Okei. Jeg burde kanskje ventet til jeg hadde kommet litt lengre ned i innlegget med å innrømme det, sånn at så mange som mulig kunne få med seg det jeg egentlig vil si, men det blir vanskelig å snakke om sillsær (silikonpupper), kirurger og størrelse når fakta er at jeg nettopp løy.
Eller lurte deg. For det kan hende at du klikket deg inn i en ren tilfeldighet, det kan hende at du er en av de (kule) faste som klikker deg inn hver eneste dag og så kan det jo hende at du klikket deg inn fordi du ville lese om mine nye pupper, ha noe sladder å skrive om eller et nytt tema å prate om. Ikke veit jeg, men jeg veit hvert fall at jeg i skrivende stund har oppmerksomheten din (takk!) og selv om du forventet noe helt annet, så håper jeg ikke at du blir sur og klikker deg rett ut igjen. Jeg vil nemlig så veldig gjerne komme med en påminnelse.
Jeg skrev det samme før idag, men det var nesten ingen som gadd å lese det, så jeg fjernet det og limte det inn her i stedet for.
… Jeg har forresten ingen tendens til å drive og juge, men akkurat i dag så gjør jeg det for en god sak. Eller, for deg og meg.
I dag er det nemlig verdensdagen for psykisk helse. Jeg både vet og skjønner at det kan være enkelt å skrolle forbi, at det kan være enkelt å tenke at det ikke gjelder meg eller å tenke at det faktisk kanskje er litt ubehagelig. Men, vi har alle en psykisk helse – Og den må vi ta på det fulleste alvor.
Jeg veit ikke hvordan du har det og du har heller ikke peiling på hvordan jeg har det. Ofte spør vi hverandre hvordan det går, og like høflig som vi spør, så svarer vi “det går bra, hva med deg?”. Det hender jeg lurer på om hvordan den gamle klassevenninna mi, kollegaen min eller den gamle bekjente hadde tatt det om jeg faktisk hadde vært 100 % ærlig. Om jeg hadde sagt at det var litt vanskelig nå eller om jeg hadde sagt hvor fantastisk jeg hadde det? Om jeg hadde fortalt at jeg ikke har sovet på en uke eller at jeg hadde fortalt at jeg hadde fått en lønnsforhøyelse?
Samtidig som jeg lurer på det, så er jeg en av de som svarer “det går bra, hva med deg?”. Samme hvordan jeg har det. Det har til og med hendt at jeg bedt om at jeg ikke skal møte noen, fordi jeg er livredd for at noen skal spørre om hvordan jeg faktisk har det. Rett og slett fordi at jeg vet at jeg ikke hadde klart å svare, uten å knekke sammen.
Livet går opp og ned, og ofte litt til siden. Det hender til og med at man står rett opp og ned, uten å komme noen vei. Det er skikkelig frustrende, men jeg liker å tro at det er ganske vanlig. Hvert fall å føle seg sånn.
Jeg vet at det er enkelt å føle seg skikkelig alene, å føle at man er den eneste i verdens som har det sånn som man har det og at ingen forstår, og det er helt greit. Jeg gidder egentlig ikke å skrive at “du er ikke alene”, for det vet du. Men når det står midt oppe i det, så kjennes det kanskje sånn ut – Og det er greit. Men, da er det viktig at vi prater om det. Kanskje det er nok å sende en melding til en venn å fortelle, kanskje det hjelper å oppsøke en profesjonell og kanskje det er riktig å gå en lang tur i skogen med en du er glad i, uten å egentlig si noe som helst?
Da jeg mistet en venninne i bilulykke da jeg gikk i 5.klasse, fikk jeg låne en bok av helsesøster. Det irriterer meg at jeg ikke husker hva den heter, men den handlet om hvordan man kunne være en god venn. Jeg gikk jo gjennom en sorgprosess selv, men jeg trengte også en påminnelse om hvordan jeg kunne være en god venn for meg selv og ikke minst for andre. Den boka lærte meg blant annet at man alltid skal spørre hvordan noen har det, for det er vanskeligere å svare på det, enn å si ja eller nei. Den lærte meg også at man aldri kan fjerne følelsene eller tankene til noen, men man kan lette på trykket. Man kan være en venn. Man kan støvsuge gulvet eller sette på en vaskemaskin. Man kan bidra. Man kan sette av tid. Man kan se personen. Man kan være tilstede.
Vi kan strekke ut en arm, vi kan gi et smil, vi kan sette av tid. Det koster så lite å være en venn eller et medmenneske, men det kan faktisk både redde liv og være totalt avgjørende.
Jeg håper du tar litt ekstra vare på deg selv i dag, og kanskje at du ser litt ekstra til en som kanskje trenger det🖤
Nå skal jeg på fotballtrening og lufte hodet.
Klem fra meg
Innlegget ditt mister litt troverdigheten når du må ha en clickbate overskrift som dette! Jeg hadde satt mer pris på en ekte overskrift som passer til verdensdagen for psykisk helse enn å dra inn plastisk kirurgi og spille på pupper. Du velger selv hvordan du vil fremstille deg selv og temaet psykisk helse er ekstremt viktig og har ikke behovet for å trekke inn andre elementer for å få oppmerksomhet
Det virker som at du ikke har lest hele innlegget! Jeg postet det samme innlegget, men ingen ønsket å lese – Og jeg ønsket å poengtere hvor komisk det faktisk er hva det er som interesserer oss. Nettopp fordi psykisk helse er EKSTREMT viktig 🙂
Det var et sååå bra innlegg!😍
TAKK! <3
Jeg «kjenner deg» såpass godt nå at jeg visste det ikke var om silikon da jeg trykket meg inn. Let😂😂
Viktig innlegg. Og så synd det ikke er nok å skrive om det, fordi folk er for opptatt om det ytre visuelle ved oss mennesker. Trist, egentlig.
Utrolig nydelig innlegg. Takk for at du setter ord på det og husket på dagen. Få toppbloggere som gjør det. Så hjertelig takk!💕💗
Kjipt å bli lurt inn på bloggen hver eneste gang. Får slutte å trykke meg inn fremover 😂😫
Hei! Forklar gjerne hvilke overskrifter du føler deg lurt av. Denne skjønner jeg, men hvis du leser så hadde det faktisk en mening også <3 Jeg prøver å bli litt bedre hver fag og setter stor pris på tilbakemelding!