Det flaueste jeg har vært med på

Jeg hadde egentlig fortrengt det. Jeg hadde bestemt meg for å glemme det, legge det i glemmeboksen og aldri se meg tilbake.

Helt til jeg nylig skulle i familieselskap. Jeg dro med meg den første sorte kjolen jeg fant i klesskapet og kom på det i det jeg sto der, i ført den sorte kjolen – Full av traumer, i familieselskapet.

Den kjolen som står bak det flaueste jeg har vært med på i hele 2019. Kanskje noen gang faktisk. Det er hvert fall på topp tre lista, det er jeg sikker på. Det slår nemlig feilsendte meldinger, det falle på isen foran fremmede og det å drasse med seg dopapir under skoa på storsenteret 10 av 10 ganger.

La meg forsøke å forklare ut ifra dette halvdårlige bildet fra gutterommet til C:

Og vennligst legg på en sort strømpebukse og en sort jakke i tankene dine, for jeg var i utgangspunktet ganske anstendig kledd. Det var jo tross alt en begravelse. 

Jeg satt ganske langt fremme i begravelsen jeg snakker om. Jeg forsøkte å være en klippe for personen ved siden av meg som behøvde en stø, rolig og trygg Martine, og når personen mot slutten av begravelsen ønsket at jeg skulle bli med opp for å legge en blomst på kisten – Så gjorde jeg selvfølgelig det. Uten å nøle! Selvfølgelig.

Jeg la armen rundt personen, prøvde i herdig og ikke møte blikket til noen av de andre og subbet mot kisten. Vi la blomsten på kisten, personen i armkroken min hulkgråt og jeg bet tennene hardt sammen.

På vei tilbake til plassene våre observerer jeg to stykker på nesten bakerste rad som veiver alt de kan med armene mot meg og jeg forsøker diskret og forstå hva de prøver å si.

Om jeg forstår det? Neida, ikke i det hele tatt faktisk. Ikke før moren til C reiser seg, snur seg og hinter om at kjolen ikke sitter helt som den skal.

Kjolen har nemlig hengt seg fast i kanten på strømpebuksa, og som den klippen jeg er har jeg dasset opp til kisten for å legge på en blomst – Med rumpa på utstilling til hele f*ckings forsamlingen.

Det ekke meningen å banne altså, men jeg trodde faktisk at jeg skulle dø. I hvert fall svime av.

De andre ler av det, men jeg har ikke helt kommet dit enda. Jeg er nemlig ikke så tilhenger av å stjele oppmerksomheten i andre sine begravelser med å vise rumpa mi liksom.

Så nå tror jeg at jeg må selge kjolen og legge dette forferdelige minnet i glemmeboksen igjen, og vennligst la oss aldri prate om dette igjen.

Jeg håper forresten at det hjalp, om du har funnet på å drite deg ut i dag. Om ikke så kan du huske på meg, opp kirkegulvet, med rumpa på vift, neste gang du sender en klein melding til eksen eller gjør noe annet som gjør at du helst vil gå under jorda.

Ausch.