Hvordan det er det å komme fra to ulike kulturer? Hvordan er et å føle at man står midt mellom alt? Hvordan er det å føle at man verken er det ene eller det andre? Hvordan er det egentlig når man ikke feirer jul, men når alt rundt deg handler om jula?
Sanna er 31 år gammel og hun har hele livet slitt med å finne sin plass. Da hun var yngre syntes hun det var vanskelig å vite hvem hun var, for hun var verken norsk nok og hun var ikke pakistansk nok. Hun ble kategorisert som norsk-pakistaner, men sliter enda med å føle seg som enten eller.
Hun har alltid prøvd å integrere seg så godt som mulig. Hun bor fortsatt hjemme hos foreldrene sine, noe som ikke er uvanlig blant pakistanere, men i Norge blir det liksom sett litt ned på. Vennene hennes mener at hun ikke er integrert nok ettersom hun fortsatt bor hjemme på grunn av den pakistanske kulturen. For om hun flytter ut før ekteskap, mener det pakistanske samfunnet at hun er for integrert i det norske.
Når hun treffer nye mennesker stiller de henne alltid spørsmål om hvor hun er fra. Om hun svarer Stavanger, så får hun ofte spørsmålet enda en gang. Ja, hvor hun egentlig er fra.
Sanna har ikke noe forhold til jula, og hun feiret aldri jul som barn. Jeg lurer på hvordan det er når alt rundt deg handler om jul, gaver, julemiddager, julebord, jul, jul, og enda litt mer jul, når du selv ikke feirer.
Sanna forteller om det, om arrangert ekteskap og om forskjeller som gjør meg ganske stum, engasjert og faktisk ganske sint.
Du finner episoden der man finner podkast ved å søke etter ‘Sykt Ærlig Med Martine’ på feks iTunes, Spotify eller i podkastappen (kan lastes ned for de med Android eller andre mobiler)🖤
Hei. Jeg kjenner meg så godt igjen i Sanna. Jeg er født og oppvokst i Norge, men mamma og pappa er fra Libanon. Jeg føler meg hverken norsk eller araber. I jula kjenner jeg det ekstra godt. Vi feirer ikke jul, men jeg har likevel hatt et ønske om å lage pinnekjøtt og at vi samles. Pappa døde for lenge siden, og det er da bare jeg, min storesøster og mamma som “feirer” sammen. Når julen kommer, kjenner jeg det ekstra godt. Jeg kjenner på ensomheten fordi jeg ser hvordan familier samler seg og vi er en liten familie her i Norge mens resten er i hjemlandet. Det er ingen julestemning, bare pinnekjøtt.
Jeg bor fortsatt hjemme, for det er uvanlig å flytte ut før man er gift. Jeg skal forlove meg med en jeg elsker, heldigvis ingen arrangert ekteskap. Det hadde jeg ikke taklet.
Jeg får samme spørsmålet som Sanna. “Hvor er du fra?” Da svarer jeg “Gjøvik”. “Ja men hvor er du EGENTLIG fra?”. Da må jeg forklare det. En gang var jeg på jobbintervju og ble spurt om jeg var muslim. Som om det var et relevant spørsmål å stille meg. Da kjente jeg det ekstra godt og håpet på å ikke få jobben. Det gjorde jeg uheldigvis, men takket pent nei.
Jeg har også kjent litt på det når jeg går inn på et kjøpesenter med ryggsekk. Jeg føler jeg får masse blikk. Ser de på meg og tenker at jeg er terrorist og snart så går det av en bombe som jeg går rundt og bærer på?. Det er sikkert bare masse tanker i hodet mitt, men det er så sterke tanker, at jeg bærer bare med meg en liten veske.
Jeg har sjeldent opplevd rasisme, men jeg møter mange fordommer. Fordommer kommer som regel av at folk ikke vet bedre, men bare har lest noe på nett og laget seg en mening om det.
Tusen takk, Martine for at du belyser et så viktig tema. Fortsett den gode jobben du gjør.
Mvh
Maya
<3<3<3<3