest eller jente kveld. jeg har prøvd og være flinkere til og kontakte “venner” men blir sittende og føle meg på utsiden. det gidder jeg ikke lengre . hvorfor skal jeg streve for og ha kontakt. ingen av disse vennene kjenner egentlig meg lengre. ingen vet hva jeg tenker føler eller ha vært igjenom. jeg kjenner jeg savner barndomsvennene. men det som har vært har vært . stå på du 🙂
Wow<3 så fint og ærlig innlegg! Tusen takk for at du setter ord på ting man ofte føler seg alene om❤️
Du er ikke alene om det . Jeg skal være hjemme med sønnen min Har aldrig hatt noe vennegjeng. Å jeg er 59 år
Det er akkurat slik jeg har følt på det i så mange år. Etter at jeg flyttet fra hjemplassen og familien, til Oslo hvor jeg ikke har en gjeng, så har 17. Mai vært den vanskeligste dagen i året. Det er den dagen jeg kjenner mest på ensomheten. Takk fot at du deler dette, for det er så viktig!!
Hei 🙂 bra skrevet:) men jeg lurer på, har du ikke en familie å være med på 17 mai? 🙂
Det beste jeg vet, er å feire med familie 🙂
Jeg har hatt det slik i mange år, og det blir aldri noe lettere. I flere år ble jeg med på feiring med vennene til eksen,noe som ikke var optimalt, da de var veldig ulik meg. Følte meg som et påheng, noe som absolutt ikke var gøy fordi det gjorde det mye tydeligere at jeg ikke hadde egne venner å være med. Nå skal jeg feire med 1 venn, mens min “nye” kjæreste feirer med en stor vennegjeng. Jeg har bodd i Oslo i 4 år, og har ennå ikke greid å lage nettverk her. Sykt kjip følelse, men tror måten du velger å tenke på nå er veldig hjelpsom. Takk for at du deler❤
Det er så trist å lese at det er så mange, inkludert meg selv, som har det sånn. 17.mai og nyttårsaften er de verste dagene i året synes jeg… selv om jeg nå har min egen familie og har blitt over 40 så føler jeg meg bitteliten, ensom og fortvila. Akkurat i år synes jeg nesten det er en befrielse at vi MÅ være hjemme. Da kan jeg fokusere på å lage en hyggelig 17.mai for ungene mine. Takk for at du setter ord på det og for at du viser oss at vi er flere som har det sånn. Det hjelper litt.
Utrolig godt skrevet💕 ønsker deg en riktig god 17.mai🇳🇴
Føler så med dec ! Jeg er så glad for at det er corona tider nå, da har jeg en grunn til å ikke være med noen på en måte. Ifjor lå jeg i sengen å gråt. Samme følelse på nyttårsaften også
Kjente meg igjen her. En 17.mai for noen år siden følte jeg imidlertid glede da jeg hadde avtale med tre jenter og hadde handlet inn god mat og greier. Men samtlige meldte avbud omtrent rett før vi skulle møtes i byen. En møtte opp, men reiste hjem igjen.
Etter det bestemte jeg meg for ikke å ha avtaler på sånne dager. Jeg har dermed ingen forventninger. Det ble bedre når jeg var forberedt på å være alene og ikke hadde forventningene.
Har i stedet laget meg prosjekter. En gang lærte jeg meg oslosting og koste meg hjemme. I år skal jeg synge med et kor i Hagen til et sykehjem og ellers blir jeg hjemme.
Ønsker alle det beste for dagen
En av grunnene til at jeg savner ekskjæresten min var den fine vennegjengen hans, som jeg fikk feire 17. mai med i fjor. De inkluderte meg og gjorde at jeg ikke følte meg rar over å ikke hadde et annet sted å være, eller for å ikke ha invitert med egne venner. Takk til de, og takk til deg som er ærlig og åpen. Jeg føler meg litt bedre for morgendagen, ikke fordi jeg kan skylde på korona eller eksamen, men fordi jeg ikke er alene om å være alene. Jeg vet det jo, at andre også kjenner på dette, men det er fint å få det bekreftet også, på et vis. God 17. mai, jeg skal se på båtkortesje og høre på herlig korpsmusikk, som jeg koser meg med💕
Kjenner meg SÅ igjen. Takk for at du skrev dette ❤️🙏
Takk for at du setter ord på noe mange, inkludert meg selv har opplevd, ikke bare 17.mai, men nyttårsaften, påsken, sommerferien etc. ❤❤❤ Håper dagen din blir fin likevel! 💐
Du er ikkje aleine! Eg kan ikkje huske sist eg vart invitert nokon plass på 17. mai. Det går bra, men det hadde vore kjekt å ha nokon å vere med!
Synes deg er utrolig fint at du deler dette! Jeg kjenner meg veldig igjen, men har aldri tørt å skakke om det. Jeg sier alltid til folk at jeg er syk eller skal noe jeg egentlig ikke skal – fordi jeg er flau over å ikke skulle noe. Skal ikke noe i år heller.
