For min del, er det ingen unnskyldning at motivasjonen til å endre på utseende er usikkerhet eller at man ikke er fornøyd med seg selv. For hvis jeg hadde valgt å forstørre leppene mine, hadde jeg indirekte sagt at jeg syntes det er greit at slike inngrep normaliseres. Jeg hadde altså indirekte sagt at det er greit å ikke være fornøyd med seg selv.
Jeg følger per dags dato 695 mennesker på Instagram. Jeg har ikke tall på hvor mange av disse som faktisk endrer på utseende, og jeg har heller ikke tall på hvor mange ganger i uka jeg blir eksponert for annonser som frister med tilbud på sprøytestikk og fettsuging.
Selv har jeg mange venner og bekjente som velger å endre på utseende. For min del har ikke dette noen ting å si for deres verdi som menneske. For de er like ålreite å se på film med eller shoppe med, selv om de har fylt leppene sine eller hevet kinnbena sine, noe som betyr at de var like ålreite før de gjorde det også. Selv har jeg bestemt meg for at jeg aldri skal rose en venninne som har forandret på utseende sitt, og det kommer mest av alt fordi plastisk kirurgi og medisinske inngrep stort sett er overfladisk og unødvendig.
Men. Jeg har ofte stilt meg selv spørsmålet. Hvilket budskap sender egentlig en person som føler et behov for å fikse på sitt eget utseende?
For en tid tilbake spurte jeg en venninne på 20 år om hvorfor hun valgte å fylle leppene sine og om hvorfor hun hver tredje måned stikker i sinnarynka si. Hun svarte helt enkelt å greit at: “Martine, det er jo helt normalt. Det er jo noe «alle» gjør, det er jo ikke noe stress.”
Men jeg blir faktisk sikkelig lei meg for at det gis utrykk for at det er helt normalt, og ikke minst for at det ikke er noe stress. Hva skjedde med å ta kampen innvendig først?
Hvis jeg hadde valgt å gått for å forstørre, eller for så vidt minske noe med mitt eget utseende hadde jeg indirekte sagt at jeg ønsket å støtte industrien og fokuset. Samtidig hadde jeg bidratt til at min lillesøster, mine kusiner og mine fremtidige barn vokser opp til å tro at det er helt normalt, og ikke minst at det er greit. Aka at det er greit å ikke være fornøyd med seg selv.
Jeg har ofte tenkt på hva jeg ville sagt til mine fremtidige barn hvis jeg hadde endret på utseende mitt. For jeg kunne jo ikke sagt at de er fine som de er, og at de skulle elsket den versjonen som jeg selv ikke hadde klart å elske.
Hver gang dette temaet kommer på banen så er det noen som har utført en, eller flere behandlinger som kommer på banen. De forklarer seg og forsvarer seg, og alle som har gjort det samme trykker “liker” for å støtte opp under dette. Men hvis man virkelig står for at man blir lykkeligere og vakrere av å endre på eget utseende burde man ikke trenge å forsvare seg. Man burde heller ikke ha et behov for å forsvare seg hvis man klarer å støtte opp under at datteren sin en gang kommer å sier at hun vil endre på utseende sitt.
Det er viktig for meg å understreke at man ikke er et dårligere menneske fordi man ønsker å endre på sitt eget utseende. Men, man har heller ikke lov til å fraskrive seg ansvaret man har. For hver gang vi legger oss under kniven sier vi at det er greit. Samtidig gjøres det så generasjonene som kommer etter oss får et enda større press og en enda større usikkerhet.
Det er jo ironisk. For de største ofrene av kropps- og skjønnhetspresset, har blitt idealer. Og i disse dager så ser vi at vi har større problemer enn at leppene våre er litt smale, eller at rumpa vår er litt flat.
Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs
// Marty






























