I dag ble jeg sittende og lytte til en diskusjon som foregikk på radioen. Det handlet om noe av det som har opptatt det norske folk (hvert fall på sosiale medier) mest de siste dagene. Jeg snakker ikke om NAV-skandalen der 36 mennesker mennesker har blitt dømt til fengsel eller hvordan faren til Martin Ødegaard sikret seg millionavtalen med Real Madrid.
Jeg snakker selvfølgelig om de nye reglene i SATS, som trer i kraft fra og med 1.november og som gjør at man ikke lenger kan trene med magetopp. Ja, om man er en av de som har gjort det.
Det har kokt over hos flere både på Instagram, i avisartikler og i kronikk, på kronikk. Det har blitt ropt høyt om både trakassering, om kroppspress og at det er å trampe på kvinners frihet, og la meg bare spesifisere at SATS kun har sagt at folk kan ta på seg en singlet, i stedet for en sports-BH når de trener. De har ikke sagt at kvinner ikke lenger for besøke sentrene deres.
Da jeg tidligere i dag fikk spørsmål om hva jeg mener om dette ble jeg sittende å tenke. For jeg har egentlig ikke tatt noe stilling til det. Fordi:
- Jeg trener ikke med magetopp. Ja, med unntak av når det er 40 varmegrader i syden, sånn som på bildet over.
Det jeg derimot gjør er at jeg engasjerer meg oversnittet i kvinners rettigheter, i at kvinner skal ha de samme mulighetene som menn og at vi skal være likestilte.
Her er noen av de tingene som engasjerer meg ekstra mye om dagen:
- At kvinner i Iran ikke har lov til å se fotball.
- At 1 av 4 norske jenter opplever overgrep.
- At 8 av 10 biografier handler om menn.
- At mange kvinner verden over mister skolegang fordi de har mensen.
- At det på verdensbasis er tre millioner jenter som blir utsatt for kjønnslemlestelse årlig.
Bare for å nevne noen av tingene. Jeg digger når folk bruker stemmen sin og når folk står opp mot det de mener er feil, men skal jeg være helt ærlig så kunne jeg ikke brydd meg mindre. Og bare jeg slipper å flekse meg rundt i magetopp på treningssenteret, så er egentlig jeg fornøyd.
Jeg ønsker meg en verden der det ikke spiller noen rolle hva vi har på oss, at kids ikke føler press om å bruke dyre merkeklær fordi noen i klassen gjør det og at både tynne og tjukke damer kan fly rundt i magetopp uten at noen kommenterer det.
Jeg ønsker meg også en verden der alle kan gå inn på treningssenteret med hodet hevet og føle seg bra.
Jeg skjønner at det er kjempeirriterende for de som digger å trene med bar mage, at de nå må ta på seg en t-skjorte eller bytte treningssenter, men det er verken diskriminering eller krenkende. Ei heller en menneskerett.
Og, vi er jo så heldige at man bare kan bytte treningssenter. I mens kan jo bare vi andre trene videre.
Hei!
Elsker bloggen din, og du gir alltid ærlige og gode svar når man stiller spørsmål. Jeg er en 20 år gammel jente, og var i et forhold med noen i flere år. Det ble slutt for litt siden, men allerede rett etter bruddet fant eksen en ny og er fortsatt med den personen. Det gjør ufattelig vondt at jeg har blitt ertsattet så lett og fort, og at jeg ikke er helt over den personen, men han har allerede funnet en ny. Det er det verste jeg har opplevd, og jeg får vondt i magen av det. Man sammenligner seg med den nye kjæresten, og jeg føler meg ikke god nok. Det er bare så sinnsykt vondt å tenke på at jeg ikke betydde noe, jeg skjønner ikke hvordan noen kan finne en annen så fort..
Hei! Så kjipt å høre at du har det så vondt. Jeg er jo ingen ekspert, men jeg skal allikevel prøve å svare så godt jeg kan. Jeg kjenner meg nemlig igjen i blant annet igjen i det at man kontant sammenlikner seg med en annen. At man stiller spørsmål om man ikke er fin nok, bra nok, deilig nok eller tilstrekkelig nok. Jeg er ganske sikker på at det er ganske vanlig, og når jeg har hatt det sånn som du beskriver så har jeg tappert forsøkt å bruke det til noe positivt – Selv om det nærmest føles umulig. Det er skikkelig slitsomt å føle på disse tingene og jeg tror det i en sånn situasjon er veldig enkelt å gjøre dumme ting eller å si noe man kanskje kommer til å angre på. Og vet du hva? Sånn er det av og til.
Jeg tror absolutt at du har betydd noe, og jeg tror ikke nødvendigvis at dette handler om det. Kjærlighet og følelser kan suge SKIKKELIG hardt, og jeg tror at man av og til bare må stå i det, sørge for at man har det best mulig, vise fingern og huske på at det blir bedre, selv om det også føles nærmest umulig.
Du er fin, du er flott og du fortjener å ha det bra. Mange har et behov for å vise seg frem for eksen, vise hva personen har gått glipp av og hvor sjukt bra man er, og det skjønner jeg godt. Jeg syntes at du skal gjøre det for deg selv. Det er lov til å ha det vondt, og det kommer til å ta tid, men brett opp arma og vis verden hvor sinnssykt bra du er.
Stor klem fra meg <3
Enig! Kjære vene. Er det så gærent at vi blir bedt om å kle på oss liiiitt anstendig? Jeg elsker at jeg skal slippe å føle på presset fra «Gymshark»-fantastene som i all hovedsak er der for å ta bilde i speilet. Vi må vel kunne tåle at vi må ha på oss anstendige antrekk på treningssenteret? Av hensyn til hygiene også. Det virker som mange i dag ser på dette som noe essensielt i kvinnekampen. At vi til alle tider skal kunne ha på oss hva enn vi vil – fordi ingen bestemmer over kroppen vår og kroppen er ikke et seksuelt objekt. Det er dog slik at man i offentlig tar hensyn til sted og personer rundt. Det har ikke med kvinnesak å gjøre. Det har heller ikke med å klassifisere kvinnekroppen som sex-objekt. Vi kan ha på oss noe over treningstoppen for respekt for andre. Som at du ikke går i truse på restaurant. Det er bare folkeskikk. 🙂