Tusen takk for at du deler ❤️❤️ Jeg er en dame på 55, og kjempeglad og takknemlig for at jeg skal på jobb. For jeg har heller ingen å feire dagen med. Som det står i artikkelen på nrk.no så er 17.mai en åpen høytid, alle er ute og er sammen. Da blir alene-følelsen forsterket. Jeg skal nå lage meg en god frokost før jobb. Ønsker deg en god 17.mai!
jeg er 17 år og føler på det samme; utrolig vondt..
Jeg har ventet med vilje, til i dag, å lese dette innlegget. Fordi, jeg visste jeg ville sitte alene i dag. Alle andre har store jentegjenger, planer, svigerfamilie mens jeg har ingenting. Familien min bor i Bergen så har ikke mulighet til å treffe dem da det er jobb i morgen.
Frokosten i dag består av knekkebrød med leverpostei, fordi det er som en vanlig dag for meg. Jeg er ikke invitert noen steder, jeg tror også andre tror jeg har mange planer, som jeg slettes ikke har.. jeg har meg selv og hunden min.. med dette vil jeg bare si vi er flere, og jeg skal nå lese kommentarer du har fått her til å føle meg litt mindre alene om dette. Takk for innlegget ❤️
Leste om deg på NrKp3 i dag. På selveste 17.mai🇧🇻❤ Vil bare du skal vite du ikke er alene. Selv har jeg flyttet så mye som liten, at jeg aldri fikk tilhørighet noe sted. Jeg har et par venninner her og der som har verdien av gull. Men blir aldri invitert, og sitter alltid alene når det er dager som dette. Jeg er så glad du satt ord på hva vi så mange der ute føler.. Manglen på tilhørighet❤
Jeg flyttet nettopp hjem igjen til hjembyen.. her har jeg en kompis, som bruker tiden med sine kompiser å jeg føler meg akkuratt sånn som deg.. er helt alene. Er bare med familien. Brøyt sammen foran papp forje helg på grunn av det der.. kom som ett sjokk for meg egentlig, for jeg har alltid hatt venner, ikke mange men noen få der jeg har bodd. Men nå har jeg så å si ingen, å jeg føler meg helt møkk. Dette er ikke en plass en bare kan gå på byen aleine å bli invitert til ett bord eller noe sånn. Å jeg føler meg rådvill, og for første gang i mitt liv aner jeg ikke hvordan jeg skal få meg venner 😅 stor klem💛
Her traff du virkelig spikeren på hode.. følt det slik i alle år selv, selvom jeg har mange venner/venninner er jeg aldri med på noe champis frokost eller noe slikt. Føler alltid at jeg ikke er bra nok for de. Jeg er 33år og burde kanskje ikke føle på slikt lenger men vet du hva? DET gjør jeg, virkelig.
https://www.youtube.com/watch?v=RiGMVY1QSKo&feature=youtu.be&fbclid=IwAR10kRPJj-CP8JrOuGOs_z8z25X1DkULR8w5XsnxM8z1MnngIOxPjweaXDI
Føler med deg❤️
Takk for at du setter ord på det så mange føler.
Takk for at du faktisk deler dette, skjønner godt hvorfor dette sitte langt inne hos deg når jeg føler akuratt det samme. Og i år valgte jeg og legge dette til side mest mulig og reise på jobb og glemme alt dette, takk💛har altid følt meg aleine om dette 😓
Hadde du ikke familie å feire med heller? Jeg og kjæresten ble invitert til broren min og hans familie i år som flere år før. Ga det faktisk ikke noe særlig tanke i år at andre folk var samlet med venner på champagnefrokost. Jeg var bare glad for å slippe og stå tidlig opp hehe. Men ja vet det er kjipt å ikke bli invitert, i allefall om du er en som har vært en som har spleiset venner…føler alle prøver å holde sine venner for seg selv, som om de er redde for konkurranse. Er så mange jenter som er usikre og sjalu så da vil jeg heller være alene enn sammen med falske “venner”.
Jeg får så vondt i magen….Jeg føler så med deg…. Og så fint at du deler, du er så modig. Jeg har en sønn på 29 som har det akkurat som du beskriver. Enkelte kommenterer «kan du ikke bare invitere noen til deg da» Folk tror det er så lett. Hva om man ikke har noen som man kan invitere? Hva om man får svar, at det ikke passer fordi de skal noe annet…..Da blir man jo enda mer lei seg. Etter alle høytider rammes min sønn og sikkert mange andre av depresjon, spesielt hvis det festdager, der han ser alle som han tror er hans «venner» feste og ha det gøy på sosiale medier. Jeg skulle gjort alt for at min sønn, du og alle de andre som har det sånn, skulle få slippe dette!
Ønsker deg bedre dager og krysser fingrene får at du får det bedre så snart som mulig Martine😏 Hilsen GKN
Du har kjæreste så du kan jo være med han på 17 mai
jeg liker en som heter emily