Tenk deg at du går inn i matbutikken. Det er torsdag ettermiddag og det kryr av andre som også skal handle. Forestill deg at du har med deg datteren din. Det er sjeldent hun pleier å få være med, men i dag så hadde du ikke noe annet valg. Du pleier å gjøre det du kan for å unngå det, for du vet at det kommer til å gjøre vondt.
Det gjør det allerede ved inngangen. Ved inngangen står det en blid mann med varme sveler som tilbyr dere en smakebit. Du takker pent nei, men før du har rukket å reagere har datteren din puttet en svelebit i munnen. Hun spør om dere ikke kan kjøpe to store sveler, en til hver. Du vet at det er det mannen med svelene gjerne vil, og du vet også at det var grunnen til at du sa nei.
Og du må si nei nå også. Flaks for deg kan du skylde på at det bare er torsdag.
Du skal ikke ha så mye, og du har skrevet en handlelapp du skal følge nøye. Eller vent litt, en handlelapp du må følge nøye. Det er ikke rom for endringer eller fristelser, og hvert fall ikke to sveler til 50,-. Du har regnet med fem kroner i forskjell fra sist, for det hender at prisene varierer litt. Du lurer på om andre folk også legger merke til det, i det du putter pakken med makaroni i kurven.
Neste punkt på lista er skinke. Du og datteren din står foran det gedigende utvalget, og i dag du skal til og putte skinka nei i kurven drar datteren din deg i hånda. Hun spør om hun ikke kan få salami i stedet. Hun forteller at hun fikk smake det av en av de andre i barnehagen og at det var mye bedre. Salamien koster noen kroner mer, og du sier ja. I det du sier ja, så veit du at det ikke er rom for flere tilfeldigheter. Det passer derfor dårlig at tannbørsten du pleier å kjøpe har gått opp med noen få kroner.
Tannbørsten får vente.
Du går rett til kassa, og datteren din spør om hun kan få brus. Hun forteller dama i kassa at hun pleier å få det hos besteforeldrene sine, mens du sier at dere ikke drikker brus hjemme hos dere. Igjen, flaks at du kan unnskylde det med sunnhetskortet. Du elsker jo brus. Iskald Cola Zero… Det er kanskje det beste du veit. Men, ikke i dag. Og ikke i morgen.
På vei ut til bilen blir dere stoppet av noen som spør om dere vil kjøpe lodd eller muffins. Du er hun sur dama som bare går forbi uten å si noe, og i det du setter deg i bilen så er klumpen i halsen så stor at det nesten renner over.
Du finner denne veldig viktige episoden der man finner podkast ved å søke etter ‘Sykt Ærlig Med Martine’ på feks iTunes, Spotify eller i podkastappen (kan lastes ned for de med Android eller andre mobiler)🖤
Du skriver så godt. Husker veldig godt hvordan det kan kjennes. Fikk datteren min som 19 åring, og hadde ingen jobb eller inntekt. Fikk ikke noe støtte heller og vi levde kun på min manns inntekt. Vi hadde det vi trengte, men det var faktisk ikke rom for utskeielser utover det vi måtte ha. Skulle hun ha vinterdress, måtte vi planlegge og sette av penger måneder i forveien. Husker det var så provoserende med alle disse veldedige organisasjonene som sto å ropte etter deg på gaten… et nei var ikke svar nok for dem; “Du kan vel avse 200 i mnd for at et lite barn skal få mat?” Husker jeg svarte at; “nei, beklager.. Men jeg må faktisk prioritere å kjøpe mat til mitt eget barn!” Da ble han stille og gå seg… er veldig glad for at vi har god og romslig økonomi i dag, men er og glad for å ha med meg den erfaringen… det gir meg større innsikt i at alle ikke har like mye i forskjellige livssituasjoner og at det kan være vanskelig og sårt…
Så utrolig viktig tema! Dette er hverdagen for mange, og kanskje enda flere enn på lenge er rammet av dette nå grunnet corona. Det er fælt og tenke på 🙁 Spesielt nå mot jul… Vi er heldige vi!