Jeg veit ikke helt hva jeg skal svare…

Categories Hverdagskaos 🏃🏼‍♀️

Hvordan går det? Sånn egentlig. 

Om jeg skal være helt ærlig så vet jeg egentlig ikke helt hva jeg skal svare. På mange måter så har jeg aldri følt meg tryggere enn nå, samtidig som jeg aldri har vært mer alene enn hva jeg er nå.

Jeg har ikke truffet vennene mine siden i sommer, jeg sitter i et annet land og jeg treffer nesten ingen. Jeg har ikke sett C spille en eneste kamp i år, og jeg har faktisk ikke vært inne i hallen en gang. Jeg sitter alene hjemme og ser på kampene som spiller under en kilometer unna. Familien vår vet ikke en gang hvordan vi bor.

Jeg er masse ute i frisk luft. Prater masse i telefonen. Jobber. Og til tross for at jeg aldri har vært mer aleine, så føler jeg meg ikke ensom. Eller. Av og til kommer det skyllende over meg. For faktumet er at vi, og jeg, er veldig alene. Det hender jeg må gråte litt fordi jeg savner, fordi livet slår meg litt i trynet og fordi jeg får panikk, men stort sett så går det veldig bra – Og jeg har som sagt aldri følt meg tryggere enn nå. Kanskje er det fordi jeg har vært tvunget til å være alene, til å stå i meg sjæl og… Det er kanskje ikke så mye å skryte av det at jeg har begynt å prate med meg sjæl😂 Fra spøk til alvor. Jeg har funnet ut at jeg er ganske ålreit å være sammen med, og for en som ikke en gang har turt å være alene hjemme når det er mørkt tidligere, så er dette en seier.

Men, jeg skal ikke juge å si at det ikke er tøft. Det er tøft å sitte i et annet land, langt borte fra familie, venner og trygghet. Noen dager er det beinhardt, men ja… Stort sett så går det liksom fint. Og om jeg skal være helt ærlig så kan jeg føle på en enorm stolthet. En stolthet over at vi er her, at vi står i det og at jeg klarer det… At jeg finner frem selv, at jeg lærer på egenhånd og at jeg lærer så ufattelig mye om meg sjæl.

Jeg er langt utenfor komfortsona mi på flere måter, men jeg er stolt av det. Det er her jeg lærer og det er her jeg vokser. Det livet jeg lever er ofte ganske utfordrende, ensomt og rart. Men jeg klarer allikevel å føle på en enorm takknemlighet. Jeg er takknemlig for at jeg får mulighet. For at jeg får bli kjent med nye steder. For at jeg blir pushet ut av komfortsona. For at jeg får lære og kjenne meg selv på en måte jeg kanskje ellers ikke hadde gjort. Det er av og til dritskummelt, og det er nok ekstra skummelt nå når verden står på hodet, men jeg lærer, vokser og får en trygghet i meg selv som jeg setter enormt stor pris på.

Så ja… Jeg vil egentlig bare oppfordre deg til å sende den meldinga. Til å si ja til den daten. Til å sende den søknaden. Til å droppe de dårlige vennene, avslutte det kjedelige prosjektet, slitte i den kjipe jobben, ta den telefonen og dumpe den fyren. Si ja til å gå ut av komfortsona. Følg den drømmen. Stol på den magefølelsen. Grip den sjansen. GJØR DET.💛

2 kommentarer

2 thoughts on “Jeg veit ikke helt hva jeg skal svare…

  1. Jeg jobber sammen med ei som har sagt ekstremt stygge ting om min beste vennine🤨Har lyst til å si det til venninna mi,men er redd for å bli “lagt for hat’Det her hun gjort med andre ser du😞Vanskelig dette her,hva hadde du gjort?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *